Bakgrunnen
Under den første verdenskrig var det naturligvis et stort behov for sprengstoff. I Norge ble det produsert nitroglycerinholdige produkter ved Nitroglycerin-Compagniet på Sætre i Hurum samt ved et anlegg i Åsen i Nord-Trøndelag. Det ble også produsert sortkrutt ved Nitedals Krudtværk. En gruppe fremtredende industrifolk, med Sam Eyde i spissen, arbeidet med planer om å bygge en ny fabrikk for å eksportere sprengstoff til Russiand. Haaøen fabrikker ble stiftet, og produksjonsanlegg bygget på Håøya i Oslofjorden og på Gullaug nær Drammen. Revolusjonen i Russiand satte en stopper for den ventede eksport, og driften på Håøya ble ikke langvarig. I 1917 ble det en sammenslutning mellom de ovenfornevnte fabrikker, og konsernet Norsk Sprængstofindustri A/S ble dannet.

Midt oppe i dette hadde en ung dansk ingeniør, Knud Waldemar Nielsen, utviklet og fått patentert et sikkerhetssprengstoff han kalte Aerolit. Et vesentlig poeng ved dette var at det ikke inneholdt nitroglycerin, idet glycerin var en mangelvare under krigen. K.W. Nielsen hadde også utviklet en spesiell fenghette (detonator). Både Aerolit og fenghetter ble produsert i et lite anlegg i Jyderup i Danmark. Firmaet Kobro & Co i Kristiania var agent for Nielsen i Norge og satte ham i forbindelse med kontorsjef Bergh i Store Spitsbergen Kulkompani. Senere kom andre kjente industrifolk som major Carsten Bruun, major H. Bødtker-Næss og høyesterettsadvokat Harald L. Jentoft inn i bildet. Disse menn hadde bl.a. tilknytning til bergverk og elektrokjemisk industri. Tanken om å starte fabrikasjon av sprengstoffer basert på K.W. Nielsens metoder tok form. Det er senere hevdet at produksjonen av fenghetter, et produkt som da ikke ble laget hverken i Norge eller i Sverige, var en vesentlig årsak til at det ble etablert enda en sprengstoffabrikk i Norge.

For resultatet av et grundig forarbeid, hvor bl.a. Statens Ildsfarlighetsinspektør kaptein Th. Tharaldsen ble engasjert som konsulent for å bedømme Aerolitens sprengtekniske og sikkerhetsmessige egenskaper, ble nemlig at det 23. desember 1916 ble sendt ut innbydelse til å tegne aksjer i A/S De Norske Aerolit- og Fænghætfabriker. Konstituerende generalforsamling ble avholdt 26. januar 1917, og dette regnes som selskapets stiftelsesdato.

Som den første styreformann ble valgt direktør Eivind Næss, og artilleri kaptein H. Bødker-Næss ble ansatt som disponent. Fabrikk skulle bygges på Drømtorp, Ski i Kråkstad Herred.

Hvorfor Ski?
Hva var så grunnen til at et så spesielt industrianlegg ble lagt til Ski? Ski var på denne tiden et anneks i Kråkstad herred, men hadde allerede tatt til å utvikle seg til et hovedsogn i bygda. Av de snaut 4000 innbyggerne i Kråkstad bodde omtrent 2500 i Ski. Kommunikasjonene med hovedstaden og med utlandet var som følge av jernbanen gode, og et slags sentrum begynte å ta form rundt jernbanestasjonen. Veiforbindelsen med Kristiania var også bra etter den tids standard. Likevel var bygda preget av store bondegårder og åpne områder som ga mulighet for en sprengstoffabrikk som krevde store arealer både for produksjonen og til sikkerhetssoner rundt fabrikken. En ulempe var avstanden til sjøen, og som det senere skulle vise seg, utslippsforholdene for syrer og andre avfallsprodukter. Miljøvern og forurensninger var dog ikke aktuelle temaer i 1917. Som så mange andre kommuner i Norge på denne tid, arbeidet også Kråkstad med å etablere elektrisitetsforsyning, og Kråkstad kommunale Elektrisitetsverk kom i drift høsten 1917, akkurat i tide til sprengstoffabrikkens igangkjøring.

