Stasjonsmesteren utgjorde den lokale «toppen på kransekaka», og er den det er lettest å få øye på når en begynner å lete etter menneskene på stasjonen.

Statsbanen delte stasjonene inn i syv klasser etter trafikkmengden, og boligstørrelsen og lønna til stasjonsmesteren økte etter samme skala. Stasjoner i klasse 1 var de største og gjeveste, og mesterne søkte seg gjerne landet rundt på stadig klatretur oppover i klassene.

Ski stasjon var den eneste i klasse 1 på Smaalensbanen. Av oversikten over stasjonsmestere her, går det fram at Ski ble «endestasjon» for alle mesterne fra 1879 til 1955. I løpet av disse 77 årene var det seks mestere med en gjennomsnittlig tjenestetid på 12 år i Ski. Alle ble i tjenesten på Ski stasjon til de gikk av med pensjon.

Anton Johan Nilsen var født i Kråkstad i 1836. Han fikk stasjonen i Ski i 1886, og ble her til 1905. I boka «Jernbaneminner» forteller en ekstramann på stasjonen følgende fra 1891: «Stasjonsmester Nilsen hadde et lite fjøs der ved stasjonen og et jorde bak pakkhuset hvor han avlet høyet sitt. Det var vi stasjonsbetjenter som ble satt til å gjøre slåttonna for ham. Ellers tjente han bra på restauranten også, og skal ha hatt innpå en kvart million kroner i formue før han sluttet. Man tjente i det hele godt på restaurantene den gangen.»

Oppholdet på stasjonen skulle helst vare en stund, så passasjerene fikk tid til å spise i fred og ro. Restaurantdriften var en del av stasjonsmesterens private inntektsgrunnlag. Det samme var haven, fjøset og jordet - og retten til å slå gresset langs linja.