Kvikkleira som lokaliseringsfaktor
Den kraftige Ski-morenen lå som en øst-vestgående barriere like ved Monsrud gård, der stasjonen skulle være. Her ble det besluttet å grave tunnel for toget. Arbeidet var godt i gang, da tunnelen plutselig raste sammen. Dette var første gang noen stiftet bekjentskap med kvikkleira nedenfor moreneryggen. Etter hvert skulle det bli mange slike «grunnopplevelser» av den gamle havbunnen i Skibyen. Jernbaneskjæringa gjennom Skimorenen måtte bli spadd ut for hånd. Den vant senere berømmelse som et eksempel på fin ingeniørkunst og godt håndverk. Unge Jul Holmen fra Engsholmen i Ski organiserte transporten av all den utspadde massen fra skjæringa. Alt sammen ble kjørt inn til Tusse og brukt til oppfylling for jernbanesporet forbi tjernet.

Da tunnelen gjennom morenen raste sammen, ble det et 50 meters brudd på den gamle hovedveien som hadde gått langs moreneryggen så lenge folk hadde ferdes i området. For å få bygda til å fungere igjen måtte det bygges bro over sporene. Broen ble lagt der skjæringa var smalest, og dette førte til nye veistumper på begge sider. Alt sammen var ferdig anlagt i 1875.

Bruddet i morenen og alt det førte med seg, fikk avgjørende betydning for utviklingen av stasjonsbyen. Mange trekk ved livet i Skibyen tyder på at broen ikke ble det bindeleddet som burde være broers premiss, men tvert imot kom til å markere mange skillelinjer blant Skifolk. Bildet viser stasjonen som var «kjernehuset» som Skibyen utviklet seg rundt. Her møttes alle når toget kom. Til venstre ved stasjonsgrinda er oppslagstavla med alle slags kunngjøringer og beskjeder. Oppslagstavla var Skibyens svar på kirkebakken. Skibyen skulle bli nesten 30 år før lokalavisen Øieren (Østlandets Blad) så dagens lys i 1908 og etter hvert overtok som kommunikasjonsmedium. 

En urolig tid
I de siste 20 årene av 1800-tallet økte folketallet i Norge. Jordbruket kunne ikke skaffe levebrød til flere mennesker, og folk på bygdene ble nødt til å flytte til steder hvor det var arbeid og nye muligheter. Mange mennesker dro til Amerika. I løpet av 50 år, fra 1880 til 1930 emigrerte 800 000 nordmenn. Å dra til Amerika betydde for de aller fleste et endelig brudd med slekt og venner, språk og tilhørighet. Dessuten var det dyrt å flytte til Amerika. Det ble en mindre dramatisk løsning å søke innenlands etter arbeid. I folketellingene kan vi se hvordan mange familier har flyttet fra sted til sted. Ungeflokken er født på mange forskjellige steder. Denne innenlandske flyttestrømmen er mindre glamorøs og har vært lite undersøkt av historikere. Men det er i denne gruppen vi finner mange nye Skifolk. Industriarbeidsplassene og byggeboomen i Kristiania var den store magneten, og byen ble et stort marked for varer og tjenester av mange slag. Men i 1890 skjedde et stort økonomisk krakk i Kristiania. Samtidig begynte veksten i Skibyen å skyte fart.

Hvorfor kjempet det tradisjonelle bondesamfunnet så drabelig for å få stasjonen til Ski?
Skogsdrift og tømmerhandel var viktigere enn jordbruk for de store proprietærene i Ski, Gjedsjø og Langhus. Derfor hadde de vært villige til å bruke både tid og penger for å fa lagt den nye jernbanen gjennom bygda (Magnus 1999). Plankekjøringen til Kristiania med hest og slede og fulle gårdsgutter kunne erstattes av store godsvogner direkte fra stasjonen. Veier til den nye stasjonen var nyttig, og tomtegrunn, grus og arbeidsfolk til veibyggingen ble villig avstått. Hesteskyss fra stasjonen og ut i bygda var nødvendig. Myndighetene la ned skysstasjonen i byveien ved Gjersjøen, og opprettet en ny nær Ski stasjon.

De nye veiene inn til stasjonen ble avgjørende for hvor den nye utbyggingen skulle komme. Tomtene langs veiene var selvfølgelig de mest attraktive. Tidligere gikk veiene gård-imellom på tradisjonelt vis. Men parallelt med utbyggingen av jernbanen, ble veiene inn til stasjonen anlagt. På vestsiden av broen ble det ny vei opp til Gamleveien. Siste rest av den gamle ferdselsveien fikk heretter navnet Holveien og viser fremdeles hvor den eldgamle traséen langs moreneryggen gikk. Bildet viser jernbanebroen ca. 1890. «Gamlebyen» ble bygget langs nyveien på vestsiden av jernbanen. Til høyre nærmest broen ligger Sanderborg. De tre husene til venstre for broen er Lundeby, Breidablikk og Wergelands Minde.

