Krisene i 1814 og de påfølgende år – litt om bakgrunnen for sølvskatten
Vinteren 1814 var Norge Vest-Europas mest isolerte land. Grensen var stengt av krigen og på sjøen sørget den britiske blokaden for at nær all trafikk ble forhindret. Konsekvensene i form av matmangel og stans i utenrikshandelen var store. Men freden som fulgte Napoleonskrigene brakte ikke noen lettelser. Noen eksempler på hvor ille det var, hvilke utfordringer den unge norske nasjonen sto ovenfor:
• Et skakkjørt og kaotisk pengevesen og et næringsliv i lavkonjunktur.
• Inflasjonen førte til stor forvirring i alle økonomiske forhold. Men det var ikke bare kursfallet på de ordinære pengesedlene, riksbanksedlene, som skapte forvirring, men også at man hadde så mange slags sedler i omløp. Foruten riksbanksedlene hadde man de gamle dansk-norske kurantsedler, og de såkalte «prinsesedler», utstedt av Christian Fredrik våren 1814.
• I Europa hadde den økonomiske aktiviteten gått kraftig tilbake etter den store krigsanstrengelsen. Det fantes ikke lenger et marked for norsk trelast. Jernverkene måtte tåle tapet av et beskyttet marked i Danmark, og ble kastet ut i åpen konkurranse.
• I 1816 kom konkursene; trelasthandlere, handelshus, skipsredere og verkseiere gikk fallitt. Krisen i trelastnæringen fikk stor virkning i Akershus stift hvor trelastnæringen hadde en dominerende betydning. Høsten 1817 føyde også uår i jordbruket seg til krisen.
For å finansiere den nye norske staten valgte man en kortsiktig og lettvint løsning. I stedet for å skrive ut skatter trykte man
pengesedler. Seddeltrykkingen førte til at inflasjonen fortsatte. Hverken staten eller næringslivet kunne leve med det kaoset som oppsto. Landet befant seg på kanten av økonomisk ruin. Det var en inflasjon som langt overgikk det man var vant til, en hyperinflasjon. Bildet viser riksbankseddel som var den ordinaære pengeseddelen.Og i bakgrunnen sto kong Carl Johan og overvåket det hele. Uten en løsning kunne han beslutte en sammensmelting av det svenske og norske pengesystem. At Norge måtte oppgi en stor del av sin selvstendighet. Den oppgave som var mest påtrengende og som nå overskygget alle andre var å få orden på pengevesenet.
Stortingets løsning
I løpet av 1816 besluttet Stortinget følgende:
• En ny lov om pengevesenet hvor det ble besluttet å opprette en ny bank med navn Norges Bank, en ny seddelbank med enerett til å utstede pengesedler. Bankens fond skulle være et fond med en sølvverdi på mellom 2 og 3 millioner spesidaler.
• Spesidaleren ble fra nå av pengeenheten. Den ble delt i 5 ort eller 120 skilling (1 spd = 5 ort = 120 skilling).
• Fondet skulle sikre at sedlene kunne veksles inn i sølv, og dermed gi tillit til at de skulle opprettholde sin verdi. For hver spesidaler sølv i bankens hvelv kunne den utstede to spesialer i sedler. Innløsningskurs ble 235 gram sølv for 9 1/4 spesidaler.
• Men hvordan skaffe et fond på to millioner innen utgangen av 1817? Stortinget besluttet å utskrive et tvangsinnskudd på formue eller eiendom, på de «formuende rikets innbyggere». De ble da tvungne aksjonærer i Norges Bank. Innskuddet skulle betales med edelt metall, eller med gull eller sølvmynter. Innskuddet fikk raskt navnet «sølvskatten».
• Norges Banks hovedsete ble lagt til Trondheim med en filial i Kristiania. Den nye banken skulle være privat, da en ønsket å løfte pengevesenet ut av politikken og skape en garanti for en fast pengeverdi. Tidligere tiders erfaring med en statsbank tilsa dette.
Det var et gigantisk økonomisk offer Stortinget i 1816 påla det norske folket. Til sammenligning, den samlede utskrevne skatt i 1816 var på rundt 600 000 spesidaler, noe som ble regnet som et moderat nivå. Sølvskatt på 2 millioner spesidaler kom på toppen av dette. Dette førte til at tvangsinndrivingen ble møtt med adskillig motvilje.