Det var også andre lokaliteter som ble vurdert som anleggssted for fabrikken. Blant annet var flere steder på Hurumlandet med i bildet. Imidlertid utlyste eieren av Drømtorp gården til salgs, og K.W. Nielsen fikk håndgivelse på eiendommen til utgangen av 1916. Han sikret seg også dette for parseller av naboeiendommene som sikkerhetssone. Nielsen var selv meget interessert i landbruk, og en type av Aerolit egnet seg spesielt til grøftesprengning og stubbesprengning, og dette kan kanskje ha vært medvirkende til valget. Nielsen ønsket nemlig å drive jorden etter moderne prinsipper.

Enden på historien ble at det ved kongelig resolusjon 3. februar 1917 ble gitt tillatelse til å anlegge og drive en fabrikk for tilvirkning av Aerolit og fenghetter på Drømtorp.

Anleggsperioden
Nå fulgte en hektisk tid. Det gjaldt å komme i gang med produksjonen snarest for å utnytte konjunkturene. Det var vel egentlig ikke noe kjempeanlegg som skulle reises. Hele anlegget med bygninger og maskiner var kalkulert til noe over 200.000 kroner. Det bebyggede areal var ca. 1500 m2 fordelt på ca. 30 små lette trebygninger, med unntak av fyrhus og lagerhus som var i mur. Apparaturen var forholdsvis enkel. Råvarene ble finknust, blandet, smeltet sammen, avkjølt så massen størknet, og igjen finknust til et noe klebrig pulver som ble pakket i papirhylser.

Fenghetteproduksjonen var også enkel og basert på mye handarbeid. Bildet viser et av de enkle produksjonshusene.

Etter planen skulle anlegget stå klart etter 6 måneder, dvs. i begynnelsen av august 1917. Det var til dels vanskelig å skaffe både materialer og arbeidskraft, men det var likevel på det meste ca. 200 mann beskjeftiget med anleggsarbeid, og det er det meste som noen gang har arbeidet på området. Anlegget ble sluttbesiktiget 27. august og tillatelse gitt til å starte produksjonen. Etter noen vansker, bl.a. venting på tilkopling av strøm, ble produksjonen startet, og 20. september 1917 kan regnes som første produksjonsdag.

Byggesummen var 279.000 kroner, inklusive maskiner og utstyr, så overskridelsen ble ikke stor.

Startvansker
Vanskene var ikke over selv om anlegget var klart til drift. Selv om strøm forsyningen var i orden, manglet man brensel til oppvarming og til smeltingen av sprengstoffmassen. Det var også problemer med å skaffe viktige råvarer, verdenskrigen raste jo fremdeles for fullt. Kvalifisert arbeidskraft var også et problem, og det ble gitt arbeids- og oppholdstillatelse for 8 mann fra De Danske Sprængstoffabriker som ble i Norge i et års tid. I 1917 ble det likevel bare produsert 4.5 tonn Aerolit og 15.350 fenghetter. Kapasiteten var planlagt til 2 tonn sprengstoff og 30.000 fenghetter pr. dag! Det var også et problem å få aksept for et nytt sprengstoff uten nitroglycerin. Introduksjon av dette ville koste penger og mye arbeid. Råvareprisene steg, og man prøvde å sikre seg beholdninger til «gammel pris». Det ble også bygget to funksjonær- og to arbeiderboliger. Alt dette kostet, og pengemangelen ble snart like alvorlig som råstoffmangelen, og det ble foreslått å utvide aksjekapitalen, noe som ble vedtatt 27. mars 1918. Bildet viser de tettbygde produksjonshusene lå omgitt av høye, beskyttende jordvoller. Tett granskog dannet sikkerhetssone mot omgivelsene. Reprofoto: Forbundsmuseet i Akershus.