Øst for broen ble det bygget ny, rett trasé (Kirkeveien) opp til Sandergrinda der den møtte kongeveien fra Haugbro (Langhusveien) og fortsatte i gammelt spor oppover mot Ski kirke. På østsiden av jernbaneskjæringa har den gamle ferdselsveien fulgt steingjerdet til Waldemarhøy og gått nær tunet til gårdene Kapellet og Sander vestre fram til Sandergrinda.

Sanderveien fra Sandergrinda til Jernbaneveien ble lagt slik vi kjenner den i dag. Jernbaneveien fra stasjonen til undergangen ble nyanlagt, og Kråkstadveien og Kjeppestadveien ble alle sammen anlagt av kommunen i begynnelsen av 1880-årene. Finansieringen ble ordnet som en spleis mellom jernbanebestyrelsen, Kristiania Pudretfabrik og de andre grunneierne. En vei var ikke ferdig før det var satt opp gjerder på begge sider. Gjerdene var en del av entreprisen.

God plass rundt stasjonen
Tellekrets 5 i folketellingen fra 1900 dekker området rundt Ski stasjon, eller med andre ord Skibyen. Innenfor tellekrets 5 ligger østre, vestre og mellom Sander, Kapell Sander (Kapellet), Ensjø, Hebekk, Monsrud, nordre og søndre Finstad, Ellingsrud og Skorhaug (Skoro).

Driftsforholdene på disse gårdene var med å avgjøre hvordan utbyggingen i Skibyen skulle skje. Når eierne var bønder som drev jorda, ble det solgt fra få tomter, og helst de parsellene som lå mest upraktisk til for gårdsdriften og nærmest mulig stasjonen. I nesten 20 år var selve stasjonen det eneste huset på østsiden av jernbanen. De første sentrumshusene ble bygget lenger unna, på vestsiden av jernbanen, fra broen og på begge sider av den nye veistumpen opp til Gamleveien og langs Holveien. Lensmann Arne Severin Colbjørnsen eide Sander vestre, gårdsnummer 135, som omfatter nesten hele Ski sentrum, på begge sider av jernbanen. Colbjørnsen var ingen bonde, han hadde mange oppgaver som lensmann og strevde med økonomiske problemer. Han så seg sikkert best tjent med å selge tomter. Parsellene langs veien som sto ferdig i 1875 ble solgt først, og da veiene på østsiden av jernbanen ble ferdig utover i 1880-årene, ble det også aktuelt å selge på østsiden av jernbanen. Hele Sander vestre forsvant i tomter. (Tunet på Sander vestre har fremdeles tuntreet og hovedbygningen bevart. Det er det sterkt moderniserte, rødmalte huset som ligger ved Kirkeveien, på toppen av Skolebakken.)

Der Ski barneskole er bygget, lå Sander mellom. I 1886 har Sander mellom og Sander vestre samme matrikkelnummer, og lensmann Colbjørnsen eide og bodde på Sander mellom. Gårdenes offisielle navn i matrikkelen fra 1886 er Sander vestre, gårdsnummer 135.

Kapellet, gårdsnummer 134, hadde også tilhørt lensmann Colbjørnsen. Sønnen Colbjørn Colbjørnsen hadde overtatt gården i 1870, men døde i begynnelsen av 1880- årene, og enken Marit Strand Colbjørnsen satt igjen med flere barn og ansvaret for driften av både gården og skysstasjonen som hun hadde søkt om å få lagt til gården i 1882. Det var derfor i hennes interesse at virksomheten rundt Ski stasjon økte. I 1888 solgte hun den første parsellen til distrikts- og jernbanelege Georg Klouman. Hans flotte Waldemarhøy ble Skibyens første villa og det første huset som ble bygget på stasjonssiden, øst for jernbanen.

Enken Juliane Rasmusdatter på Monsrud, gnr. 137, solgte i sin tid grunnen til selve stasjonsanlegget. Det bodde bare gamle folk på Monsrud, og i 1897 ble resten av gården solgt til Artilleriregiment nr. 1 i Fredrikstad. Nabogården Finstad nordre solgte også mye grunn til Depotet. På slutten av unionstiden sto Norge i fare for å komme i krig med svenskene, og utstyret til regimentet i Fredrikstad måtte flyttes lenger fra svenskegrensen. Ski var ypperlig egnet, og ble valgt fordi transporten kunne foregå med toget både på østre og vestre linje. Depotet ble lagt så nær stasjonen som det gikk an å komme. Hester, materiell og folk kunne bringes med jernbanen helt inn til militærområdet.

I 1900 hadde Kapellet 13 bruksnummer på sin grunn, og Sander vestre hadde 17. Skoro vestre hadde 7 bruksnummer og Finstad nordre 6. På de resterende gårdene i tellekrets 5 var det ennå ikke skilt ut byggegrunn. I 1900 fantes det i alt 59 bruksnummer i Skibyen.

