Formannskapslovene av 1837
Formannskapslovene av 1837 bestemte at formannskapsdistriktet - den nye kommunale enheten på landet - skulle svare til prestegjeldet. Dette fordi både fattigvesen og skolevesen i lange tider hadde vært knyttet nært sammen med den kirkelige inndeling.

Slik ble det også her i distriktet. Prestegjeldet het Kråkstad, og Kråkstad ble navnet på kommunen. Prestegjeldet besto av to sogn, Kråkstad hovedsogn og Ski annekssogn. Formenn og representanter skulle i henhold til formannskapslovene velges sognevis, og avgjørelsen av alle saker som bare angikk ett av sognene, ble lagt i hendene på dette sogns formenn og representanter. 

Slik fikk vi særskilte fattig-, skole- og vegkommuner både for Kråkstad hovedsogn og for Ski annekssogn. Kirkesaker var også bundet til sognet.

I 1875 var det tre formenn fra Kråkstad og fire fra Ski. Antallet skulle bestemmes etter de stemmeberettigedes antall, folkemengden, matrikkelskylden og desslike lokale omstendigheter. Folkemengden og matrikkelskylden litt større i Ski sogn enn i Kråkstad, men derimot var de stemmeberettigedes antall større i Kråkstad enn i Ski sogn. 

Ved folketelling i 1875 var folketallet for hele herredet 3 110. Kråkstad hovedsogn hadde 1 290 innbyggere, Ski anneks 1 820. Ved valgmannsvalg var de stemmeberettigedes antall i Kråkstad 76 og i Ski 60. 

«Således anser kommunestyret det billig (= rimelig) at begge sognene måtte bli representert med et like antall formenn og representanter. På grunn herav søker Kråkstad sogns kommunestyre ærbødigst for det høye fylke at Kråkstad sogn for fremtiden blir representert med samme antall formenn og representanter som Ski sogn, nemlig 4 formenn og 12 representanter, og at dette må bli ordnet ved førstkommende formannskapsvalg.»

Søknaden ble imøtekommet, og siden den tid hadde hvert sogn 4 formenn sittende i kommunestyret, hvert sogn med 12 representanter i tillegg. Kommunestyret var således på i alt 32 medlemmer. Ut fra den dominerende gruppe i velgerkorpset kan vi trygt kalle Kråkstad i likhet med landkommuner flest for en ren bondekommune helt frem til den store stemmerettsutvidelsen som fant sted i 1896.

Stemmekvalifisert var i 1876 på landet embetsmenn og eiere eller bygslere på lengre tid enn 5 år av matrikulert jord. Det ville i Kråkstad prestegjeld si presten og bøndene - ikke tjenere, arbeidere, hjemmeværende voksne barn og husmenn. Og slett ikke kvinner. Først i 1910 fikk kvinnene stemmerett ved kommunevalg - tre år før de fikk stemmerett ved stortingsvalg. Husmenn var det for øvrig mange av i Kråkstad prestegjeld i 1876: hele 200 eller flere enn det var bønder.

Kjeppestad kommunegård
Formannskapet og kommunestyret for Kråkstad herred og for de to sogn holdt fra 1878 sine møter i kommunelokalet på Kjeppestad. Kjeppestad-huset er det gamle kornmagasinet som ble oppført ved Ski kirke omkring 1812. På den tid inntraff ofte alminnelig kornmangel her i bygda som over hele landet, og magasinet skulle hjelpe over en knipe. Omkring 1870 hadde kornmagasinet imidlertid utspilt sin rolle. Det var dyrt i drift, og behovet for en «såkorn-bank» var ikke lenger til stede. Det ble da i 1875 besluttet å ta halvdelen av magasinboden og oppføre på et beleilig sted ved grensen mellom sognene til kommunelokale og jordmorbolig. Det beleilige sted ble Kjeppestad som lå nøyaktig på grensen mellom Kråkstad hovedsogn og Ski annekssogn.

Det ble videre besluttet at jordmoren i vederlag for fri bolig skulle renholde kommunelokalet, besørge oppildning under kommunestyrets møter, skaffe olje til lampene - og betale en årlig avgift av 16 kroner. Videre ble det besluttet at jordmoren i tillegg skulle betale en årlig av gift på 12 kroner for bruksrett til halvdelen av det jordstykke som tilligger eiendommen, dog slik at hun samtidig skulle være berettiget til halvdelen av gjødselen fra stallbygningen inntil.

I 1878 kunne så det samlede kommunestyre ta den nye kommunegården i bruk. Kjeppestad-huset står den dag i dag på samme sted. Det er fortsatt i kommunens eie og gir bolig for 4 husstander.

Fattigvesen og skolevesen
Det var fattig-, skole- og vegsaker som helt og fullt dominerte utgiftssiden i landkommunene i forrige århundre. Det er også disse sakene som fyller protokoller og kopibøker og dagbøker og journalen.

