Fra 1924 og fram til opphør i 1957 var Lars Bjertnæs forretningsfører. Lokomobilen til Gjedsjøsaga ble innkjøpt i 1912. "Jacbsons 

Maskinverksted, Christiania, 1912" stod det på lokomobilen. 8 hk nominell kraft, 100 punds trykk kunne den tåle. Fordi den var montert permanent var det flisovn med vedfyring bak for å få høy nok temperatur. Ildfast stein lagt med mellomrom gav god trekk, slik at flisa forgasset. De hadde ingen utgifter til fyring, - hele energibehovet ble dekket av flis og avfall. Lokomobilen sto først på Gjedsjøsaga ved Gjedsjøvannet mellom Dammyrveien og bekken ved Trøytvebrua. Lokomobilen ble flyttet til Skjeggstads grunn noen år etter 1912. Skjeggstad-saga ble navnet på den nye permanente saga på Skjeggstad-jordet ved Jørgenrudsvingen. Plasseringen på Skjeggstad var mer sentral for mottak av tømmer. I den tiden ble sagene plassert der tømmeret var. Nå transporteres derimot tømmeret dit saga står. Det ble skåret bondeskur og skur for salg, - omtrent like mye av hvert. Plankestabler ble plassert på begge sider av Enebakkveien i svingen ved Skremmaveien. Det ble lagt gangbru over veien mellom plankestablene. Collett og Lars Laumb drev som trelasthandlere på bygdene. Nå er det samvirketiltaket Viken Skog (tidl. Nedre Glommen Skogeierforening) som administrerer all skogsdrift for skogeierne her i distriktet, dersom de ønsker å sette bort arbeidet.

Jørgen Ruud hadde tømmer som Petter Bjertnæs kippet fram før saging. Det var eieren som var ansvarlig for at tømmeret kom fram på lunna. Anders Stubberud og Micael Bergseng rullet det så fram til sagbenken. Alle hadde betalt for stokke-tylvta. To sjauere bar unna, - var det bare en, fikk han noe mer i lønn. Etter 1. verdenskrig skar man på det meste i to skift. De skar ca 30 tylfter om dagen. Bemanningen var 2 mann på hver av de to sagbenkene, 2 sjauere, 1 tømmervelter, 1 fyrbøter, 2 i bak-hon, 1 flisgutt. Thorbjørn Bjerke hadde jobben som flistriller. Oscar Spong begynte å kappe ved, men overtok etter hvert flistrillinga. Samme jobb har også Erling Mikkelsen hatt:

‘Jeg hadde selv jobb som sagflistriller da jeg gikk i fådelt skole på Gjedsjø først på 1950-tallet. Vi gikk på skole og arbeidet annenhver dag. Sagflisa ble delvis trillet inn til lokomobilen for tørking før den ble puttet ned i ovnen, og delvis tømt ute i en stor sagflisfylling hvor bøndene senere hentet flis for å strø i fjøs og stall. Det var svært ubehagelig å smyge seg innunder sagbladene og skuffe mens flisa gøyv nedover oss og innunder klærne og i øynene. I den tiden på året det var drift på saga, hadde vi få og lange frikvarter på skolen, og det var nødvendig for oss elever om vi skulle kunne rekke ned på saga og oppleve atmosfæren der. Læreren blåste i ei fløyte når vi skulle inn til time. Vi var svært ofte nede på saga i fritiden også.’

Etter krigen ble det mer tilfeldig bondeskur med tilfeldige mannskaper. Betydelig virksomhet i alle bygder og behov for stor bemanning var årsak til at man fikk sagmestere helt fra Høland og Urskog til Skjeggstad. Baltzersen fra Skotbu var også sagmester her. Jørgen Jacobsen var sagmester og senere fyrbøter.

Hoggere fra Ski hogg inne ved Gaupesteinen. Det kunne bli ganske lange dager. Arbeidstida på saga var fra kl 0700 til 1900 med to matpauser. Hvilebrakka forsvant i 30-årene en gang, men en maken hytte var snart på plass. Hvilebrakka som var en egen hytte ved siden av saga, står nå som fritidsbolig nord for villaen på Bjørnebråten gård.