Fordelingen av sølvskatten ble i en del tilfeller vilkårlig, da grunnlaget for ligningen var foreldet, gjenspeilet ikke konjunkturene. Da den landsomfattende fordelingen mellom by og land ble kjent kom ramaskrikene når folk fikk anledning til å sammenligne fra by til by og fra distrikt til distrikt. Vi har ikke funnet spor etter slike protester her i Follo.
Betalingen av sølvskatten ble enda mer opprivende enn ligningen. De fleste endevendte først kister og skap for mynter. Deretter kom turen til sølvtøyet, og til sist smykkene og endog sølvspennene på familiebibelen. I utgangspunktet skulle alle innskudd være innbetalt innen utgangen av 1817. Dette viste seg umulig. I februar 1818 gjensto fortsatt innbetaling av 760.000 spesidaler. For å lette innbetalingen ble det da besluttet at de som ikke kunne skaffe edle metaller kunne betale i kopper eller i riksbankdaler etter en kurs langt under pari. Dette ble en lettelse.
Innskytere av sølvskatten mottok interimskvittering når skatten var betalt. Innskytere som betalte mer enn 25 spd fikk sitt eget aksjebrev. Mindre innskytere fikk aksjebrev i fellesskap med flere. Banken begynte allerede i 1821 å innløse de minste bankinnskudd. I 1950 ble alle de private aksjene innløst, da aksjene ble overtatt av statlige fonds. Det har ikke lyktes å finne slike dokumenter her i Follo. Bildet viser den nye spesidaler (endaler) utstedt av Norges Bank, Trondheim i 1817. En seddel som skulle være innløselig i edelmetall. Under trykket av de dårlige tider ble det stor bondeoppstand i Asker, Hadeland og Romerike for å protestere mot pengepolitikken. Manglende betalingsevne og manglende betalingsvilje førte til uroen. Uroen ble begrenset til Østlandet. På Vestlandet og i Nord-Norge kom innbetalingene greit inn. Det finnes ingen spor etter slik uro i Follo.
Sølvskatten betalt av innskytere i Ski
Skattelistene for sølvskatten som skulle betales for dagens Ski kommune finner vi i protokollene for Krogstad Thinglaug som igjen var delt i to sogn: Krogstad Hovedsogn og Schie Annex sogn. Til sammen skulle det kreves inn 4100 spesidaler fordelt på 196 innskytere.
I Kråkstad bygdebok (Bind I, side 169) finnes også en kort beskrivelse av sølvskatten for Kråkstad, og litt om datidens skattetrykk.
For å beregne sølvskatten for hver enkelt beskrives: «Stortinget fordelte skatten på amtene og byene, og amtmennene fordelte den igjen på de enkelte prestegjeld. I prestegjeldene ble så nedsatt en ligningskommisjon, som skulle fordele skatten på de enkelte skatteytere. Ligningskommisjonen i vår bygd bestod av tre fra Kråkstad og tre fra Ski: Svend Hansen Asper, Anders Hansen Asper, Anders Gryteland, Jens Haugen, C. Holmsen Vevelstad og Ole Hansen Dal.»
«Den del som falt på Kråkstad herred utgjorde 4 440 spd (17 760 kr.). Noen av de største skatteytere var: Ole Hansen Dal 145 spd, Prost Hørbye 120, Holmsen Vevelstad 83, Svend Johannesen Skotbu 77, enke Dorothea Holmsen Løken 66, enke Abigael Willumsdtr Østby 66, lensmann Michel Sander Hansen 46, Anders Haagensen Vang 56, Jan Pedersen Løken 56, Samuel Jensen Sørum 51, Christopher Hansen Jar 71, enke Dorothea Paulsdtr. Alvim 54, o.s.v»
Bygdeboken (side 168) beskriver også den nødvendige opprydding i skattesystemet Stortinget gjennomførte samtidig med at sølvskatten ble besluttet: «Alle de mange eiendommelige skatter som var kommet inn i dansketiden blev opphevet i 1816, og i stedet blev utskrevet en statsskatt; landskatten på landet og kjøpsstadsskatten i byene (bortfalt i 1836). Loven av 1. juli 1816 regner i §1, opp 21 forskjellige skatter som blev opphevet, eks. dragonholds-kontingent, leilendingsskatt, odelskatt, rosstjenesteskatt, skatt på håndverkere, strandsiddere, husmenn, peppersvenner, rangsskatt, avgift til opplæring av dyrlæger, lagmannstoll, ildstedskatt, o. fl. Jordeboksrettighetene blev derimot stående uforandret til 1836».