For å utbre kjennskapet til produktene ble det ansatt en erfaren bergmann som reiste rundt og demonstrerte Aeroliten, tilsynelatende med godt resultat. Men så kom tilbakeslaget, sprengstoffet tok til å svikte. Det kom reklamasjoner fra mange kanter. Årsaken syntes å ligge dels i dårlig kvalitet på en viktig råvare, dels i feil behandling under produksjonen. Som om ikke dette var nok, inntraff det eksplosjoner i fenghettefabrikken. Den siste i oktober 1918 kostet tre arbeidere livet. Fabrikken og Ski ble jo også, som landet forøvrig lammet av Spanskesyken, og en av arbeiderboligene ble rekvirert som lasarett. Vanskene tårnet seg opp, men ledelsen ga ennå ikke opp håpet, men søkte nye utveier. Bl.a. begynte man nå å ta opp planer om å starte produksjon av nitroglycerin og dynamitt. Krigen gikk mot slutten, og det kunne igjen ventes å bli tilgang på glycerin. Det så ikke ut til at Aerolit kunne erstatte dynamitt fullt ut.

Grubernes Sprængstoffabrikker A/S
Det var klart at en nyfinansiering måtte til, og det ble arbeidet for å få norske grubeinteresser med på dette og dermed også sikre et fast avtak av produktene. Det var faktisk en stund på tale å legge en ny dynamittfabrikk i Nord-Norge hvor de fleste grubene lå, men dette ble det ikke noe av. Etter lange forhandlinger ut over våren 1919 ble det i generalforsamling 30. juni vedtatt å arbeide for et nytt opplegg med ny kapital og forbrukskontrakter med gruber, entreprenører etc, og 1. desember 1919 ble konstituerende generalforsamling i Grubernes Sprængstoffabriker avholdt. Det nye selskapet lyktes i å bevare kontinuiteten, selv om dansken K.W. Nielsen nå var ute av bildet. Det kan for øvrig nevnes at han forlot Norge for godt da den del av Drømtorp som ikke ble anvendt til sprengstoffproduksjon ble tatt tilbake på odel i 1922. Det nye selskapet gikk vanskelige tider i møte. Den økonomiske situasjonen i Norge var dårlig, med konkurser og bedriftsnedleggelser. Dette gjaldt i spesiell grad i grubeindustrien, som jo var den store avtager av fabrikkens produkter. Flere ganger måtte produksjonen stoppes p.g.a. fulle lagre. Lønningene måtte reduseres, og i 1922 tjene en mann gjennomsnittlig kr. 1.85 pr. time, mens kvinnelønnen var ca. kr. 1.30.

Et nytt sikkerhetssprengstoff, Lynit, var utviklet og viste lovende resultater, mens den opprinnelige Aeroliten etter hvert forsvant. Lynit var et sikkerhetssprengstoff med mindre enn 10% nitroglycerin. Før man fikk bygget sitt eget nitreringsanlegg, ble nitroglycerinen ekstrahert fra innkjøpt dynamitt, en noe tvilsom metode både økonomisk og sikkerhetsmessig.

I slutten av 20-årene lanserte Grubernes et sprengstoff av dynamittypen som ble kalt Glykolit. Man slet seg frem fra dag til dag, uke til uke, og etter hvert tok det til å lysne. Det var imidlertid ikke før i 1930 at produksjon og salg kom opp i det kvantum som fabrikken var planlagt for i 1917, nemlig 600 tonn pr. år. Den positive utviklingen fortsatte, og fabrikken kom forholdsvis pent fra depresjonen i de «harde tredveåra».

I 1928 var det inngått en avtale med Handelsbanken, som da var under offentlig administrasjon, om en kontrollert avvikling av selskapets gjeld.

I 1936 kunne styreformannen meddele at fra 1/1-1937 var gjeldsforpliktelsene innfridd og selskapet herre i eget hus.

Kart over sprengstoffabrikken fra 1936. Kartet fra Høeg eiendom som eier deler av området. En del viktige funksjoner er markert med nummer og piler. 
1. Kontorbygning. Her var det også andre bygninger som ikke utgjorde sprengningsfare slik som fyrhus, kullager, smie, stall og snekkerverksted. 
2. I dette området var det voller rundt bygningene så her foregikk det risikofylt arbeid. Lengst til venstre lå det et gelatinerhus, deretter nitrerhus og så et bygg for etterseparering. 
3. Her var det også voller rundt. Her lå det flere knadehus og patroneringshus. 
4. Her lå det flere sprengstofflagre med voller rundt. 
5. Spor for intern transport i vogner. 
6. Syreledninger og helt nederst til høyre ser vi syredammen. 

