Fra en artikkel i Østlandets Blad (1999)

Skrevet av Solveig Fredriksen, Henning A. Jønholdt (foto)

På varme sommerdager er Bråtetjern badeplass for de som bor på Siggerud. Det mange ikke vet, er at Bråtetjern har oppstått som følge av sagbruket. Opprinnelig var det bare en bekk som gikk der, men for å få kraft til å drive saga, ble det bygget en demning, og dermed ble det et lite vann på stedet. I dag er det bare rester etter det som en gang kan ha vært Skis første industriarbeidsplass en gang i tiden. Trelast har gjennom alle tider hatt stor verdi som handelsvare. Da de første vannsagene kom rundt 1520, fikk sagbruket en oppblomstring.
Vannsagen var en oppgående sag, det vil si at sagbladet gikk opp og ned, og den var av jern med stålsatte tenner. Et sagblad fra 1600-tallet ble funnet i myra ved sagbruket, og det har skogbestyrer Reidar Haugen i dag på sitt kontor på Siggerud. Maskineriet ellers var av tre, bare krumtappen var av jern, men kunne også være av tre.
Etter hvert kom det opp en rekke sagbruk i distriktet, og da ble det lagt skatt på sagene. Denne ble betalt i form av tømmer. Etterspørselen etter trelast på det europeiske markedet økte, og fra saga på Siggerud ble det transportert trelast til Drøbak, der hollenderne var store oppkjøpere. Etterspørselen etter trelast ble så stor, og sagene så mange, at skogene ble snauhogd.
En historie fra 1599 forteller at det i Kråkstad ikke kunne skaffes skattetømmer til skogens sager fordi det ikke lenger fantes grovt furutømmer i skogene der.

På midten av 1600-tallet var det 12 sager i Kråkstad. Flere av disse ble nedlagt etter at ordningen med privilegerte kvantumsager trådte i kraft i 1688. Da måtte sagene godkjennes og det måtte bevises at sagene hadde vært i drift i 30 år. I forbindelse med at den nye ordningen med kvantumsager kom i 1688, ble det ført tingsvitne for at det hadde stått sag på Siggerud lange tider. Der står det skrevet:

Knud Greverud, 80 år; kunde huske 70 år tilbake, provede at i hans ungdomstid stod sag der hvor den nu stod; det hadde han og hørt av sine foreldre, og hans bestefars bror Michael, som bodde på Siggerud, og den tid brukte både gården og den tilliggende sag; så og hørte han av sin bestefar og bestemor at i gamle dage og i de tider som de kunde minnes, visste de ikke av nogen krum tapp satt udi til sagenes bruk, men i stedet brukte en tyrirot som han mente kan ennu være "til siune" (å se)--- og i de tider brukte salig borgermester Nils Lauridtzen samme sag.

I 1740 fikk Siggerudsaga rett til å skjære 2000 bord årlig. I forbindelse med saga ble det også drevet mølle der bøndene kunne komme og male kornet sitt.

Ny tid
En ny metode for sagdrift ble utviklet på begynnelsen av dette århundre, og den gamle saga ble flyttet omlag hundre meter fra kraftkilden, som fortsatt var vannkraften. En svært finurlig ingeniørteknikk med kraftoverføring via reimer ble etablert. Oppe på det nye sagbruket ble både sagbruket, taksponhøvel, kappsag, vedkløyver og tømmerkjerrat drevet av en vannstråle nesten 100 meter nedenfor sagbruket. I forbindelse med det nye sagbruket ble svenske ingeniører tilkalt for å bygge den nye demningen, som er intakt den dag i dag. Bildet viser rørgata som sikret vannføringen til Siggerudsaga, i bakgrunnen den rundt tre meter høye steindemningen som demmer opp Bråtetjern og vannene ovenfor til et sammenhengende vannspeil. Foto: Øivind Møller Bakken/Museene i Akershus (2011).

Eierne av Siggerud gård har vært rike Osloborgere. I årene 1912- 1917 benyttet kommunen seg av forkjøpsretten de hadde til å kjøpe store skogeiendommer i Ski. I 1912 ble Siggerudsaga kjøpt, men dette kjøpet gikk ikke i orden før i 1916 etter en Høyesterettsdom. Siggerudsaga var i drift til 1943. I 1957 ble bygningene som stod igjen, revet fordi det var en som ville bygge "hønefabrikk" på tomten. Han fikk kjøpt sagbruket og arealet rundt og solgte alt jern som var av verdi, reiv husene og bygde grunnmur til "hønefabrikken" sin. Der ble det bråstopp. Ski kommune tok eiendommen tilbake, men da var sagbruket og Siggeruds underverk borte.