Etter hvert kom nye tiltak til, men de tre hovedsektorene - fattigvesen, skolevesen og vegvesen - beholdt sin nøkkelposisjon. Det viktigste var på sikt den forskyvning som skjedde mellom de tre, slik at skolevesenet gradvis nærmet seg fattigvesenet som det dominerende utgiftskapittel. Utgifter til anlegg og vedlikehold av bygdeveger ble oftest dekket ved pliktarbeid og til kirke og prest ved naturalytelser. Denne forskyvningen gjorde seg naturlig nok gjeldende også i Kråkstad herred. I 1880 var nettoutgiftene til fattigvesenet i begge sogn mer enn dobbelt så høye som nettoutgiftene til skolevesenet. Skolebudsjettene nærmet seg imidlertid stadig fattigbudsjettene, og i 1920 var nettoutgiftene til skolevesenet for første gang høyere enn nettoutgiftene til fattigvesenet både i hovedsognet og i annekssognet.

De kommunale protokollene forteller mer om enkeltpersoner eller grupper av personer enn om saker. Og slik måtte det nødvendigvis bli fordi kommunale saker i forrige århundre - særlig med referanse til fattigvesenet og til skolevesenet - nettopp dreiet seg om enkeltpersoner eller grupper av personer.

Fattigvesenet
Den 3. oktober 1876 var Ski sogns kommunestyre samlet på Kråkstad klokkerbolig (som var det mest benyttede kommunelokaletf ør Kjeppestad ble reist). Ski fattigstyres årsberetning for 1876 viser: «I året 1876 var 174 personer understøttet av fattigvesenet i Ski anneks sogn, hvorav 51 var bortakkorderte barn og gamle og 123 understøttet i hjemmet eller egne boliger. Hertil kom midlertidig understøttede, syke i kur og pleie m.v.»

Kråkstad fattigstyres årsberetning for 1876 viser: «I året 1876 var 55 personer understøttet av fattigvesenet i Kråkstad hovedsogn, hvorav 38 var bortakkorderte barn og gamle og 17 under støttet i hjemmet eller egne boliger. Hertil kom midlertidig understøttede, syke i kur og pleie m.v.»

Det var dobbelt så mange bortakkorderte og understøttede enn det var stemmeberettigede i Kråkstad prestegjeld i 1876.

Ved bortakkordering måtte de fattige selv møte frem til lisitasjon eller bort auksjonering. Det var opprop. Den som kom med det laveste budet ved lisitasjonen, fikk tilslaget. Jo lavere bud desto mer sparte fattigkassen.

Forholdet var altså det motsatte av hva som gjaldt ved slaveauksjoner i andre deler av verden på den tiden. Der ble slavene ført frem av slavehandleren. Der var det også opprop. Men det var den som var villig til å betale den høye ste pris ved auksjoneringen, som fikk tilslaget.

Instruksen for politi- og fattigassistentene i Kråkstad herred skrev seg fra 1869 og var sålydende:
1. Assistenten, hvis foresatte er fogden i Aker og Follo og herredets lensmann, skal av ytterste evne virke til å innskrenke og om mulig aldeles hemme alt betleri innen herredet. Til oppnåelse herav har han stadig å patruljere omkring i sognene minst 4 dager hver uke for å oppspore og anholde betlere og bringe dem til lensmannen. Det er en selvfølge at han for øvrig også har å virke som politibetjent til forebyggelse og anmeldelse av andre lovovertredelser såvel alminnelige forbrytelser som politiforseelser så som ulovlig salg eller utskjenking av brennevin, øl eller vin, forstyrrelse av vegfreden o.l.
2. Under sin patruljering har han, så vidt dertil gis anledning, å bistå sognenes fattigstyrer med tilveiebringelse av fornødne opplysninger om de fattige innflyttede arbeiderfamiliers hjemstavnsrett m.m.
3. Han skal til ervervelse av nøye kjennskap med de fattiges økonomiske vilkår og moralske forhold, så ofte gjørlig besøke de fattige i deres hjem, etter evne søke å påvirke dem til orden, vinnskipelighet (= initiativ) og husflid, og når de fattige ytes hjelp i form av arbeid i hjemmet, føre kontroll med og virke til at dette blir fruktbringende for familien.
4. For å kunne skaffe seg en fyllestgjørende kunnskap om de fattige i distriktet, fører han en dagbok hvori alt vedkommende deres forhold noteres, og som han under sin patruljering hver dag skal forevise en av fattigkommissærene, som med sitt navns underskrift antegner datoen og hva annet han måtte ha å bemerke i samme. Det samme har herredets lensmann å gjøre så ofte assistenten er hos ham som i regelen bør skje hver 14. dag.

Instruksen fikk i 1880 følgende tillegg:
Det pålegges politi- og fattigassistentene å bistå lensmannen med å påse at alle hunder i herredet anmeldes slik at den årlige avgift kan bli ilagt. For hunder som ikke er betimelig anmeldt, skal politi- og fattigassistenten når han er anmelder, erholde det halve av den ilagte bot.