De 10 største innskytere av sølvskatt i 1817, hentet fra Digitalarkivet:
|
| Sogn | Gård | Navn | Innskudd |
| 1 | Schie Annex sogn | Dahl | Ole Hansen | 170 spd |
| 2 | Schie Annex sogn | Wevelstad | Clemet Holmsen | 110 spd |
| 3 | Krogstad Hovedsogn | Schodboe | Svend Johannesen | 100 spd |
| 4 | Krogstad Hovedsogn | Biltvedt | Svend Jensen | 90 spd |
| 5 | Krogstad Hovedsogn | Løchen nordre | Dorthe Holmsen, enke | 83 ½ spd |
| 6 | Krogstad Hovedsogn | Jahr Christopher | Hansen | 80 ½ spd |
| 7 | Krogstad Hovedsogn | Østbye | Abigael Willumsdatter, enke | 80 spd |
| 8 | Schie Annex sogn | Sander østre | Hans Hansen | 70 ½ spd |
| 9 | Krogstad Hovedsogn | Alvimb | Dorthe Poulsdatter, enke | 69 ½ spd |
| 10 | Schie Annex sogn | Lie | Hans Nielsen | 65 spd |
Som en ser, det er store forskjeller mellom listen i Kråkstad Bygdebok og ovenstående hentet fra Digitalarkivet. Bygdeboken gir ikke kilden for sin liste, mens ovennevnte liste er hentet fra de skannede originale listene fra 1816. Derfor finner vi grunn til å tro at ovennevnte liste er den korrekte.
Blant de 196 innskytere finner vi også «allmuen» oppført som innskyter med 13 spd, og med Kråkstad kirke som gårdens navn. Her kunne da småkårsfolk også bidra? Noe tilsvarende finnes ikke i Follo forøvrig.
Litt om innskyterne og deres eiendom
Navnene har endret seg mye gjennom årene, her benyttes navnene fra Kråkstad bygdebok.
1 Dal gård
Gården lå på Langhus i Ski, vest for Langhusveien og mot grensen til Oppegård. Gården har gitt navn til flere veier i området, bl.a. Dalsveien og Dalslia. I tillegg renner Dalselva ut i Gjersjøen. Gården ble delt i 1821, til Dal vestre og Dal østre. Etter ytterligere delinger finnes Dal søndre og Dal vestre i dag, beliggende midt i «griserompa» (Oppegårdsveien).
Ole Hansen (1755–1821) som betalte et innskudd på hele 170 spd ble født på gården Haga i Kråkstad, og overtok denne i 1788. I 1805 kjøper han i tillegg Dal gård i Ski. Og han omtales nå både som Ole Hansen Haga og Ole Hansen Dal. Ole Hansen var en aktiv mann, han var valgmann i 1814 (se Follominne 2013, side 45) og var med i ligningskommisjonen ved opprettelse av Norges bank i 1816. Ole Hansen døde som en meget velholden mann, og etter eget ønske ble han begravet ved Kråkstad kirke.
2 Vevelstad gård
Vår historie begynner i 1812 da eier av gården, Rasmus Holmsen, drukner i Østensjøvannet. Ved samfrendeskifte (arveskifte foretatt av felles slektninger) efter Rasmus Homsen ble Vevelstad, Foss, Stallerud, Rudskogen, Bøler og Karlsrudskogen taksert til 10 000 rdl sølvverdi, og overdratt til eldste sønnen Clemet Holmsen, mens enken beholdt Boger og Løken nordre. Hun bodde på Løken.
Clemet Holmsen hadde en rekke tillitsverv: Valgmann 1832, 1838, 1841, 1844 og 1847, i ligningskommisjonen ved opprettelse av Norges bank i 1816, medlem av formannskapet fra dets opprettelse i 1837, viseordfører og forlikskommisær 1843-56 o.fl. Clemet var gift med Helene Dorothea Hansen fra Østenbøl i Enebakk.
Vevelstad gård lå sentralt plassert på Langhus, intet er tilbake, Langhuset ligger nå på tunet der gården lå. Gården har gitt navn til tettstedet Vevelstadåsen og Vevelstad stasjon.
