Skogbruk
Skogbruk var fra gammelt av en viktig næring for Kråkstad og Skis skogbygder. Skurlast og ved gav inntekter til gardsbruket. Innføringen av oppgangssagene på 1520-tallet førte til at det ble lettere å utnytte tømmeret. Dette sammen med utenlandsk etterspørsel gjorde at skogen ble hardt utnyttet. I 1653 var det 11 slike sager i Ski. Alle var "flomsager" dvs uten helårsdrift. Bøndene var pålagt å levere tømmer til kongens sager, og omkring 1590 ble Ski-bøndene saksøkt på grunn av for små leveranser. I 1685 ble det skåret 311 "storhundre" (=120) bord i Ski.

Drift av sagbruk og salg av skurlast var strengt regulert, og salg av trelast måtte fra 1622 foregå over byene. Bøndene hadde ikke anledning til å selge sitt tømmer til andre enn "byborgere", såkalte sagbruksprivilegier. I 1688, under Christian V (han med Norsk Lov av 1687), ble det innført sagbruksprivilegier. I Ski ble 4 sager priviligert: Dal, Bru, Fjeld og Grønstvedt, med tillatte kvanta på 20-27 storhundre bord. Fem sager fikk fortsette som bygdesager, mens tre måtte nedlegges. Etter 1700 ble det etter hvert gitt privilegium til noen flere sager: Boger, Siggerud, Vevelstad og Haugsbro. 

Det var høykonjunktur rundt 1775. Skogen ble uthogd og tømmeret skipet ut til Holland osv fra bl a Drøbak. Herrene Anker i Oslo og Ingier fra Oppegård kjøpte opp store skogområder. Sagbruksprivilegiene ble ikke opphevet før i 1854, men da var det også slutt på eneveldet og vi hadde fått ny grunnlov. 

Enevoldstidens privilegier førte til at mange byborgere samlet seg rikdommer og kjøpte opp skoger for drift av egne sagbruk. Denne "plankeadelen" spilte en stor rolle nettopp under frigjøringen fra Danmark i 1814.

Skogen var ettertraktet og førte til at de store skogeiendommene (særlig nord i Ski) helt til begynnelsen av 1900-tallet var eid av byborgere.

ØB melder i januar 1926 om mye snø, men likevel stor aktivitet i skogen. De ivrigste trelasthandlerne var Norum og brødrene Endsjø i Ski, Baltzersen og Kjepperud i Kråkstad. I Kråkstad ble det skåret tømmer både ved Kråkstad stasjon og i Skotbu.

Ski kommuneskoger
I perioden 1912 til 1917 gjorde Ski kommune sin forkjøpsrett gjeldende, og store skogområder kom i kommunal eie.

I 1912 ble Vevelstad gård med Stallerud og Ruud skog på 10 000 mål kjøpt for 250 000 kroner.

I 1916 ble Siggerud gård på 8 000 mål kjøpt for 140 000 kroner.

I 1917 ble Krokhol gård med Fjell og Gjevik på 10 000 mål kjøpt for 2 millioner kroner.

I løpet av fem år satt kommunen som eier av nesten 30 000 mål skog, 5 gårdsbruk, 3 sagbruk og 20 husmannsplasser. Opprinnelig var det 33 husmannsplasser, men 13 ble solgt i forbindelse med finansiering av kjøpene. Kommunen eier plassene Sagstuen, Oksrud, Stallerud V, Kloppa og Hyttenga.

I mai 1925 var 130 elever fra Ski folkeskoles eldste klasser på skogplanting ved Krokhol under ledelse av skogbestyrer Dahl-Jensen. Elevene ble transportert med lastebiler.

På 1950-tallet, da gjelda var nedbetalt, ble Ski kommuneskoger en viktig inntektskilde. Rådhuset, Solborg Aldershjem og kinoen er alle bygd for midler skogen har bidratt med.

Halldor Hildre (f 1917) kom til Vevelstad som skogbrukslærling i 1939. Han giftet seg med Signe Johansen Rønningen (f 1920) fra Drøbak. Han gikk gradene og ble skogbestyrer med bosted Siggerud fram til 1983, da Reidar Haugen (f 20.11.1953) overtok bestyrerstillingen.

I april 1953 førte barns lek med fyrstikker til at ca 50 mål av kommuneskogene på Siggerud ble svidd av. Tre kvarter etter utbrudd fikk Ski skogbrannvesen med leder Arne Karlsrud melding, men gjorde likevel en utmerket jobb slik at skaden ble begrenset.