Skolevesenet
År 1906 den 14. februar ble i Ski skolestyre referert søknad fra en mor om at hennes datter, som er 14 1/2 år gammel og i kommende mai måned sammen med moren skal reise til Amerika, straks kunne bli utskrevet av skolen.

«Lærer Bjerve ga barnet det vitnesbyrd at hun knapt kan sies å ha nådd skolens mål, men er i det hele nokså flink. Da barnet ved ankomsten til Amerika for å bli konfirmert må fortsette sin skolegang der, fant skolestyret enstemmig å kunne innvilge søknaden under forutsetning av at Amerikareise er fast bestemt som omnevnt i mai. I motsatt fall må barnet fortsette sin skolegang inntil hun kan utskrives på vanlig måte.»

Det het seg at barna var skolepliktige fra 7-8 års alderen og frem til konfirmasjonen. Det ville normalt si fem år. Den årlige skoletid skulle helst vare i tre måneder. I den tid skolen varte, holdt man f.eks. skole hver uke tirsdag og fredag, den førstnevnte dag 6 og den siste 5 timer daglig etter vedtatt timetabell.

Læreren førte nøyaktig statistikk over elevenesfremmøte og fravær. I protokollen for 1892 for Gjedsjø kretsskole anfører lærer Kristian Bjerve: «Forsømmelsene i den lovbefalte skoletid utgjør 10,254%. Årsakene til forsømmelsene kunne være så mange: Husbonden var ikke villig til å la et barn kjøpt og bortsatt hos ham få «fri» for å gå i skole. Ufremkommelige veger på grunn av oversvømmelse, snøfokk eller sprengkulde. Dårlig is på Langen. Klesmangel. Sko mangel. Likegyldighet. Smittsomme sykdommer: meslinger, difteri, koppe-epidemi, tæring. (Husmannsbarn hadde tæring; gårdmanns barn led av tuberkulose.)»

Skolens viktigste oppgave var å lære barna å lese og å gi dem kristendomsundervisning utfra «Pontoppidan». Det var kristen tro og moral som skulle læres. Men fagoversikten omfattet etter hvert noe mer.

Fra Skoleprotokoll for Gjedsjø krets 1884.
Oversikt over det i skoleåret gjennomgåttefor 1. avdeling (med 9 ukers undervisning for 14 gutter og 5 piker):

• Bibelhistorie: Det gamle testamente. 
• Katekismus: De 5 parter.
• Sang: Noen salmemelodier og lette sanger.
• Geografi: Oversikt over de 5 verdensdeler og verdenshav samt de viktigste øyer og innsjøer
• Regning: Rekketelling fra 1 - 100.

For 2. avdeling (med 9 ukers undervisning for 5 gutter og 9 piker): 

• Bibelhistorie: Fra begynnelsen til Jesus velger 12 apostler. 
• Katekismus: De 5 parter, bønner, hustavlen og en stor del av sentensene (= bibelspråkene). 
• Sang: 14 salmemelodier og et lignende antall sangtoner. 
• Geografi: Europa (alminnelig oversikt), Norge, Sverige og Danmark.
• Regning: Alle regningsarter i ubenevnte tall (som: 2 + 2 = 4).

For 3. avdeling (med 9 ukers undervisning for 2 gutter og 7 piker): 

• Bibelhistorie: Fra begynnelsen til Jesu lignelser samt litt av kirkens historie. 
• Forklaring: Repetisjon av 2., 4. og 5. part samt 1. part gjennomgått. 
• Sang: Salmemelodier (20) og sangtoner (20). 
• Geografi: Asia, Afrika, Amerika og Australia. 
• Fedrelandshistorie: Fra Sverre Sigurdsson til 1814. 
• Regning: Regning i benevnte tall (som: 4 epler - 2 epler = 2 epler).

Det første skolehuset i kommunen ble tatt i bruk i Kråkstad krets i 1845. Gamle Kontra i Ski ble fast skole i 1855. Skolehusene på Langhus og Gjedsjø sto ferdige i 1863, og Siggerud skole ble bygget året etter. Så fulgte Bjerke skole syd i bygda.

Foruten skolelokale var det på Gjedsjø skole et rom på 16m2. Dit flyttet lærer Kristian Bjerve inn i 1890. I møte i Ski sogn skolestyre 1. desember 1890 beklager skolestyret seg over lærerens boforhold: «Med hensyn til lokaler for denne lærer er kretsen stemoderlig behandlet, stillet i sammenheng med de øvrige kretser hvilke alle har gode bekvemme leiligheter. Gjedsjø har kun et lite værelse som ikke er annet enn et kjøkken. Her har den nåværende lærer sin bolig, tillike med sin familie bestående av mor og søster. Man må kunne forstå hvor trang og ubekvern en sådan bolig må være. Skolestyret tillater seg å be Ski sogn kommunestyre overveie saken.»

