Sprengstoffen
Grubernes Sprængstoffabriker A/S startet opp på Drømtorp i Ski i 1917 under navnet A/S De norske Aerolit og Fænghætfabriker. Produksjonen startet opp høsten 1917. Første produksjonsdag var 20.september. Da hadde oppbyggingen av fabrikken pågått siden januar. 

Den første tiden ble det produsert fenghetter og et sprengstoff som ble kalt aerolitt. Dette sprengstoffet var utviklet og patentert av den danske ingeniøren Knud W. Nielsen. I 1917 pågikk fremdeles 1. verdenskrig og nitroglyserin var ei mangelvare. Fordelen med aerolitt var at den ble framstilt uten bruk av nitroglyserin. Dermed var det lettere å skaffe råvarer til produksjonen. Det var for øvrig samme Knud W. Nielsen, sammen med flere norske interessenter, som sto bak opprettelsen av sprengstoffabrikken på Drømtorp. Han hadde allerede startet en tilsvarende fabrikk i Danmark. Høsten 1916 kjøpte han gården Drømtorp som da var lyst ut for salg.

Startvansker
Det var planlagt at fabrikken skulle kunne produsere 2 tonn sprengstoff og 30.000 fenghetter pr. dag, men dette viste seg å være vanskelig. I løpet av høsten og vinteren 1917 ble det totalt bare produsert 4,5 tonn sprengstoff og 15.350 fenghetter. Årsakene til den lave produksjonen var flere. Det var mangel på brensel til oppvarming og smelting av sprengstoffmassen. Det var også vanskelig å skaffe tilstrekkelig med råvarer til produksjonen. Dessuten manglet bedriften kvalifisert arbeidskraft. Dette ble imidlertid løst ved at åtte arbeidere fra De Danske Sprængstoffabriker kom og jobbet ved fabrikken et års tid.

Det var heller ikke uproblematisk å få introdusert en ny type sprengstoff uten nitroglyserin på det norske markedet. Selskapet ansatte derfor en erfaren bergmann som reiste rundt og demonstrerte aerolitten. I tillegg reklamerte sprengstoffabrikken for produktene sine i flere av landets aviser. Dette viste seg å bære frukter og salget tok seg opp, men det varte ikke lenge før nye vansker meldte seg. Denne gangen var det selve produktet, aerolitten, som viste seg å ikke holde mål. Årsaken til dette var trolig en kombinasjon av dårlige råvarer og feil i selve produksjonen. Startvanskene medførte sviktende inntekter og pengemangel. For å avhjelpe situasjonen ble aksjekapitalen utvidet våren 1918.

De første ulykkene
Produksjon av sprengstoff og fenghetter utgjør alltid en risiko for ulykker. Ved 2-tiden om ettermiddagen 15.mai 1918 inntraff den første ulykken ved sprengstoffabrikken. Tre unge kvinner som jobbet med å fylle knallkvikksølv i fenghettene, omkom. Trolig har en av arbeiderne mistet ei skål med det eksplosive stoffet i gulvet, noe som medførte en kraftig eksplosjon. To av kvinnene døde umiddelbart mens en tredje ble fraktet til Ullevål sykehus i kraftig forkommen tilstand. Hun døde der kort tid etter ankomst.

Seinere samme år, 23. oktober, var uhellet ute igjen. Også denne gangen døde tre arbeidere, to menn og ei kvinne, under arbeid med å fylle knallkvikksølv i fenghettene.

Grubernes Sprængstoffabriker A/S
Vanskene med driften de første årene førte til behov for en ny finansiering av virksomheten. Etter lange forhandlinger utover våren i 1919, lyktes bedriftens ledelse i arbeidet. På generalforsamlingen 30. juni 1919 ble det vedtatt å arbeide for et nytt opplegg med friske midler og forbrukskontrakter med entreprenører og gruveselskaper. Konstituerende generalforsamling i den nye virksomheten fant sted 1. desember 1919. Omleggingene innbar blant annet at den danske ingeniøren Knud W. Nielsen som sto bak opprettelsen av selskapet, nå forlot driften.

Den nye fabrikken fortsatte å produsere aerolitt en stund etter omleggingen, men snart ble både denne produksjonen og produksjon av fenghetter nedlagt. I og med at krigen var slutt, var det lettere å skaffe råvarer til produksjon av nitroglyserin. Dermed kunne fabrikken begynne å produsere dynamitt. De utviklet et eget sprengstoff kalt Lynit som inneholdt 10% nitroglyserin.

Mellomkrigstiden var en tung periode for mange bedrifter. Flere selskaper slet økonomisk, blant annet gruveindustrien som jo var en viktig kundegruppe for Grubernes Sprængstoffabriker. Fabrikken ble derfor i perioder sittende med fulle varelagre og måtte innimellom stanse produksjonen. For å komme helskinnet gjennom krisa var det også nødvendig å redusere lønningene. Salget tok seg imidlertid opp og i 1930 nådde virksomheten produksjonsmålet fra 1917 på 600 tonn sprengstoff i året. Utover på 1930-tallet fikk også selskapet orden på økonomien og 1. januar 1937 kunne styreformannen meddele at Grubernes Sprængstoffabriker A/S var gjeldfri.
Bedriften kom seg velberget gjennom 2. verdenskrig blant annet takket være velfylte råstofflagre. De første tretti årene hadde produksjonen hovedsakelig foregått med manuelt arbeid. Etter krigen gjorde mekaniseringen sitt inntog og flere halvautomatiske maskiner ble innkjøpt. I 1952 gikk sågar bedriften til anskaffelse av den første helautomatiske maskinen for patronering av plastisk sprengstoff i Norge. I 1959 satte fabrikken i drift et kontinuerlig nitroglyserinanlegg. Dette var utviklet i Sverige og Grubernes Sprængstoffabriker var den første virksomheten i verden utenfor Sverige som tok i bruk denne produksjonsmetoden.