I 1981 ble det vedtatt å utarbeide en "flerbruksplan" med sikte på allsidige hensyn ved driften. I dag er skogen først og fremst et rekreasjonsområde for innbyggerne i Ski og nabokommunene.

På Ski kommunes nettsted har Reidar Haugen laget en omtale av Ski kommuneskoger, du kan lese den nedenfor.

Se mer: ØB 04.06.1993 s22-23 (Signe og Halldor), 16.11.1994 s16-17 (Ski kommuneskoger), 21.11.2003 s6 (Skogens konge - Reidar Haugen 50 år).

Fløyting
På 1520-tallet kom oppgangssaga i bruk og dannet grunnlaget for trelastindustrien. På midten av 1600-tallet var store deler av kystskogene i Sør-Norge kraftig uthogd. Det ble derfor nødvendig å begynne å fløte tømmeret fra innlandet. De samme teknikkene som ble benyttet ellers i landet, brukte man også i Ski.

På 1700-1800-tallet var det en utstrakt bruk av vannsveien for å transportere tømmer i NØ del av kommunen, samt på Kråkstadelva. På grunn av stor etterspørsel etter tømmer fra Fjeld og Krokhol sager ble vannsveien tatt i bruk, hovedsakelig i Svartorvassdraget fra nordre del av Rausjømarka til Bindingsvann og Krokhol. På grunn av liten vannføring ble det bygd mange demninger for å skaffe nok vann til fløytingen. Mange av disse demningene eksisterer den dag i dag. På slutten av 1800-tallet ble det bygd ei trerenne mellom Svartordammen og Bindingsvann. Rester etter denne tømmerrenna har vært mulig å finne helt opp til våre dager.

Dammer
I de fleste små vassdrag var vårflommen for kort til å gi tistrekkelig fløtingsvann. For å sikre nok vann ble det laget reguleringsdammer. Mange av disse demningene eksisterer den dag i dag.

Det er vanlig å dele disse dammene i to grupper etter deres funksjon:

• Magasindammene ble bygd ved mindre sjøer, tjern og myrområder for å regulere vanntilførselen.
• Fløtningsdammene skulle i tillegg til å sikre vann også slippe tømmeret igjennom.

En rekke av fløtningsdammene i vassdragene ble også brukt til andre formål som mølledam, sagdam og kraftverksdam.

Les mer: "Kulturminner og skogbruk" (s 138),  Bygdebok (Østlid 1929) s466-473

Ski kommuneskoger, kommunens arvesølv av Reidar Haugen 23.05.02

Ski kommuneskoger er i første rekke skog fra storgårdene Vevelstad, Siggerud og Krokhol.

Eiendommene ble ervervet i årene 1912-1917, da daværende Kråkstad kommune benyttet sin forkjøpsrett til å kjøpe disse store skogeiendommene.

I 1912 ble Vevelstad med Stallerud og Ruud skog kjøpt fra O. Bull-Aakrann. Kjøpesum for Vevelstad var kr. 250.000,-. I 1916 ble Siggerud kjøpt fra L. Sundby for kr. 140.000,- etter langvarig rettssak som endte med høyesterettsdom. I 1917 ble Krokhol kjøpt fra godseier Stampe for kr. 2.000.000,- !

I 1917 satt altså kommunen som eier av ca. 30.000 dekar skog, 5 gårdsbruk, 3 sagbruk og 20 husmannsplasser (opprinnelig var det 33 husmannsplasser, men 13 ble solgt i forbindelse med delfinansiering av kjøpene).

Fra kirkegods og krongods til kommuneskog
"Skaubygda" var brukt som navn på de skogrike områdene nord i Ski kommune. Skaubygdas arealer var helt fra vikingtiden benyttet av leilendinger - de eide ikke gårdene selv, men drev dem under et fåtall såkalte odelsbønder.

Kampen om jord ble gjennom middelalderen tilspisset, og Kongen begynte å legge store landeiendommer under seg. Senere ble kirken tildelt store eiendommer, og så og si hele Skaubygda ble etter hvert kirkegods. Godsene Krokhol og Siggerud ble i 1314 tildelt Mariakirken i Oslo. Vevelstad ble tildelt St. Halvardskirken (Domkirken i Oslo) og Kråkstad kirkebol. Andre gårder i området ble henholdsvis tildelt klostergods eller sognekirker.