Det ble gjort. Ved behandlingen i kommunestyret ble det besluttet å gå til ombygging av skolen. Og høsten 1892 kunne lærer Bjerve med familie flytte inn i sin nye bolig på 1 rom og kjøkken. Men han flyttet allerede året etter til Langhus. For på Langhus skole som på Kontra og i Siggerud hørte det jordveg til familieboligen, en jordveg som kunne fø minst to kuer og gi plass til en hage. Lærerjord betød i praksis en vesentlig forhøyelse av lærerens godtgjørelse.

Kvinnene hadde da for lengst gjort sitt inntog i skolene i kommunen, men ikke alle kvinnelige lærere ble godtatt. Lærerinnen Anna Frogner blir i henhold til Landsskolelovens §34 å avskjedige fra sin stilling som lærerinne i Ski for sitt ukirkelige og lovstridige forhold ved å slutte seg til den sekteriske retning, som forvalter nattverden i private hus, administrert av lekmenn, og for deltagelse i dens nattverdsnytelse.

Ellers var skolestyret som de andre kommunale organer etter loven forpliktet til å bistå «øvrigheten» med opplysninger og uttalelser. De kommunale organene skulle i realiteten gi uttrykk for det som rørte seg i lokalsamfunnet. Det var ingen uviktig oppgave i en tid som var blottet for interesseorganisasjoner og pressgrupper som kunne være talerør for lokale interesser.

Kirke
Biskop Essendrops visitasberetning fra 1881 gir forøvrig - som alle visitasberetninger - et utmerket tidsbillede:
«Bispevisitas 30. august. Overhøring i hovedkirken av 215 av 224 barn ved deres 6 lærere. Hvorvel noen barn stod tilbake i leseferdighet, må deres standpunkt i det hele i lesning og kristendomskunnskap betegnes fullt tilfredsstillende. Vakker salmesang. Samtlige lærere dyktige.

31. august gudstjeneste. Sognepresten preket, og 90 av 132 konfirmanter overhørtes av sognepresten og vistes der til dels meget god kristendomskunnskap….

Sokningen til kirke i begge sogn meget god, til alters kjennelig av tatt. Sognebud hyppige, kall til sykebesøk forekommer oftere, prestens bibellesning finner megen deltagelse. Oppbyggelse ved innenbygds legmenn forekommer, og det tør håpes at menighetens menn ikke åpner sine hus for ukjente fremmede. Ingen dissenter bosatt. Ingen sekterisme. En mormon har forgjeves søkt inngang. De tidligere bestående misjonsforeninger og en underavdeling av bibelselskapet virker fremdeles.
Angående sedelighetstilstanden ble årets store antall uekte barn beklaget, som kun for mindretallet kunne henføres til fremmede arbeideres opphold i sognet.

Ingen ukonfirmerte over 19 år.

Hovedkirken (= Kråkstad kirke) trenger i høy grad en omfattende reparasjon i den nærmeste fremtid. Kommunen er for en vesentlig del eier av kirken. Ski kirke, inventariesaker og kirkegraver er i god stand. Prestens hus (= Kråkstad prestegard) i god stand uten fehuset som trenger en oppstivning samt ladebygningen som burde ombygges og utvides, et arbeid som imidlertid under de nærværende omstendigheter ikke kan påregnes…»

Det varte imidlertid ikke lenge før ukjente fremmede meldte seg. I møte 9. april 1896 har Ski fattigstyre enstemmig besluttet å inngå til fylket med ærbødig henstilling i nedennevnte sak: «En pike fra Lilleaker, Josefine Johansen, har gjentatte ganger opptrådt hersteds, liksom også på andre steder, på en måte som har vakt alminnelig oppsikt og hos mange stor betenkelighet. Hun foregir å ha overordentlige religiøse åpenbarelser og fremtrer som en slags profetinne. Ledsaget av flere predikanter foranlediger hun en voldsom tilstrømning av mennesker som i regelen er samlet til langt på natt. Den bevegelse som på denne måte fremkalles, kan man ikke anse for sunn eller gagnlig i noen henseende. Man har for det første grunn til å tro at kirken og kirkegang kommer i forakt. Dernest skal man særlig gjøre oppmerksom på at enkelte individer er blitt således påvirket at de har tatt skade på sin forstand.

Den herboende kvinne Regine Olsdtr. er nemlig på legens foranstaltning ført til Gaustad sinnsykeasyl. Såvel nevnte lege som asylets direktør har uttalt som sin formening at den omhandlede Lilleaker-pike er årsak i angjeldenes sinnsykdom.

Da dennes underhold på Gaustad påhviler fattigvesenet, er fattigstyret for dette sogn interessert i saken og finner det overensstemmende med sin plikt å påkalle autoritetenes assistanse og inntreden i den hensikt å sette en stopper for hva man må anse for å være både forargelig og skadelig.»