Vedlagt er et hefte med en kort beskrivelse av Sprenstoffens historie og mange historiske bilder. Heftet er utarbeidet av Nordre Follo lokalhistoriske arkiv / Nordre Follo Bibliotek ved Dafinn W. Jakobsen.

En ny verdensbrann
Fabrikken fortsatte å utvikle seg utover i 30-årene. Nye bygg kom til, og maskineri ble anskaffet. Produksjonen økte til ca. 1000 tonn i året. Andre verdenskrig nærmet seg, og denne gang lyktes det ikke for Norge å holde seg utenfor. Ledelsen hadde sørget for å fylle opp råstofflagrene så mye som man hadde råd og plass til, særlig av en viktig vare som glycerin. Det lyktes å holde produksjonen oppe under krigen, selv om forholdene var vanskelige. Det var f.eks. et strengt vakthold av tyske tropper til å begynne med, og på slutten av krigen av norske SS-styrker. Likevel fant nok en god del sprengstoff veien til hjemmestyrkene. Noe særlig nyanlegg eller anskaffelser var det selvsagt ikke mulighet for, så fabrikken så vel ut omtrent som den gjorde i 1940 da freden kom, bare noe mer nedslitt. En anskaffelse ble prøvet gjort, nemlig utskifting av hesten som ble brukt til intern transport. Den nye hesten ble imidlertid beslaglagt av tyskerne. Først etter krigen, i 1945 fikk man kjøpt en ny hest, og den var faktisk i virksomhet til ut på 1960-tallet, selv om gaffeltrucken da for lengst hadde overtatt det meste av transporten.

Under krigen økte samholdet mellom de ansatte. Ledelsen og arbeiderne kom hverandre nærmere. Bedriften tok også på seg nye oppgaver, som å hjelpe til med matforsyninger og andre nødvendighetsartikler. Lenge etter krigen dukket det frem et større parti B-såpe fra et kott i kontorbyggetqssghghsqghsq gh

Etterkrigstiden
Helt frem til tiden etter 2. verdenskrig hadde produksjonen av sprengstoff for det meste vært utført manuelt eller ved hjelp av enkle maskiner og innretninger. Dette var tilfellet både i Ski og i verden forøvrig. Nå begynte mekaniseringen å gjøre sitt inntog også i denne svært konservative industri, hvor man selvfølgelig var svært varsom med å innføre nye metoder som følge av de faremomenter som produktene medførte.

Ledelsen i Grubernes var imidlertid sterkt innstilt på å utvikle fabrikasjonen teknisk og sikkerhetsmessig, og det ble foretatt omfattende studiereiser, særlig i Tyskland men også i Belgia, Nederland og Frankrike, for å sette seg inn i det nyeste på området. Dette førte til anskaffelse av halvautomatiske maskiner, og senere, i 1952, til anskaffelse av den første helautomatiske maskin for patronering av plastisk sprengstoff i Norge. I 1959, satte Grubernes i drift et kontinuerlig nitroglycerinanlegg, også først i Norge, basert på et revolusjonerende prinsipp, såkalt injektornitrering, utviklet i Sverige. Ski's anlegg var faktisk det første i verden, utenom Sverige. Det var nå utarbeidet en generalplan for området, og en ny sprengstoff-fabrikk ble bygget. I første halvdel av 60-årene ble denne planen fullført, og de nyeste maskiner som var å få ble anskaffet. Som følge av den enkle organisasjonen med korte «kommandolinjer» kunne avgjørelsene tas raskt. Dette førte til at man stadig lå et hestehode foran den store konkurrenten Norsk Sprængstofindustri, teknisk sett. Markedsandelen for sivile sprengstoffer økte også. Fra ca. 10% av det norske marked økte den jevnt og trutt til nærmere 40% i slutten av 1960-årene. Grubernes hadde forhandlere og kommisjonærer over hele landet med ca. 150 sprengstofflagere. Bildet viser styringen av sprengstoffproduksjonen etter moderniseringen i 1970-årene. Reprofoto: Forbundsmuseet i Akerhus.

Den stadig økende produksjon medførte også økende utslipp av avfallssyrer. Dette førte i midten av 1950-årene til bygging av et såkalt denitreringsanlegg hvor man tok vare på og tilbakeførte syrene til produksjonen.