Utleievirksomhet var gull
Allerede i anleggstiden for jernbanen hadde folk på gårdene i nærheten av banen vent seg til å leie ut husrom (Magnus 1999). Da slusken flyttet til nye prosjekter, kan det ha blitt et følelig savn. Nå tok Skibyen imot alle med åpne armer. I 1900 hadde tellekrets 5 hele 65 hus hvor det bodde til sammen 528 mennesker. Folk ble stuvet inn overalt i hovedbygninger og drengestuer. Aller flest mennesker bodde i de få nye husene som var satt opp i sentrum. Flere steder bodde opptil 20 mennesker i samme huset, fordelt på flere hushold. Bildet viser Wergelamds Minde med fasaden mot veien. Huset har fem inngangsdører og tre piper og forteller allerede fra utsiden at her bor det mange mennesker.

Et typisk stasjonsbyhus
Wergelands Minde lå oppe i bakken fra broen og var et av husene i «Gamlebyen» i Ski. Det var et typisk stasjonsbyhus som rommet mange mennesker fordelt på flere hushold. Mange av beboerne drev næringsvirksomhet i hjemmet. Alle husene i Skibyen var slike «blandahus», med både boliger og næringsvirksomhet.

Wergelands Minde ble bygget som leiegård i 1884. Tømmerhandler Gundersen på Asgjerrud gård hadde kjøpt Henrik Wergelands «Hjerterum» til nedriving, og satte det opp igjen med en halv etasje i tillegg. I 1900 bodde 19 personer fordelt på fem hushold i Wergelands Minde.

To ugifte damer drev landhandel. Bakeren med familie jobbet kanskje for denne landhandelen. En ugift slektning av bakeren livnærte seg med strikking. De tre ugifte voksne damene som bodde i Wergelands Minde, var alle født i Kråkstad herred. Etternavnene Krakestad, Ruud og Kværner viser at de var fra gårder i Ski og hadde funnet seg nye selvstendige levebrød i Skibyen.

Enken med fire små barn drev med vasking. Hun og mannen hadde bodd i Ski i 1891 da eldstemann ble født. Så prøvde de lykken i Kristiania og fikk de to neste barna der i 1893 og 1896. Av en eller annen grunn flyttet familien tilbake til Ski hvor sistemann ble født i 1897. Så har familiefaren dødd, og enken sendte bud etter moren sin, som flyttet til Ski fra Aurskog.

Anne Marie Johannessen var 46 år gammel og enke. Hun hadde flyttet til Ski fra Eidsberg med sine to døtre på 11 og 13 år. I Wergelands Minde drev hun sin egen spiseforretning. Det bodde også en smed, en jernbanebetjent, en telegrafist ved jernbanen og hans hustru i Wergelands Minde. Bortsett fra de tre ugifte damene var ingen av de andre voksne i huset født i Ski.

Huslånfondet
I begynnelsen av 1895 vedtok Stortinget at Indredepartementet skulle stille 700 000 kroner til disposisjon for ubemidlete husbyggere. Lensmannen kunngjorde fra kirkebakken at søknader om disse statsmidlene kunne sendes til herredsstyret. Hvert år framover ble lånebeløp på 800-1200 kroner fordelt til søkerne. Før beløpet ble bevilget, skulle en takstmann vurdere søknaden. Ble verdien av prosjektet for høy, var det uaktuelt å få lån i Huslånfondet. Dessuten skulle fondet brukes til boliger, ikke kombinert med forretningsdrift. Definisjonen av forretningsdrift var kanskje litt flytende når skomaker Andreas Johannessen fikk 1000 kroner i 1895, og våpensmed Jul Holmen fikk nei i 1897 da han ville ha «smedeverksted» i første etasje og bolig i annen. To måneder senere fikk Holmen 800 kroner fra Huslånfondet, og bygget Hagen som bolighus. I 1900 bodde tre familier med til sammen 11 småjenter og én guttepjokk på fire år i Hagen.

Det kom 11 søknader allerede til den første tildelingen av Huslånfondet. Alle fikk et lån på 1200 kroner. Fem av lånesøkerne skulle bygge i Skibyen. Det kan ikke være tvil om at Huslånfondet fikk stor betydning for utviklingen av stasjonsbyen.

Stasjonsgrinda
De fleste varene i butikkene kom med toget, og de fleste mennesker skulle til stasjonen. Det var derfor viktig å skaffe seg forretningstomt nærmest mulig stasjonen. H. P. Bjørnstad vant foran Adolf Refsum da han sikret seg plassen rett utenfor stasjons grinda, og bygget Vanaheim, Skibyens flotteste anlegg, på slutten av 1890-årene. Refsum drev i 1900 sin forretning i leide lokaler i Mallagården (Nygård/Hunsethgården). Syv år senere hadde han også bygget egen forretningsgård, bare 50 meter lenger unna stasjonsgrinda enn Vanaheim.