Svaret fra det Høye fylke er ikke kjent.

Industri
Av industri var der ingen hverken i Kråkstadeller i Ski - slett ikkei 1879 og heller ikke i 1895. År 1879 den 20. oktober holdtes møte av herredets formenn og representanter.

«Anmodning fra fogderiet om i anledning fremsatt forslag om forandring i veglovgivningen, for så vidt verker og bruk angår, å fremkomme med opplysninger om hvorvidt herredets veger benyttes av sådanne.

Kommunestyret skal for så vidt forholdene i Kråkstad angår opplyse følgende:
«Innen herredet selv drives der ikke for tiden verker eller bruk, som ved benyttelse av herredets veger kan komme i betraktning. Av møllebruk er der ingen i herredet, som forårsaker betydelig førsel, og for så vidt angår enkelte større sagbruk innen herredet, da mener kommunestyret at disse ikke med rette kan komme i betraktning, da de ved særskilt skyld allerede tar del i vegbyrdene, likesom de så godt som utelukkende foredler last fra herredets skyldsatte skoger.

Derimot brukes den del av Enebakkske hovedveg som faller på Kråkstad av Jølsens fyrstikkfabrikk i Enebakk til kjørsel til og fra Kristiania av fyrstikk-kasser, svovel, fosfor osv. Fra dette bruk foregår der visstnok hele året ikke ubetydelig kjørsel uten at man dog kan angi bestemt hvor megen.

Det er likeledes kommunestyret bekjent, at der for en del år tilbake foregikk en temmelig betydelig transport med tunge lass som nikkel, krutt o.s.v. på hovedvegen gjennom Kråkstad fra nikkelverket ved Romsåsen i Askim. Dettes drift er dog for tiden betydelig innskrenket, men heri kan der dog straks inntre forandringer, om det enn er å forutse at Smålensbanen heretter vil ta en stor del av førselen.

Ingen av disse verker er beliggende innen herredet, og kjørselen til dem utføres antagelig heller ikke i noen grad av herredets gårdbrukere,»

I 1895 den 4. november var herredets formenn og representanter igjen samlet.
«Ble referert skriv fra helserådets formann av 24. desember f.å. bilagt med sirkulære fra fabrikkinspektøren i det Sønnenfjeldske distrikt. Helserådets formann meddeler at der er dissens mellom ham og rådets øvrige medlemmer om hvorvidt de her i herredet værende bruk kan komme inn under fabrikkloven eller ei og begjærer i den anledning kommunestyrets uttalelse.

Man var enstemmig av den formening at de herværende bruk ikke kan komme inn under fabrikklovens ramme. Lovens §1 taler om regelmessig beskjeftigelse av et større eller mindre antall arbeidere, og sammenholder man denne § med de andre §§ i loven, forutsettes i hvert fall et ganske annet apparat enn hva de i dette herred beliggende små bruk kan oppvise. Denne mening finner også støtte i inspektørens fortolkning av lovens §2, i det han nevner at bedriften bør være i gang mer enn halvparten av året. Av bruk her i herredet, som er i regelmessig drift i mer enn det halve år, finnes intet. Roås mølle er i gang, når der er til strekkelig vann og der ikke er frosthinder, men det er kun kortere tider den kan drives stadig. Som regel beskjeftiger den 1 og til enkelte tider 2 mann, og dette ofte med lengre eller kortere opphold. Dampsagene hvorav på en enkelt nær alle er transportable, er i gang blott en tid om vinteren, og de små vannsager arbeider kun ca. 1 måneds tid hver vår.

Man må derfor se det aldeles overflødig å bebyrde stat og kommune med utgifter og den private brukseier med ulemper ved å rangere disse små bruk inn under fabrikkdrift.»

En stasjonsby i vekst
I strid med hva man kunne ha forventet, ble det ingen vekst i befolkningen etter at jernbanen var kommet til Ski og Kråkstad. Tvert imot. De første årene viste en tilbakegang i folkemengden. Tallet på innvånere i herredet gikk faktisk ned fra 3 110 i 1880 til 2 937 i 1890.

En oversikt over trafikken med jernbanen bekrefter den negative utviklingen. Mens tallet på fast personale ved Ski stasjon fra 1880 til 1890 steg fra 3 til 11, gikk tallet på reisende til og fra stasjonen ned. Tallet på avgått gods sank til det halve.
Først år 1900 snudde utviklingen. Århundreskiftet betød innledningen til den store veksten i folketallet som kom i ti-året 1910-20. Tallet på innvånere steg fra 3 518 i 1910 til 4 989 i 1920.

Tallene for trafikken med jernbanen gjenspeiler igjen utviklingen. Antall reisende til og fra Ski stasjon var i 1901 75 000. I 1920 var tallet steget til 180 000. Ankommet godsmengde var i 1901 12 000 tonn. I 1920 var mengden for doblet.