Ved reformasjonen i 1537 ble kirken statskirke, og alle klostrene ble lukket. Alle skogeiendommer som hadde tilhørt kirken ble nå statens eiendom.

Eiendommene ble etter hvert tildelt embetsmenn og rike Osloborgere, som for en billig penge fikk overta eiendommene.

Utover 1700-tallet fram til Kråkstad kommune ervervet eiendommene var det en lang rekke store godseiere som satt på gårdene.

Mer detaljert om eiendomsforholdene kan leses i Bygdebok for Kråkstad av M. Østlid, utgitt i 1929 (2 bind).

Husmannsplassene
I Skaubygda var de fleste innbyggerne leilendinger/husmenn helt til begynnelsen av 1900-tallet.

Da Kråkstad kommune kjøpte kommuneskogene i årene 1912-17 overtok de til sammen 33 husmannskontrakter( Vevelstad 13, Krokhol 12 og Siggerud 8 plasser). I forbindelse med kjøpene ble 13 av husmannsplassene solgt, mens det for de fleste andre ble inngått nye husmannskontrakter eller såkalte brukskontrakter.

Som eksempel på husmannskontrakt vises bakerst husmannskontrakt kontrakt inngått i 1918 mellom husmannen på Kloppa (under Vevelstad) og Kråkstad kommune.
Det var fortsatt tøffe vilkår - f.eks. står det at husmannen skal :´dessuten svare 12 dage i onnene på egen kost og uten betaling til Vevelstad´. Kontrakten er underskrevet med påholden penn.

Senere ble husmannskontraktene erstattet med forpaktningskontrakter. Den siste forpaktningskontrakten ble sagt opp i 1990. I dag inngår bare ca. 100 da dyrket mark i kommuneskogenes arealer. Disse blir leid ut på kortvarige jordleiekontrakter - hovedsakelig produksjon av gress til hestefôr. Resten av dyrkamarka fra gamle dager er enten brukt til utbyggingsareal eller solgt unna.

På de nedlagte husmannsplassene i skogen finnes ennå tuftene igjen, mens de små jordlappene er grodd til med skog. Men syrin- og ripsbuskene står der fortsatt.

Kommunalt oppkjøp av skog, var det lønnsomt?
Med en samlet kjøpesum på 2,4 mill. kroner var oppkjøpene av eiendommene i 1912-1917 et stort løft for daværende Kråkstad kommune. Under herredstyrets behandling av kjøpene var det da også strid. Denne striden dukket opp ved mange budsjettbehandlinger fram til gjelda var nedbetalt i 1946. Men også etter denne tid har det vært strid om kommuneskogene - forslag om salg av skogene og krav om betydelige overskudd har vært gjennomgangstema i mange år helt fram til i dag.

En av betingelsene da Ski i 1931 ble utskilt som egen kommune var at den overtok de skogeiendommer felleskommunen hadde. Dette var ei tung bør, idet Ski av den samlede gjeld på skogene, kr. 810.000,-, fikk hele kr. 581.000,- å svare for. Kråkstad på sin side var glad til. De slapp med en liten del av gjelda og unngikk ellers å måtte tenke på de til dels vannskjøttede skogene.

Det ble ei vanskelig tid for Ski kommune i årene framover. Store beløp måtte ut hvert år til renter og avdrag, samtidig som man nedla et stort arbeide med å få selve skogsdriften på fote igjen.

Men, det gikk sakte og sikkert framover igjen, og lønnsomheten økte etter hvert, og i 1946 hadde kommuneskogene nedbetalt all gjeld.

I tiden etter krigen, femti- og sekstiåra, med mekanisering, høykonjunktur og svært høye tømmerpriser sammen med store uttak av sand fra kommuneskogenes mange grustak, strømmet pengene fra kommuneskogene inn i kommunekassa, og tvilen om oppkjøpene i 1912-17 ble borte.

Som eksempel kan nevnes at i 5-årsperioden 1954-59 tjente Ski kommune 1 mill. kroner på skogene, noe som kom godt med til å betale nytt rådhus med kino og nytt gamlehjem på Solborg.

I de seinere år har tømmerprisene gått ned, og diskusjonen om salg av skogene har dukket opp igjen, men kommuneskogene har overlevd. I dag betyr kommuneskogene som friluftslivsområde sannsynligvis en like stor, eller større, verdiskapning enn salg av tømmer.