Kjøpmann H. P. Bjørnstad bygget et anlegg med bygninger på tre sider av en stor åpen gårdsplass. Selve Vanaheim lå i syd med verandautgang til en inngjerdet, vakker hage. Langs hele østsiden av gårdsplassen var det uthus/sidebygning med underetasje i tegl og annen etasje i tre. Her var det både boligrom, stall og for, vedbod og utedo. (I senere år ble dette huset brukt til butikker.) På den nordre siden av gårdsplassen hadde kjøpmannen et særdeles stort stabbur. (Elise Brækkes klesbutikk mange år senere.) Den store gårdsplassen var åpen mot Jernbaneveien og stasjonsgrinda og virket som et torg i Skibyens sentrum. Bildet viser Skibyens flotteste anlegg, Vanaheim (senere kjent som Pålle).

I 1900 sto Vanaheim ferdig med både stor landhandel, hotell og bolig for to hushold. Eieren hadde sin egen familie, hele betjeningen til forretningen og lensmann Kolbjørnsen boende. Hotellet ble drevet av ugifte Kristiane Torgersen, som hadde to tjenestejenter til hjelp. H. P. Bjørnstad søkte herredsstyret to ganger i 1900 om lov til å skjenke øl og vin til gjestene på hotellet. Andre gangen fikk han lov, men enstemmig var det ikke!

Ny virksomhet i Skibyens to første butikker
Da H. P. Bjørnstad bygde Vanaheim, ble hans tidligere lokaler i Lundeby ledige. Her ble Grimelands private middelskole etablert. Bestyreren og lærerinnen ved middelskolen bodde på Lundeby.

H. P. Bjørnstad hadde konkurrert om kundene med Adolf Refsum, som var her først og hadde bygd Sanderborg allerede i 1878. Sanderborg og Lundeby lå rett overfor hverandre på hver side av nyveien vest for broen. Adolf Refsum flyttet til Kristiania for en periode, men var tilbake i Ski i 1887.

Sanderborg ble utpekt til Skibyens skysstasjon da toget kom i 1879. Fire år senere skrev lensmann Colbjørnsen til Fogderiet og klagde på stasjonsholder J. Lunder for overdreven ølskjenking. Lensmannen mente at skyssbevillingen burde sies opp. Fogden ville høre kommunestyrets mening om saken. De besluttet enstemmig at J. Lunder burde få prøve seg ennå en tid, fordi han nå hadde fått flere mulkter for ølutsalg, og sikkert ville bli avskrekket av dette. Det ble tydeligvis bråk på kammerset hos familien Lunder, for neste kommunestyremøte behandlet en søknad fra J. Lunder om at svigerfaren L. Lunder kunne overta som stasjonsholder. Kommunestyret var enstemmig i at L. Lunder var bedre skikket som stasjonsholder enn J. Lunder. Så gikk det bare noen måneder før svigerfar kastet kortene og sa opp sin plass som skysstasjonsholder på Sanderborg. Lensmannen ønsket den nye skysstasjonen lenger unna sentrum for å få stoppet fylla. Han foreslo Kapellbråten eller én av de to Ensjøgårdene. I februar 1883 søkte enke Marit Strand Colbjørnsen om å få skyssstasjonsbevillingen til Kapellet. Det fikk hun. Men da hun tre år senere søkte om lov til å skjenke øl på skysstasjonen, fikk hun enstemmig avslag fra kommunestyret.

Forhenværende gårdbrukere og andre pensjonister som levde av kapitalen, ser ut til å være tiltrukket av livet i stasjonsbyen. I 1900 har ekteparet Nils og Helene Retvedt flyttet inn på Sanderborg. Her hadde de orkesterplass til livet i Skibyen. De kunne se rett ned på stasjonen og den private middelskolen og jernbanebroen, og ha full oversikt over hvem som var hvor. Klart det var artigere å være pensjonist her enn i en kårbolig langt ute i Kråkstad!

Arbeidsplasser i Skibyen
Folketellingene forteller hva folk arbeidet med. Jernbanen og Ski stasjon var den største arbeidsplassen. 29 mennesker jobbet ved jernbanen og bodde i Ski i 1891. Bare seks var født i Ski. En av dem var stasjonsmester og poståpner Johan Anton Nilsen, som styrte hele bedriften Ski stasjon med fast hånd (Magnus 1989).