Flere ulykker
Heller ikke etterkrigstiden skulle være fri for ulykker. Riktignok var ikke ulykkene ved Grubernes Sprængstoffabriker flere eller større enn ved andre industribedrifter, men siden de produserte sprengstoff, ble gjerne ulykkene mer dramatiske og fatale.

Seinsommeren 1948 gikk nitroglyserinanlegget i lufta, men til alt hell ble ingen skadet. De to som jobbet inne i bygget så hva som var i ferd med å skje og løp i sikkerhet. Eksplosjonen var så voldsom at det ristet kraftig i husene inne i Ski sentrum. Også ved Langhus stasjon, rundt 5 km unna, kjente de kraftige rystelser.

På 1960-tallet inntraff flere ulykker og ved disse tilfellene gikk menneskeliv tapt. I november 1961 døde en mann ved en eksplosjonsulykke utenfor denitreringsanlegget. I mars 1962 omkom to arbeidere da denitreringsanlegget eksploderte. Et knapt år seinere, 25. februar 1963, omkom to arbeidere og en tredje ble alvorlig skadet da et av knadehusene gikk i lufta. Om formiddagen 22. 1969 gikk et patroneringshus i lufta. Tre personer mistet livet og en ble skadet i ulykken. Mellom 300 og 400 kg dynamitt ble oppbevart i bygningen da ulykken inntraff. Patroneringshuset ble bortimot pulverisert i eksplosjonen. De tre som omkom var rutinerte arbeidere som hadde jobbet sammen i flere år. Den skadede personen befant seg i et nabobygg og ble truffet i hodet av en flygende gjenstand som kom inn gjennom vinduet.

24.mars 1971 var uhellet ute igjen. Da mistet to arbeidere livet og tre ble lettere skadet da et av knadehusene eksploderte. Bildet viser knading.

Fjernstyring og fusjon
Disse ulykkene som til sammen kostet ti mennesker livet, førte til økt fokus på sikkerhet. Det ble iverksatt et større arbeid for å gjøre de mest risikofylte arbeidsoperasjonene fjernstyrte. Arbeidet med dette var allerede i gang da den siste ulykken i 1971 inntraff. Utover på 1970-tallet ble dette arbeidet fullført og bedriften framsto da som en av de mest avanserte og komplette fabrikker for sivilt sprengstoff i verden.

En medvirkende årsak til dette var sammenslåingen med Norsk Sprængstofindustri i 1971. De hadde utviklet en spesiell bygningskonstruksjon ved fabrikken på Gullaug ved Drammen, et såkalt stålhus. Stålhusene kunne erstatte de plasskrevende jordvollene. Sammenslåingen førte også til at produksjonen kunne spesialiseres og effektiviseres.
Norsk Sprængstofindustri var markedsleder i det norske sprengstoffmarkedet. I 1959 hadde de 77 prosent av markedsandelene mens Grubernes Sprængstoffabriker hadde de resterende 23 prosentene.

Produksjonen tok seg imidlertid opp på Drømtorp og selskapet økte sine markedsandeler. I 1965 hadde styrkeforholdet endret seg til 62% mot 38%, fremdeles med Norsk Sprængstofindustri som storebror, men det var tydelig at bedriften i Ski var i ferd med å ta kraftig innpå.

På slutten av 1960-tallet begynte Norsk Sprængstofindustri med sonderinger med tanke på en fusjon mellom de to bedriftene. Det pågikk harde forhandlingene ei god stund før de to selskapene besluttet å slå seg sammen høsten 1971. Det er ikke utenkelig at de to ulykkene i 1969 og 1971 medvirket til at flertallet av aksjonærene i Grubernes Sprængstoffabriker til slutt godtok tilbudet fra Norsk Sprængstofindustri. Det nye selskapet fikk navnet Dyno Industrier A/S. Bildet viser Dyno på 70-tallet.

Fabrikken legges ned
Produksjonen tok seg imidlertid opp på Drømtorp og selskapet økte sine markedsandeler. I 1965 hadde styrkeforholdet endret seg til 62% mot 38%, fremdeles med Norsk Sprængstofindustri som storebror, men det var tydelig at bedriften i Ski var i ferd med å ta kraftig innpå.

På slutten av 1960-tallet begynte Norsk Sprængstofindustri med sonderinger med tanke på en fusjon mellom de to bedriftene. Det pågikk harde forhandlingene ei god stund før de to selskapene besluttet å slå seg sammen høsten 1971. Det er ikke utenkelig at de to ulykkene i 1969 og 1971 medvirket til at flertallet av aksjonærene i Grubernes Sprængstoffabriker til slutt godtok tilbudet fra Norsk Sprængstofindustri. Det nye selskapet fikk navnet Dyno Industrier A/S.

Kart over sprengstoffabrikken fra 1936. Kartet fra Høeg eiendom som eier deler av området. En del viktige funksjoner er markert med nummer og piler. 
1. Kontorbygning. Her var det også andre bygninger som ikke utgjorde sprengningsfare slik som fyrhus, kullager, smie, stall og snekkerverksted. 
2. I dette området var det voller rundt bygningene så her foregikk det risikofylt arbeid. Lengst til venstre lå det et gelatinerhus, deretter nitrerhus og så et bygg for etterseparering. 
3. Her var det også voller rundt. Her lå det flere knadehus og patroneringshus. 
4. Her lå det flere sprengstofflagre med voller rundt. 
5. Spor for intern transport i vogner. 
6. Syreledninger og helt nederst til høyre ser vi syredammen. 

Se mer: Lokalhistoriewiki,
Follominne 1985