En annen lønnsom side ved å eie store arealer har vært friheten for Ski kommune til å velge utbyggingsområder. Gjennom de siste 20-30 årene har kommuneskogene vederlagsfritt avgitt slike arealer til kommunen 2-3000 dekar En vesentlig del av Ski kommunes utbygging i denne perioden har vært lokalisert til kommuneskogene. Her kan nevnes boligområdene Langhus, Vevelstadåsen, Sloratoppen, Foss-Smedsrudområdet, Langhus Idrettspark, Bøleråsen, Søndre og Nordre Ervervsområde på Langhus, Siggerud sentrum og Siggerud Idrettspark og i tillegg vannledninger, veger og kraftledninger. Storparten av kommuneplanens fremtidige utbyggingsarealer er også lokalisert til kommuneskogene. Siste vedtatte reguleringsplan omfatter utbygging av 200 boliger i skogen nord for Siggerud gård og ca. 150 dekar kommuneskog har de siste årene blitt solgt til industriformål på Langhus (Regnbuen Næringsområde).

I dag, med sterke friluftsliv- og naturverninteresser knyttet til kommuneskogene, er budsjettene og regnskapstallene blitt mindre, men fortsatt har kommuneskogene ved salg av tømmer vært selvfinansierende og forvaltningen er basert på forretningsmessig drift.

Men for å holde tritt med samfunnets krav om gode friluftslivsområder i Oslo-marka samtidig som det biologiske mangfoldet skal ivaretas langt sterkere enn tidligere, mener skogbestyrer at et nytt syn på verdiskapning må inn i den politiske vurdering av kommuneskogenes forvaltning og krav om økonomisk profitt.

Den samfunnsmessige verdien av gode friluftslivsarealer, god ivaretakelse av biologisk mangfold og skogens betydning for helse og trivsel overstiger sannsynligvis langt den profitt som kan høstes gjennom tømmerdrifter.

I 1995 ble Ski kommune beæret med en pris for det beste friluftslivsområdet i Oslo og Akershus, i sterk konkurranse med mange flotte områder. Juryen var satt ned av Akershus Fylkeskommune, og fylkesordfører Kristoffersen foretok den høytidelige prisoverrekkelsen på en rasteplass ved Rolandsjøen.

Konklusjonen må bli: Jo, det var riktig å kjøpe de kommunale eiendommene - forrentningen til samfunnet har vært god.

Sagbruksdrift
Alle de tre eiendommene som i dag utgjør Ski kommuneskoger hadde helt fra slutten av 1500-tallet fram til kommunen overtok egne sagbruk. De første sagene var oppgangssager basert på vannkraft, mens den siste var en moderne elektrisk sag. Ved sagbruksprivilegiene i 1688 fikk bare et fåtall såkalte "kvantumssager" rett til å skjære tømmer for salg. Både Siggerud-saga, Krokholsaga og Vevelstad-saga fikk status som kvantumssager, med henholdsvis rett til å skjære fra 2000 - 2700 bord Kravet for å bli "privilegert" sag var bl.a. at sagene hadde vært i drift i over 30 år. Restene etter de gamle vannsagene med damanlegg kan fortsatt sees.

Krokholsaga
Vannsaga nedenfor Sagstua ved Krokhol ble revet i 1929, men siste skur var noe tidligere. Ved Krokhol gård ble imidlertid ny sagbruksvirksomhet etablert i begynnelsen av 1920-åra, nå med flisfyrt lokomobil (dampmaskin). Kommuneskogenes lokomobil ble også benyttet på Vevelstad, mens fyringsbrønnene sto permanent på sagbrukene. For å frakte lokomobilen fra Krokhol til Vevelstad måtte den først fraktes med hest og vogn til Hauketo stasjon for så å få "bælverket" på tog for videre transport til Vevelstad. I 1937 ble lokomobilen erstattet med ensylindret parafinmotor, og i 1946 ble en 6-sylindret Dodge dieselmotor installert på Krokhol.

Like før 1920 ble store skogmengder solgt på rot til trelastoppkjøper Durban-Hansen A/S. Det ble da installert 5 lokomobilsager i Krokholmarka og hele skogsalget innbrakte 1 mill. kr. til Kråkstad kommune i 1918 - som en delfinansiering av oppkjøpet i 1917.

