Husmannsplasser
I forbindelse med planer om utbygging av Hurum som hovedflyplass ble det i kommuner rundt Oslofjorden foretatt omfattende registrering av kulturminner fra nyere tid. Mange av disse var husmannsplasser; 93 i alt og derav 13 tufter. Arbeidet ble utført via fylkeskonservatoren i Akershus og foreligger som et hefte på ca 100 sider datert november 1992. Der kan du lese mer om husmannsplasser i Ski kommune.

Fra 1600-tallet og fram til begynnelsen av 1900-tallet ble det ryddet et stort antall husmannsplasser over hele landet. Rundt 1720 var det ca 12 000 husmannsplasser i Norge. På husmannsplassene bodde husmannen med sin familie. Han var gårdsarbeider og fikk bo i eget hus, med eller uten jord, mot å gjøre arbeid på gården. Husmannen dyrket plassen og rådde for avlingen selv, men på enkelte steder betalte han også avgift. Husmannsvesenet hadde sin største utbredelse fra  ca 1750- til 1850-årene. Da var det ca seksti tusen husmenn i Norge. I 1850 var det omlag 85 000 husmannsplasser i landet. Antallet var redusert til det halve i 1890, og i 1920 var det bare 8 000 tilbake. Årsaken til nedgangen var emigrasjonen, og mulighetene for annet og mer lønnsomt arbeide etter hvert. Det er sannsynlig at denne utviklingen også gjorde seg gjeldende her i bygda også.

En forordning fra 1752 regulerte forholdet mellom bonden og husmannen slik at den som ryddet og bygget plassen i utmark, skulle ha livstidsrett til plassen; men ble plassen bygget på innmark, ble husmannens familie regnet som vanlige gårdsfolk.

I 1851 ble det fastsatt ved lov at husmannen skulle ha skriftlig kontrakt, og det ble satt en øvre grense for arbeidsplikten.

Ifølge gamle kart og dokumenter var tallet på husmannsplasser i Kråkstad og Ski i 1723 ca 37, i 1801 ca 157 og i 1865 ca 230, deretter går det tilbake og bare få er igjen i 1900.

Husmannsvesenet medvirket til at det forholdsvis åpne og jevne bondesamfunnet på 1700- og 1800-tallet ble forandret til et samfunn med markerte sosiale og økonomiske forskjeller. Jordloven av 1928 siktet mot en fullstendig avskaffelse av husmannsvesenet. I 1949 ble de siste 3 000 plassene overtatt av brukerne ved frivillig salg eller tvangsavståelse; og dermed var husmannsvesenet borte.

Husmannsplassene ble lagt på gårdens grunn, ofte på svært marginale områder. På en rekke nedlagte husmannsplasser vil det være tufter etter husene. De enkleste plassene bestod bare av en stuebygning med kjeller og et peisfundament i hjørnet. Standardhus var på 6x8 meter og hadde bare ett rom. Større plasser kunne ha et par uthus i tillegg. Rundt husene kunne det være åkerteiger og rydningsrøyser. Det er disse sporene vi kan finne igjen i dag.

Navn
Ofte ble det bare brukt navnet på gården husmannsplassen lå under, tilføyd for eksempel -bråtan, -plassen, -stuen, -enga, -hytta. Ellers kunne navnet være beskrivende for den enkelte plass terrengmessige beliggenhet, eller andre beskrivende forhold av livet på husmannsplassen, for eksempel Nordløkka, Bakkene, Fagerholt, Myra, Nyjordet, Nøden, Smerta, Pina, Hølet.

Eksempler på andre plassnavn med mer eller mindre usikker forklaring er Ræva, Rumpa, Kødden, Gørra, Pungen, Rennimellom og Sprutut. 

Noen tidligere husmannsplasser er pusset opp, og brukes i dag som feriested, for eksempel Hjellsbråten i Kråkstad. Møllerenga på Langhus og Tømmerholen ved Sandbakken er eksempler på tidligere husmannsplasser som kommunen har kjøpt med sikte på tilrettelegging for friluftslivet. På flere av de gamle husmannstuftene kan vi i dag finne en eller annen forenings-/lagshytte, for eksempel speiderhytta på Sterkerud, Ski jeger- og fiskeforening på Ålia og Ski Golfklubb på Smerta.