Årsaken til veksten var at en stor del av Follo og da særlig Oppegård og Ski stasjonsby i ti-året 1910-20 for alvor ble trukket inn i hovedstadens forstadsområde. Det flyttet inn mange mennesker som hver dag reiste frem og tilbake med jernbanen til sitt arbeid i Kristiania. Ikke minst gjaldt dette jernbanearbeidere og jernbanefunksjonærer, som med fri reise hadde råd til å bo så vidt langt unna arbeidsstedet når kommunikasjonene var så gode.

Noe hadde det også betydd at Depotet for AR1 (= Feltartillehregiment nr. 1) ble lagt til Ski. Monsrud gård hadde i 1870-årene avgitt grunn til Ski stasjon, og nettopp på grunn av nærheten til stasjonen ble nå resten av gården ervervet til militært område. De første lagerbygningene, e depoter og kontorbygninger for administrasjonspersonell ble bygget her i 1897. Fast standkvarter i Ski fikk regimentet først i 1958. Depotet bidro uten tvil sitt til befolkningsveksten i Ski, til store militær transporter på jernbanen - og til nye arbeidsplassen.

Flere og flere næringsdrivende slo seg for øvrig etter hvert ned i stasjonsbyen, og det oppsto noe småindustri. År 1900 den 10. februar var herredets formenn og representanter samlet.
«Ble referert to søknader om tillatelse til å denaturere spiritus av poteter: en fra snekker J. Johannessen, Ski, om 300 liter sprit og en fra N.H. Torp gjeldende 200 liter. Begge søknader var av politimesteren oversendt kommunestyret til uttalelse. Begge søkerne er av lensmannen anbefalt å få søknaden innvilget.

Enstemmig beslutning: Da lensmannen har uttalt at han kjenner begge søkerne som hederlige folk, som ikke vil misbruke den gitte tillatelse, gir kommunestyret begge søknader sin anbefaling.»

Reguleringsstrøket - Ski-byen
Formannskapets og kommunestyrets protokoller bekrefter for øvrig at lite eller intet hadde skjedd de første ti-årene etter at jernbanen var kommet til Ski og Kråkstad.

År 1902 den 28. april var herredets formenn og representanter samlet.
«Ble referert skriv fra fylkesmannen hvori han på anmodning av Arbeids departementet begjærer kommunestyrets uttalelse om hvorvidt brann kommisjon (= brannstyre) bør anordnes og den alminnelige bygningslovgivning gjøres gjeldende for strøkene om Ski og Kråkstad jernbanestasjoner.»

Man ble enig om følgende uttalelse:
«Ved Kråkstad jernbanestasjon er ennå få hus oppført, så noen foranstaltning av forannevnte art der ikke anses fornøden. Omkring Ski stasjon er visstnok oppført flere hus, men en stor del av disse ligger nokså spredt. Man antar derfor at en ordning med brannkommisjon m.v. formentlig ennu kan utstå.»

Men i løpet av ti-året 1905-1914 endret forholdene seg radikalt, med en sterk vekst i folketallet og i næringsutviklingen. All vekst skjedde i Ski stasjonsby. I 1914 fant kommunestyret derfor - etter nytt påtrykk fra fylkesmannen - endelig å måtte vedta at bygningslovens regler skulle gjøres gjeldende for strøket omkring stasjonen. Det ble deretter utarbeidet forslag til reguleringsplan for strøket, en plan som ble vedtatt allerede i 1916. Planen forutsatte bymessig bebyggelse, et torg rett øst for stasjonen, en rekke gater og åpne plasser - og eneboligtomter på minst 2 mål innenfor det regulerte strøk.

Det var i seg selv ille nok at avgjørelsen i alle saker som bare angikk ett av sognene - fattigsaker, skolesaker, vegsaker, kirkesaker - etter formannskaps lovene av 1837 skulle treffes av formenn og representanter bare fra dette sognet. I dette lå helt fra begynnelsen av en innebebygget sprengkile i forholdet mellom Kråkstad hovedsogn og Ski annekssogn.

I 1884 ble det i kommunestyrets protokoll referert et forslag om å ta under behandling om Kråkstad og Ski burde separeres med hensyn til den felles kommune. Saken ble utsatt inntil videre, som der er protokollert.

Det at utviklingen i de to sogn etter århundreskiftet tok helt forskjellig retning, gjorde naturlig nok ille verre. Nå var det ikke Ski annekssogn, men en liten del av annekssognet - stasjonsbyen - som representerte selve sprengladningen, og som detonerte den.

Så tidlig som i 1916 opptrådte Ski reguleringsstrøk med sin egen liste ved kommunevalget. Folketallet innen reguleringsstrøket var da like stort som folketallet i Kråkstad hovedsogn og folketallet i Ski landdistrikt, og reguleringsstrøkets liste fikk inn flere representanter. De forlangte på vegne av det som man nå for alvor begynte å kalle Ski-byen, større innflytelse i det kommunale styre og stell og en større andel av felleskassen overført. Ut fra de krav den bymessige bebyggelse medførte, forlangte de vann og kloakk og veglys, daglig folkeskole - og middelskole! Det var ikke måte på krav.