Dyno Industrier A.S.
Grubernes Sprængstoffabriker A/S passerte 50-års milepelen i god form i januar 1967. Begivenheten ble feiret med en stor festmiddag på Restaurant Najaden hvor samtlige ansatte med ektefeller var til stede. Imidlertid var det allerede følere ute fra «storebror» Norsk Sprængstof om et nærmere samarbeid, og i 1971 ble det alvor av dette.
De to firmaer fusjonerte under dannelse av et nytt selskap som fikk navnet DYNO INDUSTRIER A.S, og «Sprengen» ble offisielt til DYNO INDUSTRIER A.S Ski Fabrikker.

Sammenslutningen fikk ingen umiddelbar virkning for Ski Fabrikker. Den nye moderniseringsplanen, som allerede var vedtatt og satt i arbeid, fortsatte med full kraft. Med bakgrunn i flere ulykker i 60-årene gikk denne ut på størst mulig grad av fjernstyring av de mest risikofylte arbeidsoperasjoner for å sikre personalet. Dette arbeidet ble fullført i løpet av 70-årene, og uten å ta munnen for full, kan man karakterisere Ski Fabrikker som verdens mest avanserte og komplette fabrikk for sivile sprengstoffer. Fabrikken var stadig mål for besøk fra kolleger fra hele verden. Et spesielt element var de såkalte stålhus, en bygningskonstruksjon som erstattet de tidligere kostbare jordvoller. Dette var en utvikling gjort hos Norsk Sprængstof på Gullaug. Som følge av sammenslåingen kunne produksjonen spesialiseres og var større enn noen gang, med forholdsvis lite antall ansatte, ca. 120 alt i alt.

Mot nedleggelse
Ut fra det som er sagt foran kan man jo spørre om hvorfor fabrikken ble nedlagt. Saken er at frem mot 1980 og særlig i årene etter endret det norske sprengstoffmarked seg drastisk. Mens totalmarkedet har holdt seg noenlunde stabilt, ca. 40.000 tonn pr. år, noe som plasserer Norge på toppen i forbruk pr. hode i hele verden, har det skjedd en sterk vridning av produktsammensetningen. Mer og mer går over på enklere sprengstoffer som kan blandes på forbruksstedet eller produseres på meget enkelt utstyr. Dette er en utvikling som var ventet. Den har skjedd overalt i verden, men kom forholdsvis sent til Norge. Forbruket av de typer som Ski produserte, nemlig dynamitter og pulversprengstoffer med nitroglycerin, har i løpet av få år blitt halvert, fra ca. 24000 tonn i 1977 til ca. 12-13000 tonn i 1984. Dette kvantum tilsa ikke produksjon på to fabrikker (Ski og Gullaug i Lier).

Det ble foretatt meget grundige vurderinger, hvor representanter for de ansattes organisasjoner var med. Konklusjonene var at Ski ikke hadde mulighet til å overta hele produksjonen, bl.a. fordi arealet var for lite og fordi det måtte bygges mange nye anlegg som allerede fantes på Gullaug.

Beslutningen ble derfor at sprengstoffproduksjonen på Ski skulle stanses sommeren 1984. Bildet viser Dyno på 70-tallet.

De ansatte fikk imidlertid garantier som vel må sies å være enestående i industrisammenheng, med garantert inntekt ut 1986 hvis de ikke er skaffet annet arbeid. Dette har ført til at nedleggelsen har gått svært rolig for seg.

Forholdet mellom ledelse og ansatte har i det hele vært svært godt, med få konflikter. Fagforeningen ble opprettet allerede i 1924, og det gode samarbeidsforhold ble fremhevet fra alle parter ved 50-årsjubileet i 1974.

Bedriften var tidlig ute med boligbygging. Som nevnt ble det bygget noen arbeiderboliger allerede i 1917. Senere er det bygget i flere etapper på grunn av boligmangelen i Ski. Et år før nedleggelsen disponerte fabrikken ca. 60 leiligheter, noen eneboliger og 20 hybler. Disse er nå solgt til de ansatte.