Krokholsaga ble nedlagt i 1955, og kommuneskogenes eneste sagbruk ble da Vevelstadsaga.

Siggerud-saga
Den gamle vannsaga v/Bråtetjernets utløp (fra 1500-tallet), ble ved århundreskiftet bygd om og flyttet oppimot 100 m fra kraftkilden som fortsatt var vannkrafta. En svært innviklet ingeniørteknikk med kraftoverføring via reimer i oppimot 100 m fra elva ble etablert. Oppe på det "nye sagbruket" ble både sagbruket, taksponhøvel, kappsag, vedkløyver og tømmerkjerrat drevet av en vannstråle nesten 100 m nedenfor sagbruket.. Sagbruket fungerte godt til siste ordinære skur i 1943. Sagbruket ble dessverre revet i 1957, for å gi plass til en "hønefabrikk". Men fortsatt er det mye rester igjen fra sagbruket like ved badeplassen på Bråtetjern. Dette er en kulturhistorisk godbit som er verdt et besøk (fordel med guide).

Vevelstadsaga
Som nevnt tidligere brukte Vevelstadsaga og Krokholsaga samme lokomobil. Dette sagbruket lå der det i dag er P-plass for Vevelstad stasjon. Vannsaga som var i drift tidligere lå i elva mellom Fosstjernet og Tussetjernet. I en periode var det sidespor fra hovedlinja til NSB og ned til sagbruket. I 1937 ble dampteknikken erstattet med parafinmotor og i 1946 ble det installert elektrisk motor. Vevelstadsaga var i full drift fram til 1963. Siste rest av sagbruket ble revet i 1984, for å gi plass til ny P-plass.

Etter dette var Ski kommunes tid som sagbrukseier over. I dag leveres alt tømmer gjennom Nedre Glommen Skogeierforening til en rekke sagbruk på Østlandet.

Fløyting på kommuneskogens arealer
At det i Ski kommune har vært drevet utstrakt fløyting av tømmer er nok ukjent for de fleste - men så er tilfelle, både i de NØ-deler av kommune og på Kråkstadeleva.

På 17-1800-tallet var det fløyting i Svartorvassdraget fra Rausjømarka til Bindingsvann og Krokhol.

Bakgrunnen for tømmerfløting var en stigende etterspørsel etter tømmer til Fjeldsaga og Krokholsaga. For å skaffe nok tømmer til disse sagene måtte eierne hente tømret lenger og lenger bort fra sagene. Svartorvassdraget ble tatt i bruk som transportveg. Da dette vassdraget har sparsomt med vannføring, måtte det bygges mange demninger for å skaffe nok vann til virksomheten. Flere av disse demningene er fortsatt i bruk, men i dag kun av estetiske årsaker. Bl.a. er Bindignsvann ved Fjell og den 2,5 km lange Svartoren demmet opp. Ski kommuneskoger er fortsatt med på vedlikeholdet av disse demningene.

På midten av 1800-tallet ble det bygd ei tømmerrenne mellom Svartordammen og Bindingsvann, der de barkede tømmerstokkene suste en og en nedover. Rester av denne tømmerrenna har vørt mulig å se helt fram til våre dager.

Alle demningene fikk navn. Dels var det stedsnavn som ble brukt, og dels var det spesielle hendelser som lå bak. F.eks. Torer-dammen er oppkalt etter Tore Fjeld som omkom under fløtinga - han ble ført sammen med tømmeret helt ned til Bindingsvannet - "ikke ett bein var helt...".

Forvaltning av kommuneskogen
Ski kommunes utmarksarealer har helt fra begynnelsen blitt i 1912 blitt forvaltet og drevet av Ski kommuneskoger, ledet av et politisk styre med 3 medlemmer valgt av kommunestyret.

Kommuneskogene har i dag bare 2 faste medarbeidere med skogbestyrer som leder (i 1995 var det 6 faste medarbeidere).

Hovededel av tømmerdriften blir i dag utført av innleide skogsentreprenører.

Litt historikk
Gårdsbrukene Vevelstad og Siggerud ble de første årene etter kommunal overtagelse drevet av gårdsbestyrere, men ble senere bortforpaktet til selvstendig næringsdrivende. Krokhol ble bortforpaktet fra første stund.

