Bråtebruk var nokså vanlig på 1700-tallet, men denne måten å rydde mark på opphørte for over hundre år siden: Man brant et stykke skog og sådde rug i asken. Etter et par rugavlinger grodde bråtelandet til med gras og kunne brukes til beite. Mange steder ble jorda dyrket opp og husmenn og andre slo seg ned der.

Her i skogene øst for den oppdyrkede jorda i Ski ligger en del slike små bruk, bl.a. denne. De fleste ble utskilt i 1820–30-årene. Opp gjennom tidene har det bodd mange mennesker på Strevoppbråtna. Den siste av dem var en svenske ved navn Gottfrid Eriksson (1891–1981). Han kom hit fra plassen Smerta omkring 1930, og kona si, Anna (d. 1953), fant han i nabolaget – på Myrvold. Husleien var 12 kroner måneden, og den ble aldri forhøyet. Låven var falt ned og jordlappen rundt husene var på 10–12 mål, nok til et hestefòr.

Eriksson var gråsteinsmurer og kunne også lage fine trearbeider, men først og fremst var han skogsmann og jeger. Belest var han også. De siste årene han levde, bodde han på aldershjemmet i Ski. 

Se mer om Gottfrid Eriksson i artikkel av Marit Karlsen i Follominne 2021, 'Gottfrid på Strevoppbråtan'.