Stasjonen var fra første stund et samlingssted med kirkebakkefunksjon. Folk pyntet seg og dro til stasjonen til søndag ettermiddagstoget. Her kunne man se og bli sett, treffe kjente og høre nytt. Her møttes gamle og nye innbyggere i bygda og ble sveiset sammen til Skifolk. Det skjedde alltid noe på stasjonen. Post og telegrammer skulle hentes og sendes, tog kom og gikk, det var to restauranter med øl og vinrett, det var mye godshåndtering, det var hester og skysskarer, det var auksjoner med levende dyr, og først og fremst var det mange mennesker her. Til stor bekymring for lensmann Kolbjørnsen og sikkert til like stor forlystelse for glanerne, pleide fulle og bråkete togpassasjerer å bli kastet av på Ski stasjon. I 1900 ble problemet tatt opp i kommunestyret som mente at jernbanen måtte oppfylle løftet om en egen arrestvogn på toget, eller være med på en spleis for å bygge arrestlokaler i Skibyen. Lensmannen mente det ville være behov for 4-5 celler i arresten.

De gode transportmulighetene på jernbanen gjorde Ski interessant også for annen etablering. I løpet av 1890-årene ble, som tidligere nevnt, depotet for AR 1 i Fredrikstad lagt hit, så nær stasjonen som det gikk an å komme. Etter bare syv år i Ski var Depotet allerede en like stor arbeidsplass som jernbanen. 22 mennesker arbeidet på Depotet i 1900.

En tidlig industribedrift var et lite jernstøperi med to ingeniører som eiere, og en former ved støperiet. Her laget de bl.a. ovner. Jernstøperiet lå like vest for Ski stasjon (under Vestveien).

Pudrettanlegget på Drømtorp fikk sidespor fra Østre linje direkte inn i anlegget. Kristiania Renholdsverk kjøpte 187,1 mål av gården Drømtorp og fikk anlagt Kjeppestadveien som tilførselsvei for kundene sine. Anlegget besto av to digre kummer for «blandamøkk» (søppel, dyre- og menneskemøkk) og et tørkehus for pudretten (sortert menneskemøkk med kalk eller torvstrø). Leirjorda på Drømtorp ble drenert og gjødslet etter alle kunstens regler, gressfrø ble foredlet, og gården ble en viktig forleverandør til Renholdsverkets mange byhester. En stor låve rommet alt høyet, og var dessuten feriested for slitne «møkkagamper» når de trengte hvile fra brosteinsgatene i Kristiania. Lengst mulig vekk fra selve pudrettanlegget ble det bygget et bolighus. Her bodde de fire arbeiderne på Renholdsverket med familiene sine, i alt 13 personer.

Det luktet ille på «Møkka», og gjødselproduktene var beregnet på landbruket, så anlegget ble lagt langt fra sentrum. Men sporvekslingen av opptil åtte skvalpende fulle møkkabrigger foregikk hver natt på Ski stasjon. Av og til gikk det riktig galt (Magnus 1995).

Det var vanlig når folk flyttet, at de valgte et sted som de kjente litt til fra slekt, sambygdinger eller fagfeller som allerede bodde der. Ryktet om de gode mulighetene i «Klondyke - Ski» må ha spredd seg blant snekkerne. Allerede i 1900 hadde vi 27 snekkere i Skibyen. Fra Ski stasjon var det greit å få sendt produksjonen ut i markedet. Transporten til stasjonen ble besørget av vognmannen eller de tre kjørekarene som var her. Markedet innenbygds vokste også for snekkerne etter hvert som nye Skiboere kom flyttende.

Med mange mennesker samlet på ett sted ble det gode arbeidsmuligheter for fire skomakere, fire skreddere, to bakere og en urmaker. Klær og sko ble sydd etter mål. Det var solide saker som ble stelt med, reparert og sydd om, og slitt ut til siste trevl! Hos landhandleren kunne man kjøpe alt som trengtes i hverdagen. I Skibyen kunne man til og med velge mellom butikkene. Det trengtes mange hender for å drive landhandel. I Skibyen var handelsstanden på 18 mennesker fordelt slik: fem landhandlere, en handlende for egen regning, fire handelsbetjenter, en landhandlerdreng, en ekspeditrise, to kasserersker, en dame hos H. P. Bjørnstad som var «ved forretningen» og tre kjørekarer.

Det var ikke vanskelig å spå at det ville bli bygging i Skibyen! Det var allerede kommet tre murere, åtte hustømmermenn, to malere, tre smeder og tre sagmestere som bodde innen sentrumstellekrets 5. Utenfor selve Skibyen finner vi enda flere håndverkere av alle slag - bl.a. to «cementstøbere for egen regning».

Hva gjorde kvinnene?
Ved århundreskiftet var idealet at gifte kvinner skulle være hjemme. Nesten ingen kvinner hadde yrkesutdannelse. I folketellingen finner vi 116 personer under «huslig arbeid». I tillegg bodde det 23 tjenestejenter i krets 5. Vanlig barnetall var fire-fem i hver familie. Hjemmene var «hånddrevne», så det var nok å gjøre. Åtte kvinner brukte erfaringskunnskapen sin og skaffet seg en inntekt med å ta vask og søm, strikking eller stryking. Vi finner også tre ugifte kvinner som husbestyrerinner.