Skogene fikk tidlig forstskyndig ledelse. Fullmektig Killingmo var den første bestyreren for hele skogeiendommen. I 1922 ble det ansatt disponent for skogeiendommene. I denne stillingen fungerte forstkandidat Thoresen fram til 1924. Nå ble disponentstillingen gjort om til skogbestyrer, og forstkandidat Hans Dahl Jensen ble ansatt. Dahl Jensen fungerte som skogbestyrer i vel 30 år fram til 1955. Fra 1955 til 1982 ble kommuneskogene ledet av skogbestyrer Haldor Hildre.

I 2-årsperioden 1982-84 var Halgeir Nordbø fra Telemark skogbestyrer, og siden 1984 har skogbestyrer Reidar Haugen innehatt skogbestyrerstillingen.

Skogbestyrerne har gjennom hele historien hatt god hjelp av assistenter, skogfullmektiger. I enkelte perioder var det til sammen 3 skogfullmektiger ansatt. Den siste skogfullmektigen/ formannen, Harald Dysthe, gikk av for aldersgrensen i 1995.
Den politiske ledelsen av kommuneskogene hadde fram til 1933 betegnelsen eiendomskomité, men har siden hatt betegnelsen Styret for Ski kommuneskoger.

Fra 50 til 2 ansatte
Gjennom tidene har det vært tildels stor handtering av arbeidskraft og utstyr i Ski kommuneskoger. Både skogbruket og sagbrukene var svært arbeidskrevende.
Fra 1920-åra fram til midten av 50-åra var det jevnlig 40-50 menn og kvinner ansatt i vinterhalvåret. Mange av disse var også ansatt i sommerhalvåret. Om vinteren var det hogst og utkjøring, på ettervinteren var det sagbruksdrift og om sommeren var det bl.a. omfattende grøftearbeide. Som eksempel kan nevnes at det i Dahl Jensens tid ble håndgrøftet over 70 km grøfter.

Under krigen var det en voldsom handtering av ved i kommuneskogene. Sterk kulde og mangel på ved i hovedstaden og omkringliggende tettsteder iverksatte en storstilet vedhogst. I kommuneskogene var det hovedsakelig Aker Brendselsforsyning som organiserte dette arbeidet og tok imot veden på Grønland torg. I krigsårene var det jevnlig mellom 100 og 150 mann + mange hester sysselsatt med vedhogsten. Arbeidskraften var bl.a. importert fra Odalen og Solør. I tillegg ble ansatte i Aker kommune beordret ut til Ski kommuneskoger. Flere av Odølingene ble siden bosatt i Siggerud-området. Vedhoggerne og kjørerne bodde i 16-mannsbrakker rundt omkring i skogene, uten felles husholdning!! Som eksempel på de enorme vedmengder som ble handtert ble det i driftsåret 1942-43 avvirket 70.000 reis eller 11.800 m3 bare i Krokholmarka. Veden ble fraktet med lastebil inn til Grønland torv for kapping, kløyving og videre distribusjon. De meste av skogene ble gjennomhogd i denne tiden. Resultatet av krigshogsten ble en full opprydding i skogene som har påvirket skogbildet helt fram til i dag. Det var få områder som ikke ble gjennomhogd.

I 1959 var det 29 faste helårsarbeidere i kommuneskogene. Nedgangen i sysselsetting hadde nå startet for fullt. Traktoren og motorsaga ble mer og mer vanlig i skogen, og i 1976 var antall sysselsatte nede i 11 mann. I 1980-åra lå antall ansatte på ca. 6 mann, mens vi i dag er nede i et historisk lavmål med kun 2 fast ansatte (Tømmerhost og utkjøring utføres nå av innleide skogsentreprenører). Hvis kommuneskogene skal leve opp til politikernes målsetting om tilrettelegging for fritidsbruk, bevaring av biologisk mangfold, drive viltforvaltningen i hele kommunen, etatsvirksomhet, guidede turer m.v. i tillegg til avvirkning av tømmer, må antall sysselsatte sannsynligvis økes i framtida.
Fram til midten av 1950-tallet var hesten eneste trekkraft i kommuneskogene. Det fortelles at det i en sesong var 30 hester i aktivitet i kommuneskogene samtidig. Den siste hesten forlot kommuneskogene i 1982, da sluttet hestekjører Kåre Gjevik etter en arbeidsdag som varte i 55 år fra 1927 til 1982 !!! Slå den.

Fra høste 1997, har det bare vært to ansatte i kommuneskogene, skogbestyrer og oppsynsmann. Nesten all avvirkning blir utført av private entreprenører.