Striden gikk på tvers av sognegrensene og spisset seg bare til.

Reguleringsstrøkets representanter foreslo Ski reguleringsstrøk skilt ut som selvstendig herred, alternativt Ski annekssogn skilt ut fra Kråkstad hovedsogn.

Ski landdistrikt ville ikke ha noen forandring i det hele tatt og slett ikke en deling etter sognegrensene. Man understreket at de vanskeligheter som ville oppstå for landdistriket om man skulle bli stående alene igjen i kampen mot Ski-byen, ville gjøre situasjonen for Ski landdistrikt uholdbar. Man kunne imidlertid gå med på at det regulerte strøket omkring Ski stasjon ble utskilt som eget herred - når tiden dertil var inne.

Kråkstad hovedsogn ville på sin side ikke lenger ha noe å gjøre hverken med Ski landdistrikt eller med Ski reguleringsstrøk. Man hadde fått nok av skisogninger en gang for alle. De fremsatte krav fra reguleringsstrøket ble møtt med kompakt motstand.

Da bilen kom
I møte i Kråkstad kommunestyre den 27. juni 1908 ble behandlet utkast til lov om bruk av motorvogner, oversendt av arbeidsdepartementet.

Kommunestyret avgå sådan uttalelse:
"Kommunestyret er enig i at bruk av motorvogner ikke ved lov bør hindres, men på den annen side må der settes så strenge bestemmelser for disse vogners anvendelse på våre smale og ofte farlig lagte veger, at ulykker mest mulig kan unngås.
Man henleder i den anledning oppmerksomheten på følgende:
§3. Kommunestyret bør gis anledning til å uttale seg om hvilke veger som skal unntas for motorkjøring. 
§7. Motorkjørsel om natten (selv) med lykter må forbys. 
§20. Kjørehastigheten hvor vegen går i kurver og utsikten ikke er minst 200 meter, bør ikke være raskere enn en hest i trav (12- 15 km/time)."

Det hendte nok at bøndene i Kråkstad og Ski selv overskred nevnte fartsgrense på 12- 15 km/time når de kjørte med hest til og fra Kristiania (Oslo) med varer.

Det å lesse "bylass" måtte gjøres med omhu, forteller Gunhild Berger fra Kråkstad i et notat. Inni høylasset kunne det stå melkespann, og inni melkespannet hang det ofte et fløtespann. Gårdsproduktene skulle selges for å skaffe kontanter samtidig som man gjerne skulle ha med litt ekstra til slektninger i byen.

Det "å ligge i byvegen" var nok et heft og en plage for noen. De måtte reise om kvelden for å være på plass på torget i Kristiania neste morgen. Da hadde hest og kjører fått nødvendig hvile og mat på et av de faste rastestedene om natten. Ringnes og Tyrigrava var slike steder.

Men gamle, giktbrudne gubber kviknet gjerne til når det lakket til bytur, forteller Gunhild Berger videre. Da stod de opp fra senga. Og for unge gutter var det gromt å bli så store at de kunne kjøre "annenhesten". Fortellinger om byvegen hadde de jo hørt ved middagsbordet siden de var små og "lagt lange ører", som det heter i Kråkstad.

Hjemme gikk så barna og speidet bortover vegen og ventet på at bykjørerne skulle komme hjem. Det var alltid spennende å se om alle "huskeoppdrag" var vellykket. Det var en betrodd jobb.

Så uskyldig som Gunhild Berger beskriver det "å ligge i byvegen", foregikk det nok ikke alltid.

Et intervju som Nordstrand blad hadde med gamle førstebetjent Johan Wilberg ved Nordstrand politi, inneholdt et avsnitt om Ski-bøndene som i tiden fra 1905 og utover må ha blitt opplevet som svært vidløftige karer når de lå i byvegen, og som politiet må ha hatt ikke så lite bry med. Det skal i sannhetens navn nevnes at betegnelsen Ski-bønder var en fellesbetegnelse for alle bønder som kom med sine bylass sønnenfra og skulle tilbake. Den dekket også kråkstinger!

Den 29. april 1913 behandlet kommunestyret følgende spørsmål fra fylket:
«Kan kjøring med motorvogn tillates på kommunens bygdeveger og i så fall hvilke?

Svaret var klart: Bygdevegene her i kommunen er i alminnelighet for lett bygget og for smale til å tjene som motorveger. Man frarår derfor motorvognkjøring på disse veger. Vegene var på enkelte steder kun 2.30 til 2.50 meter brede. Dertil forefantes meget bratte skråninger og krappe svinger, så forbikjørsel mang en gang ville være omtrent umulig.»