Det ble forventet at kvinnene skulle stelle gamle og syke slektninger. Det finnes en del eksempler på gamle foreldre som ble med resten av familien da den flyttet til Ski. Husholdet kunne også ta losjerende eller fattiglemmer og få litt inntekter på dette. Flere familier hadde med seg oppfostringsbarn fra hjembygda de hadde flyttet fra. I Ski fantes verken fattighus, gamlehjem, barnehjem eller sykehus.

Søsteren til lensmannen, frøken Martha Kolbjørnsen, var pionér i et nytt yrke for kvinner. Hun var telefonistinne og hadde antakelig sentralen på Sand, der hun bodde på denne tiden. Svigerinnen Marit Kolbjørnsen på Kapellet hadde drevet skysstasjonen i 17 år og var noe helt for seg selv. Ugifte kvinner begynte så smått å få jobber på kontor eller i butikk. Noen kunne også bli lærerinner, helst ved småskolen, med halvparten av lønna som deres mannlige kolleger fikk.

Hvordan var livet i Skibyen for hundre år siden?
Det fantes ikke biler og svært få hadde fått seg sykkel. Bare bøndene og «øvrigheta» hadde egen hest. Folk flest brukte beina. Selv små barn tilbakela strekninger som hadde tatt knekken på vår tids sittegenerasjoner. Den eneste «trafikkstøyen» kom fra stasjonen med damplokomotivene, sporvekslingen og godshåndteringen. Det folk ikke greide å bære eller trekke med seg på kjelke eller håndkjerre, ble fraktet med hest. Jernbanebroen var skummel når toget kom, med dampen oppe og rekken med vogner som hvinte og skrek i skinnegangen. Hestene var livredde og nektet å gå over broen. Sånt ble det trafikk-kaos av!

Om kvelden var det stummende mørkt over alt, langs veier og gårdsplasser, i trappeganger og loft og kjeller, og i alle værelser hvor det ikke satt folk rundt parafinlampen. Bare på stasjonen ga lyktene langs perrongen gule sirkler av lys. Menneskene følte seg moderne og urbane når de var på stasjonen.

Det var ingen spøk å gå på do aleine når det var mørkt! Når flere gikk ifølge og hadde tent lykten med lysestumpen i, ble det tryggere. Det kunne være langt over gårdsplassen og innover den lange uthusgangen med vedbodene, før døra med hjertet kunne smelles igjen og lyset i lykten sluttet med den skumle blafringen. Rottene pleide å bli skremt når man hamret med heiene mot kassa. De som satt der, sørget iallfall for å bli skremt av alle historiene om noen som var blitt bitt av rotter mens de satt på do, og om ham som hadde hengt seg på akkurat dette uthustrevet og tok etter deg med iskalde «daumannsfingre»!

De fleste unger delte seng med søsken, og bare de kondisjonerte hadde egne barnerom. Det ble iskaldt i rommene når ovnen gikk ut. I sengene var det dobbelte ulltepper, som ikke ble vasket før sommeren kom.

Hvert hus hadde egen brønn. Vannet ble pumpet opp inne på kjøkkenet, eller kanskje hentet i bøtter i gården. Vaskevann måtte varmes på ovnen. Folk fyrte med ved eller kull. Klesvasken ble vasket i bryggerhuset i kjelleren og kanskje dratt til nærmeste bekk for skylling. Mange hus hadde tørkeloft og rullebod. Strykejernene ble varmet på ovnen.

Ingen som bodde i de nye husene i sentrum, hadde husdyr eller dyrket noe. Hager med frukt og bær hadde de fleste husene, men alle som bodde til leie, måtte kjøpe alt de trengte. Brød, margarin, sirup, pultost og kaffe var vanlig kost. Fersk fisk og kjøtt har vært sjelden kost i Ski for hundre år siden. Ferske varer ble fort skjemt når transporten var lang, og folk kanskje ikke hadde et isskap engang. Det ble spekesild, sprengt torsk, røkt kolje, hermetikk og salt flesk. Poteter, hodekål, kålrabi, neper og erter var på spiseseddelen. Havregrøt om kvelden var vanlig. Dampskipene begynte å konkurrere med seilskipene rundt århundreskiftet. Med etter hvert raskere transport fra Spania kom appelsinene inn i folks liv. Men bananer, jordbær, tomater og blomkål var ukjent i 1900 (Smith 1936).

Arbeidsdagen var lang, ofte fra seks om morgenen til 18 om kvelden med en middagspause midt på dagen. Mange bodde og arbeidet på samme sted, eller i gangavstand fra hjemmet. De spiste antakelig middag hjemme midt på dagen. Andre kan ha fått brakt middagen i et spann av en av ungene. Ungkarene i Skibyen besøkte spiseforretningen i Wergelands Minde, eller hotellet i Vanaheim eller kanskje de gikk på stasjonen og slapp inn på restaurantene for reisende.