3 Skotbu gård (Schodboe gård)
Skotbu er en matrikkelgård i Kråkstad i Ski kommune, første gang nevnt i 1325. Den har gitt navn til grenda og tettbebyggelsen Skotbu. Gårdens navn har endret seg gjennom tidene, i 1816 het gården Schodboe. Det er i «nyere tid» utskilt flere parseller, blant annet der hvor jernbanestasjonen nå ligger. Eieren i 1816 var Svend Johannesen som står som innskyter av sølvskatten. Svend Johannesen (d. 1821), overtok gården i 1780 for 1400 rdl. Han var gift med Anne Pedersdotter.
4 Biltvet gård
Da Jens Olsen døde i 1795 som en meget rik mann, overtok dattersønnen Svend Jensen den ene av Tømtgårdene samtidig som han fikk bygselbrev på Biltvet. (Biltvet var kikrkegods frem til 1835). I 1802 arvet han også den andre Tømtgården, så nå var de tre gårdene samlet på én hånd. Svend Jensen dør i 1845.
5 Løken nordre
Dorthe Holmsen, enke etter Rasmus Holmsen og mor til Clemet Holmsen som bodde på Vevelstad er innskyter av 83 ½ spesidaler.
6 Jaer
Etter Hans Jensen Jaers død i 1776 overtar sønnen Christopher Hansen gården for 1500 rdl. Gift 1778 med Agar Jensdatter Sørum, de fikk fem barn. Christopher Hansen døde 1819, 70 år gammel. Christopher Hansen er innskyter av 80 ½ spesidaler.
7 Østby gård
Gården ligger ved Tomterveien i Kråkstad. Historien forteller at Karl XII skal ha overnattet der da han og hans slagne hær trakk seg tilbake fra Christiania våren 1716. Se også Follominne 2016 (side 20). I 1779 kjøper Svend Andersen Gryteland gården. Han døde i 1801. Fruen Abigael Willumsdatter valgte å sitte i uskiftet bo frem til 1836 før hun solgte gården til sønnen Wilhelm Svendsen. Abigael Willumsdatter står derfor som innskyter av sølvskatten.
8 Sander østre
Gården Sander blir regnet som den første gården, selve opphavsgården i Ski.
Den lå i området Ski skole til Ski kirke. Området som hørte til opphavsgården, hadde stor utstrekning. En regnet med at alt av omegnen som ble utnyttet hørte gården til. Dette tyder på at gården opprinnelig har omfattet et større område enn dagens Sander-gårder.
Noen kilometer øst for Sander ligger gården Oppsand, på gammel norsk «Uppsandar» som betyr noe sånt som Øvre Sander. Navnet tyder på at gården en gang lå under Sander, men seinere ble skilt ut som egen gård. Sander ligger dessuten sentralt plassert på raet som går gjennom Ski. Dette er et svært gunstig jordbruksområde.
Gården har ofte skiftet eier, så den har aldri vært ættegård. I 1803 kjøper Hans Hansen Kontra halve gården og i 1810 kjøper han den andre halvparten. Han var en meget rik mann, Hans Hansen Kontra står som innskyter av sølvskatten.
9 Alfheim gård (Alvimd gård)
Dorthe Paulsdatter (enken etter Anders Svendsen Sørum) var eier av gården i 1816, og står da som innskyter av sølvskatten. Dorthe satt med gården til 1835, da solgte hun den for 2500 spd. til sine fem sønner. De fem brødrene, som hadde gården i fellesskap, var ugifte. Den lengstlevende Johan Andersen døde 1867. Gården ligger i Kråkstad.
10 Li gård
I 1761 overtok Hans Nilsen gården fra sin far. Han solgte den igjen i 1775 til sin svoger Anders Ottersen Rød, gift med Anne Nilsdatter, Li, og flyttet til Torderud i Ås. Anders Ottersens hustru døde 1789, og Anders Ottersen selger gården i 1790 til sin svigersønn sersjant Johannes Haagensen Hogstvet. I 1799 kjøper Hans Nilsen (Torderud) gården tilbake av Johannes Haagensen. Hans Nilsen og hustru Inger Larsdatter kjøpte i 1806 også Nygård.
Se mer: Follominne 2017, Sølvskatten som måtte betales i løpet av 1817. Skattelistene for Follo i 1817.