De ansatte
I en forholdsvis summarisk oversikt som denne er det søkt unngått å ramse opp for mange navn. Noen få vil det dog være riktig å trekke frem. Helge Underland ble ansatt som ingeniør i 1923 og ble driftsbestyrer i 1930, en stilling han hadde til han ble pensjonert i 1961. Han ble etterfulgt av Thormod Christophersen som ble ansatt som kjemiingeniør i 1929 og som senere var driftsingeniør. Hans tittel ble fabrikkdirektør fra 1965. Begge disse var aktive også på andre felt i Ski, bl.a. som medlemmer av kommunestyre og formannskap. Et annet navn er Randolf Riber Stødle som var kjemiker og senere driftsingeniør, ansatt fra 1930. Han er vel mest kjent i Ski som kunstner, representert flere ganger på Høstutstillingen og med separatutstillinger av sine malerier. Bildet viser arbeiderboliger bygget ved fabrikkens start. På folkemunne kalt «danskehusene». Bildet er antagelig fra slutten av 1920-årene. Reprofoto: Forbundsmuseet i Akershus

Materialforvalter Asbjørn Simensen og snekker Ragnvald Fredriksen begynte begge i 1919 og oppnådde mer enn 50 års tjeneste. Fredriksen sluttet først i 1972, altså etter 53 år. Begge disse er hedret med Kongens Fortjeneste medalje.

Karl Kristiansen begynte i Grubernes i 1922 og sluttet i 1969, men han utførte kjøreoppdrag med hest for fabrikken helt fra 1919, og hadde således også til knytning til bedriften i 50 år.

Nok et navn er det naturlig å nevne, selv om hans arbeidssted var hoved kontoret i Oslo, nemlig administrerende direktør Brynjulf Skotner. Han hadde sterk tilknytning til Ski hvor hans far Mads Skotner var lærer og kirkesanger i mange år.

Ellers er det svært mange som har fått Norges Vels medalje etter 30 års tjeneste. Dette skulle tyde på et godt miljø og en god arbeidsplass, tross de faremomenter som har ligget i den spesielle produksjon man har hatt. Det har jo dessverre i årenes løp skjedd flere tragiske eksplosjonsulykker med tap av menneskeliv. Disse ulykkene har gjort et dypt inntrykk, ikke bare på de ansatte, men på hele lokalsamfunnet.

 

Ulykkene
Produksjon av sprengstoff og fenghetter utgjør alltid en risiko for ulykker. Ved 2-tiden om ettermiddagen 15.mai 1918 inntraff den første ulykken ved sprengstoffabrikken. Tre unge kvinner som jobbet med å fylle knallkvikksølv i fenghettene, omkom. Trolig har en av arbeiderne mistet ei skål med det eksplosive stoffet i gulvet, noe som medførte en kraftig eksplosjon. To av kvinnene døde umiddelbart mens en tredje ble fraktet til Ullevål sykehus i kraftig forkommen tilstand. Hun døde der kort tid etter ankomst.

Seinere samme år, 23. oktober, var uhellet ute igjen. Også denne gangen døde tre arbeidere, to menn og ei kvinne, under arbeid med å fylle knallkvikksølv i fenghettene.

Heller ikke etterkrigstiden skulle være fri for ulykker. Riktignok var ikke ulykkene ved Grubernes Sprængstoffabriker flere eller større enn ved andre industribedrifter, men siden de produserte sprengstoff, ble gjerne ulykkene mer dramatiske og fatale.

Seinsommeren 1948 gikk nitroglyserinanlegget i lufta, men til alt hell ble ingen skadet. De to som jobbet inne i bygget så hva som var i ferd med å skje og løp i sikkerhet. Eksplosjonen var så voldsom at det ristet kraftig i husene inne i Ski sentrum. Også ved Langhus stasjon, rundt 5 km unna, kjente de kraftige rystelser.

På 1960-tallet inntraff flere ulykker og ved disse tilfellene gikk menneskeliv tapt. I november 1961 døde en mann ved en eksplosjonsulykke utenfor denitreringsanlegget. I mars 1962 omkom to arbeidere da denitreringsanlegget eksploderte. Et knapt år seinere, 25. februar 1963, omkom to arbeidere og en tredje ble alvorlig skadet da et av knadehusene gikk i lufta. Om formiddagen 22. 1969 gikk et patroneringshus i lufta. Tre personer mistet livet og en ble skadet i ulykken. Mellom 300 og 400 kg dynamitt ble oppbevart i bygningen da ulykken inntraff. Patroneringshuset ble bortimot pulverisert i eksplosjonen. De tre som omkom var rutinerte arbeidere som hadde jobbet sammen i flere år. Den skadede personen befant seg i et nabobygg og ble truffet i hodet av en flygende gjenstand som kom inn gjennom vinduet. Bildet er fra ca 1925 og viser Helge Underland og Jens Jensen i full gang med produksjonen.