Flasker med kaffe blandet med melk eller fløte sto dagen lang inntil den varme delen av lokomobilen for å holde seg noenlunde tempererte. De var gjerne overtrukket med ei strømpe eller pakket inn i en gammel avis for bedre å holde på varmen. Arnt Bjørnebråten fortalte at unger i Klemma kom med suppe på et spann til sin far som arbeidet på saga. Uheldigvis hadde de glemt skje og ble prompte jagd hjem med både spann og suppe. Hvilken irettesettelse det ble i Klemma den kvelden kan vi bare tenke oss! Lokomobilen hadde et stort svinghjul på den ene siden, på det lå den store balata-reima som trakk de to sagbladene og drivverket for benkene. På den andre siden var det et mindre hjul som trakk kappsaga for bakhun-veden. Til dette hjulet var det montert med eksenterskive ei støvel-pumpe som pumpet vann fra bekken på andre siden av Enebakkveien og opp i ei tønne av et tomt oljefat. Det var et hull i vannrøret med en trepinne i som fungerte som regulering, - uten pinnen ble undertrykket borte og intet vann. Når man trengte mer vann i tønna, ble pinnen satt i og en boks vann tømt ned i støvelen på pumpa for tetting slik at den maktet å løfte vannet. Vannet i tønna ble forvarmet ved at damp fra sylinder"eksosen" ble ledet ned i vanntønna. Vanntemperaturen ble ved dette betydelig øket! Ei fødepumpe drev vannet inn i kjelen under mottrykk. Fødepumpa hadde tre ventiler som hindret tilbakestrømning. Det hele ble drevet av en eksenterskive på svinghjulakslingen. Selve kjelen på Skjeggstad-saga var bygd i 1889. To ventiler sto åpne under igangsetting. Mannskapene hengte seg på svinghjulet og dro det hele i gang med håndmakt. Drivreima ble smurt inn med en blanding av sylinderolje og kvae for at den ikke skulle slure på svinghjulet. Dampmaskinen måtte en få "på slag" mens damptrykket ble satt på og ventilene lukket igjen. Disse ventilene ble åpnet når maskinen skulle stanses slik at det ikke dannet seg kondens i maskineriet. Dampen måtte få strømme uhindret ved ny start. Lubrikatorpumpe sørget for olje til sylinderen. Det var nødvendig med en nøye prosedyre for påfylling slik at oljen ikke ble blandet med vann/damp siden påfyllingen foregikk under drift.

Harald Høybråten satte sperre på sikkerhetsventilen, men var rask til å fjerne den en gang det kom overraskende kontroll. Damptrykket inne i skorsteinen, et stort metallrør, gav god trekk. Far til Harald Høybråten var den første fyrbøteren på Skjeggstad-saga. Smed Eldor fra Ås skiftet rør i dampkjelen. Også smeden Harald Andresen fra Fossebekk skiftet rørene i kjelen når det var nødvendig. Måtte da krype inn gjennom luka i front av kjelen og jobbe inne i det trange fyrkammeret. Harald Høybråten var fyrbøter før Jørgen Jacobsen overtok jobben. (Jørgen Jacobsen hadde allerede den gangen montert motor på en sykkel (knallert). Han hadde en 98 ccm motorsykkel fra før krigen. Han kjørte fortsatt uten sertifikat enda det etter krigen ble påbudt med førerkort for sykler over 50 ccm.) Sverre Mikkelsen overtok igjen senere denne jobben som fyrmester.

Trygve Pedersen i Tjernsli begynte som sjauer, men avanserte snart til bakgutt, og fra bakgutt til sagmester etter noen sesonger. Den ene sagmesteren har ansvaret for kanting og den andre for kløyving. Disse mester-oppgavene var likeverdige i anseelse. Ved kanting ble det avgjort hva det skulle bli av stokken. Kløyveren måtte så følge avgjørelsen til kantmesteren.

Arbeidsfolk ved saga
I flere år var Sigurd Bergseng og Trygve Pedersen sagmestere. Bergseng var kantmester og vurdert hva en maksimalt kunne få ut av stokken. Kravet til dimensjonering var minst 2/3 hvit ved. To forskjellige klasser av skur : 1. og 2. sortering. Det måtte være skarp kant på det meste av stokkens lengde. Stokkene skulle helst kløyves etter margen. Målerne tilkalte inspektør dersom resultatet ikke ble godkjent. De ville ha et godt forhold til kjøperne også! Mestrene måtte file sagbladene i matpausene. Benkespett og hake var verktøyet som ble brukt på sagbenken.

Året 1957 var siste driftsåret for Skjeggstad-saga. Lokomobilen fra Skjeggstad endte sine dager som skrapjern etter opphogging.

Et fotografi etter Karen Bjørnebråten viser arbeidslaget ved Skjeggstadsaga en gang før krigen:

Sittende i første rekke fra venstre: 1 Harald Høybråten, 2 ukjent?, 3 Jacob Jacobsen, 4 Kolbjørn Moseby (Jens Damslora?)

Stående i annen rekke fra venstre: 5 Christian Christiansen Johansen fra Slora. 6 Paul Andersen Langbråten, 7 Einar Andersen Langbråten, 8 ukjent?, 9 Arnt Bjørnebråten, 10 Trygve Pedersen Tjernsli.