Det siste herredstyremøtet i året 1900 behandlet en viktig sak: Det var en søknad fra Glommens Tresliberi om tomtegrunn til en elektrisk kraftledning som skulle føres fra bedriftens kraftverk i Kykkelsrud ved Askim, gjennom bl.a. Kråkstad og Kristiania til Slemmestad i Røyken. Strømmen kunne leveres med avstikkere på inntil 5 km. Vedlagt søknaden fulgte også betingelsene for levering av elektrisk strøm. Herredstyret svarte: «Under Betingelse af at den elektriske Ledning bliver anbragt og forvaret således at der ingen Skade kan forvoldes på Liv eller Eiendom, anbefales Andragendet til Indvilgelse.» Herredstyret hadde sagt ja til en revolusjon, men gikk uten videre kommentarer over til neste sak.

Det gamle Skisamfunnet
Skibyen ble ikke til i et ingenmannsland. Toget kom til en gammel jordbruksbygd hvor bøndene fortsatte å drive og eie jorda, og husene, og velge seg selv og hverandre inn i herredsstyret. I 1900 var det 50 gårdbrukere og jordbrukende husmenn i krets 5. 10 var dagarbeidere ved gårdsbruk, og 10 var tjenestegutter.

Kirken med kirkebakken var kunngjøringsplass, Gamle Kontra skole og Kommunehuset på Kjeppestad var de tre offentlige møteplassene for det gamle Skisamfunnet. De nye skiboerne hørte også til her. I tillegg hadde Skibyen stasjonen som viktigste møtested.

Få offentlig ansatte og et kommunalt byråkrati som fikk «plass i lomma» til ordføreren, preget Ski helt opp til århundreskiftet. I 1900 fantes følgende offentlige stillinger:

Lensmann Torstein Kolbjørnsen hadde overtatt embetet etter faren i 1895. Han hadde fått mer å gjøre etter hvert som flere og flere slo seg ned i Skibyen. I 1900 var det ansatt en underlensmann og en kontorist hos lensmannen. Torstein Kolbjørnsen var 35 år og fremdeles ugift i 1900. Lensmannen hadde mange viktige oppgaver i lokalsamfunnet. Lov og orden skulle herske, og lensmannen kjempet mot fyll og bråk på gata, utagerende festing og natteløping, beitedyr som hadde kommet seg gjennom åpne grinder, gneldrende lausbikkjer og farende fant.

Kommunelege Georg Klouman bodde og virket i Skibyens første villa, Waldemar høy, som han bygde i 1889. Han var gift med «Jonna», som var av dansk adelsslekt. De to døtrene på 11 og 14 år (i 1900) var Skibyens første pendlere. De gikk på skole i Kristiania og reiste fram og tilbake med toget hver dag. Familien hadde tre tjenestejenter og en gårdsgutt. Doktoren tok imot pasienter hjemme, han foretok operasjoner på kontoret og måtte lage egne medisiner. Først og fremst hadde dr. Klouman ansvaret for et kjempestort distrikt som strakte seg over fem prestegjeld. Doktorskyssen måtte ta seg frem sommer som vinter på dårlige veier. På Waldemarhøy var det egen stall, hvor doktorens skysshest og fruens ridehest ble tatt hånd om av gårdsgutten.

Jordmor hadde vært ansatt i Kråkstad herred de siste tyve årene. Rikka Kjeppestad hadde flyttet fra Kommunegården, hvor hun hadde bodd rimelig mot å vaske, fyre og stelle lampene til herredsstyrets møter. Nå hodde jordmoren sammen med ektemannen på sin egen gård Vashagan ved Nærevannet. For at folk skulle få tak i henne i tide, bevilget herredsstyret i 1897 «hele» 75 kroner til telefon til Vashagan. Betingelsen var at Rikka Kjeppestad skulle tilbakebetale hele summen hvis hun flyttet eller sluttet som jordmor.

Gamle Kontra var folkeskolen i Ski sogn. I 1889 var Kontra blitt pusset opp til en helt moderne skole som fylte alle tidens krav. Bygningen rommet to klasserom og en lærerbolig, hvor lærer, kirkesanger og ordfører Oskar Opsand d.y. bodde med familie og tjenerskap, i alt 8 personer. Opsand underviste de to klassene i storskolen. Den nyansatte lærerinnen, Kari Nordbø på 22 år, tok all undervisning av de tre klassene i småskolen. Håndarbeidsundervisningen ble overlatt til innleide timelærere. Gamle Kontra skole hadde i alt 109 elever i 1900 og var for lengst sprengt pga. alle de nyinnflyttede ungene i Skibyen. Diskusjonen om hvor den nye skolen skulle bygges var i gang. «Det gamle Ski» fryktet at det ville og syndige liv i nærheten av stasjonen skulle ødelegge barnesinnet, og vant dragkampen da den nye Kontra skole i 1912 ble bygget nærmest mulig kirken. Dermed fikk generasjoner av skoleunger i Skibyen fortsatt en lang og slitsom skolevei i nordavinden oppover Kirkeveien.