24.mars 1971 var uhellet ute igjen. Da mistet to arbeidere livet og tre ble lettere skadet da et av knadehusene eksploderte. Bildet viser knading.

Betydningen for Ski
Det er vel ikke tvil om at «Sprengen» har hatt betydning for Ski. Fabrikken var lenge en av de få industribedrifter av noe størrelse i kommunen. I de senere årene har selvfølgelig denne betydning avtatt, ettersom utbyggingen av Ski har skutt fart. Antall ansatte lå lenge på ca. 50 - 60, men etter 1950 økte det sterkt og var i midten av 60-tallet ca. 160 - 170 på fabrikken og ca. 15 ved hovedkontoret. I 70-årene sank antallet noe selv om produksjonen økte. Ved beslutningen om nedleggelse var det ca. 110 ved fabrikken i Ski, og ved stansen ca. 75.

Som en kuriositet kan nevnes at Grubernes Sprængstoffabriker A/S ga et bidrag til etablering av Ski Vannverk på kr. 25.000,- i 1937. Inntil da hadde fabrikken sørget for sin egen vannforsyning fra Rullestadtjernet. Som mot ytelse skulle kommunen levere inntil 240 m3/døgn for 7 øre/m3. Kontrakten var evigvarende. Saken ble imidlertid løst i minnelighet en gang på 60-tallet. Ved utvidelsen av vannverket i 1955 lånte bedriften for øvrig kommunen kr. 300.000, - på rimelige vilkår.

Som fugl Fønix av asken
Med en gang beslutningen var tatt om å stoppe sprengstoffproduksjonen på Ski, ble et omfattende arbeid startet for å skaffe ny virksomhet på området. Hele eiendommen var på ca. 750 mål, men bare ca. 100 mål var bebygget, resten var sikkerhetssone. En privat reguleringsplan ble utarbeidet for området. Om lag 450 mål ble foreslått regulert til ervervsområde, mens resten ble foreslått tilbakeført til jord- og skogbruk som det også hadde vært benyttet til som sikkerhetssone.

De kommunale organer viste stor velvilje, og reguleringsplanen ble hurtig behandlet. Parallelt ble det engasjert et konsulentfirma som sammen med DYNO's stedlige ledelse gikk aktivt ut for å skaffe nye bedrifter til Ski. Dette må sies å ha lykkes over all forventning. Allerede ett år etter stansen i dynamittproduksjonen var det etablert eller under etablering 11 bedrifter med vel 200 ansatte, og med planer om utvidelse av arbeidsstokken for de fleste. Det disponeres nå ca. 17000 m2 gulvflate. Noen i ombyggede lokaler, men de fleste i helt nye bygg, henholdsvis 2000 m2 ombygget og ca. 15000 m2 nybygg. Men det er ennå plass til mange flere.

Det første som måtte gjøres, var å fjerne alle de spesielle produksjonshusene for sprengstoff. De før omtalte stålhusene ble flyttet hele. De største var ca. 7 meter i diameter og like høye, med en vekt på ca. 40 tonn. Transporten til Gullaug i Lier eller Verpen i Hurum, hvor de skal benyttes til produksjonslokaler, gikk med bil og båt. Biltransporten måtte skje om natten med politieskorte og sperring av E 6 for annen trafikk. De øvrige lokaler, små tre hus bak store jordvoller, ble brent ned av Ski Brannvesen da rivning av disse kunne være risikabelt, «impregnert» som de kunne være med sprengstoff. 

På branntomtene reiser seg nå nye tidsmessige industribygg bokstavelig talt som fugl Fønix av asken.

Se mer: Lokalhistoriewiki.
Les også Follominne 1985 Sprengstoffabrikken i Ski av Per A. Krogstie.