Av kommunestyrets protokoller fremgår det at dyrlege Hemsen var den første som i 1920 søkte om å få bruke sin personbil på bygdevegene. Bilen skulle brukes i dyrlegepraksisen. I anledning kommunestyrets anbefaling av søknaden sendte fylkesmannen saken tilbake til kommunestyret idet han gjorde oppmerksom på at det ingen lovlig adgang var til å gi tillatelse til kjørsel for bare en enkelt person. Det måtte enten være lov for alle eller for ingen. Fylkesmannen anmodet derfor kommunestyret om å ta spørsmålet om full åpning av alle bygdeveger opp til behandling. Med 21 mot 11 stemmer ble vegene åpnet for all trafikk.

Da lyset kom
I møte i Kråkstad kommunestyre den 15. desember 1911 ble det referert et rundskriv fra arbeidsdepartementet om at der er adgang til for gårdbrukere og mindre kommuner å få veiledning til utnyttelse av vannkraft for mindre elektrisitetsverk og eget behov.

Når det gjaldt mulige kraftkilder innen kommunen, hadde man festet seg ved bekken som løper ut av Bindingsvannene ved Fjell. Men en forberedende komité med dr. Lorentz Chr. Eger som formann hadde hurtig kommet til at vannføringen i bekken var for liten og for usikker, og alternativet ble frafalt.

Eger- komiteen vurderte som neste alternativ kraftforsyning fra Børter el- verk i Enebakk. Kraften ville bli billig, men igjen var det tvilen om vannføring og sikkerhet som slo negativt ut.

Man endte derfor opp med å vurdere en forsyning fra A/S Glommen Træsliberis kraftstasjon ved Kykkelsrud i Askim. De elektriske fjernledningene fra Kykkelsrud via Kristiania til Slemmestad Fabrikker i Røyken gikk midt gjennom Kråkstad og Ski og passerte de øvrige Follo-kommuner i en sådan avstand, at en overføring av elektrisk energi til disse ville falle meget bekvem, som det het. Fjernledningene var blitt satt i drift allerede i 1903.

Kommunene Kråkstad, Ås, Frogn, Nesodden, Oppegård og Drøbak besluttet derfor i 1915 å danne en sammenslutning under navnet Follo kraftselskap med det formål å skaffe elektrisk energi fra Kykkelsrud til de respektive kommuner. Strømmen ble satt på Kråkstad kommunes nett så tidlig som den 8. juli 1917, to år før overleveringen av det ferdige anlegget fant sted.

Østlandets blad kunne den 15. januar 1923 berette om da lyset klikket og Kråkstad og Ski ble lagt i mørke: «Natt til torsdag ved 1/2 3- tiden brant den ene av transformatorene på Skiseng. Trykket hadde vært så sterkt at døren til transformatorstasjonen var blåst ut, og en hel del vinduer var smadret. 

Overmontør Gutteberg (el-verksjefen) skulle forsøke å koble strøm fra den brente transformator over på den annen som tilhører Kråkstad kommune. Denne transformator hadde imidlertid også en eller annen skjult feil, og i ett nå stod også denne i lys lue. For å berge livet måtte overmontøren hoppe ut fra 2. etasje. Som ved et under kom han fra den farlige historie uten et eneste mén. Da begge bygdas transformatorer var ødelagte, ble således hele Kråkstad og Ski uten elektrisk lys og kraft. 
Ved iherdig arbeid hele torsdag og fredag var man kommet så langt at strømmen til Ski kunne settes på igjen. Kråkststad fikk dog ikke lyset tilbake før søndag ettermiddag på grunn av ledningsfeil.»

Ski vel var blitt startet i 1907. Noe av det første foreningen hadde gjort, var å sette opp en del parafinlamper på de mest beferdete steder i Ski-byen. Det var ansatt regulære lysetennere og lyseslukkere.

Omkring 1920 var parafinlampene blitt skiftet ut med elektriske pærer. Vellet hadde kjøpt en urbryter som tente og slukket lysene, men regningen fra el-verket for den leverte strøm ble for stor. Det holdt ikke med inntektene fra den årlige basar i Samfundsbygningen. Det var kamp foreningene imellom om basarplass og basarpenger - derfor Vellets søknad om kommunal overtakelse av vegbelysningen.

Fra Østlandets blad den 6. april 1923:
«Eger poengterte nærmere dette forslag. Det er umulig for en engere forening som Ski vel å kunne bære denne forholdsvis store omkostning. 
Johannson: Går dette igjennom, er det den største urettferdighet mot mange av bygdas innbyggere som ennå ikke har lys inne, men i Ski-byen skal det være lys både inne og ute. Ja, ved det tettbygde strøk skal de ha middelskole og alt mulig.»

Les mer: Kalender 2020, 2019, 2015, 2014, 2013.
Follominne 1993, Slik var det den gang da Skibyen ble til av Erling Rønneberg.
Follominne 1994 Kråkstad og Ski i medgang og motgang 1905-1940 av Erling Rønneberg.