Offentlig styre og stell foregikk etter ad hoc-metoden. Ordføreren hadde hele kommunestyret til hjelp og fordelte oppgavene med skatteinnkreving og vedlikehold av skolene, veiene, kommunehuset og kirken fra sak til sak blant medlemmene.

Sognepresten i Kråkstad og Ski i perioden 1900-1905 het Knut Martin Kolbye. Han hadde erfaring både som skolemann og prest, og ble en god støtte for den nyetablerte private middelskolen på Lundeby i Skibyen. Sognepresten bodde naturligvis på prestegården i Kråkstad.

Organist Johan Hansen ble ansatt ved Ski kirke i 1893. Han bodde ved Gamle Kongevei i Nordby, og travet og gikk denne lange veien vinter som sommer, i all slags vær. Johan Hansen var meget musikalsk, og det ble sørget for at han fikk en solid utdannelse. I bygdeboka står det: «Hansen har ved sitt smukke spill i høy grad medvirket til å gi gudstjenesten den rette stemning. Få landskirker har som Ski og Nordby kunnet nyte godt av en så dyktig, samvittighetsfull og vel utdannet organist.» (Østby 1929). Fra 1900 og utover ledet Hansen flere sangforeninger i Ski, Kråkstad og Ås. Han arrangerte to store sangstevner i Ski, som det gikk frasagn om lenge etterpå. «Bedre manns barn», iallfall døtrene, måtte lære å spille piano av organist Hansen. Kjappe rapp med linjalen over svette pikefingre som snublet i skalaene, var et pedagogisk hjelpemiddel som drepte mye spilleglede i Skibyen.

Kampen mellom det tradisjonelle og det moderne
Det som skjedde da gjøkungen Skibyen begynte å vokse i redet til bondesamfunnet Kraakstad Herred, kan ses som en kamp mellom det tradisjonelle og det moderne. Det gamle bondesamfunnet la selv egget da de fikk kjempet til seg krysningsstasjonen på Smaalensbanen. Men allerede i løpet av sine første 20 år hadde gjøkungen vokst seg stor og sterk, og utviklet seg til noe helt annet enn bøndene så seg tjent med. Forslag om å skille de to sognene Kraakstad og Ski i to kommuner ble foreslått av kråkstingene allerede i 1884, men avvist av skisokningene bl.a. fordi Ski da ville få eneansvaret for hele den Enebakste Hovedvei.

Det tradisjonelle bondesamfunnet holdt fast ved hevdvunne måter å arbeide og leve på. Du skulle være jordnær og stødig, kjenne folkeskikken og ha skillinger i Kraakstad Sparebank. Sjølberging var idealet, og penger skulle iallfall ikke sløses bort til mat og klær. Kirken, skolen, lensmann, doktor og jordmor, fattigkommisjon og veikommisjon fantes i det tradisjonelle samfunnet. I herredsstyret satt de mektigste bøndene, med kirkesanger og lærer Opsand som ordfører. Han hadde, som de fleste andre i herredstyret, arvet både anseelsen, jobben, bolig og tillitsverv etter far sin. Det fantes ikke snev av politikk i herredsstyret. Alle her tilhørte samme samfunnsklasse og hadde samme mål.

Menneskene som slo seg ned i Skibyen, hadde et viktig trekk felles. De hadde flyttet, kanskje flere ganger, for å finne utkomme. De var blitt dratt til Skibyen fordi de hadde hørt at det var gode arbeidsmuligheter her. De var kommet over skrekken for endringer. Evnen til endring er selve kriteriet for det moderne. En typisk stasjonsbyboer viste vilje til endring og var åpen for nye muligheter. Hun og han var ikke redde for å starte noe nytt på et nytt sted. Dette er en holdning som må ha vært felles for mange av dem som flyttet til den nye stasjonsbyen. De hadde søkt seg til nytt arbeid på jernbanen, eller var gründere som satte i gang egen virksomhet, de fleste i liten målestokk som enmannsbedrifter «for egen regning». Fra sjølbergingshusholdet, som de alle sammen hadde vokst opp i, var de nå blitt forbrukere som i stor utstrekning kjøpte det de trengte i hverdagen. Selv etter at de hadde slått rot i Skibyen, fortsatte folk å flytte fra trangboddhet til bedre boliger. Når menneskene i Skibyen møttes på stasjonen, som var selve symbolet for det moderne, utviklet de en ny identitet og et nytt fellesskap som Skifolk. Gjøkungen hadde flydd ut av redet!

Se mer: Follominne 2001, Skibyen blir til av Bi Five Magnus.