Tilbake til gravhauger

‘Kjellere’ i gravhauger
Ski kommune har mer enn 200 bevarte gravhauger. Det er imponerende i en jordbruksbygd der hauger som lå i veien for plogen gjerne ble pløyd bort. I omtrent 20 av haugene er det bygd en potetkjeller, fint oppmurte vegger som det har vært tak over. Mange andre hauger har en grop i midten av varierende størrelse. Disse tolkes ofte som spor etter plyndringer av skattejegere. Oldsaker kunne selges, til private samlere og til museer. Om det ble funnet noe i de mange kjellere og groper, og hva, vet vi lite om. Gravhaugene er fra jernalderen, fra ca. Kr.f. til ca. 1050 e.Kr. Det er forbausende få funn fra jernalderen i Historisk museum fra Ski. Svært få hauger er gravet ut av fagfolk, et eksempel fra nyere tid er gravhaugen på Nordre Finstad som inneholdt flere graver, bl.a. en rik kvinnegrav med fine leirkar og en sølvring (Uleberg 1992).

Turnipskjelleren på Harestad
I Morgenposten 1911 er et stykke med tittel «Interessant Oldfund i Kraakstad. Stenkrukker fra 500 Aar e. Kr. Det historiske Museum underrettet». Her intervjues bonden Hans Stensrud på Harestad. Han hadde funnet noen leirkrukker i en haug, og hadde reist inn til museet, hvor de viste stor interesse for funnet. «Der kan du se, om de lo af det, sagde jeg til kona mi, som var med. For det havde hun trod, de skulde gjøre, naar jeg kom med nogen sundslaatte smaa krukker».

Museet beholdt krukkene, men forbød ham å grave videre. «Det var leit det, for jeg skal ha kjelder til turnipsen» sa bonden. Og det hastet. 

Året etter fulgte avisen Øieren opp med en befaring til gården og en artikkel «Oldfunn i Kraakstad», om funnene til Stensrud og den fine turnipsåkeren i nærheten som trengte en kjeller. Bildet viser gravhaugen Kongen.

Naturlig nok ble Stensrud utålmodig. I oktober 1912 kom et brev til professor Gustafson på Universitetets Oldsaksamling, Christiania. Det var fra Hans Stensrud. Det inneholdt en høflig forespørsel om professoren snarest kunne komme til gården og grave ut den gravhaugen han hadde påbegynt, innen denne ukes utgang, ellers ville han grave ferdig selv, da han skulle ha den til en kjeller. 

Professoren sendte student Brynhildsen for å foreta en videre utgravning. Det lå et par hauger på en høyde NØ for gården, den største ble kaldt «Kongen». Det var der bonden hadde begynt å grave turnipskjelleren. Brynhildsen foretok utgravningen 12. oktober, og fortsatte og avsluttet 21. oktober Han skrev en utførlig rapport. Haugen var ca.12,5m i diameter og besto av stein iblandet jord. Her var ingen tegn til et murt kammer som bonden mente å ha observert. I bunnen var et 2–10 cm tykt kullag, det ble observert litt brente bein, og han fant biter av en beinnål med ornamenter, noen flere krukkeskår og en mulig «glattesten» (jernalderens strykejern) (museumsnummer: C21372). 

På brevet i arkivet til Kulturhistorisk museum (tidligere Oldsaksamlingen) er påført kr. 20. Bonden har altså 

fått en påskjønnelse, enda lov om fornminner var vedtatt i 1905, og gravning i fornminner var forbudt. Men han hadde tross alt levert inn funnene. Bildet viser to små leirkar som er funnet i graven, det største er 5,5 cm høy, det minste 3,4 cm høy. I tillegg ble det funnet skår av minst tre knuste kar. Det ble også funnet deler av en liten, tynn nål av bein. En liten rund stein med flat, glatt underside kan ha vært brukt som «glattestein», for å glatte ut f.eks. søm. Disse funnene daterer graven til folkevandringstid: 400–550 e.Kr.

Jeg tok en tur til gården for å se «turnipskjelleren». Haugen lå flott til på en bergknaus, med vid utsikt, bl.a. til Kråkstad kirke. Det var tydelig gravet en sjakt inn i haugen. Men her var ingen murte vegger, ikke som en «potetkjeller». Turnips trenger ikke en avansert kjeller, det er nok med en jordkjeller, dvs. en grop med jordgulv hvor turnipsen kunne dekkes til med halm. Gropen er kjølig om sommeren og frostfri om vinteren. Turnips var viktig som dyrefôr. «Alle gårder hadde en jordkjeller». Og det måtte være fristende å grave ut en slik kjeller i en haug. Kanskje var det kombinert med nysgjerrighet. Hva kunne denne haugen som ble kalt «Kongen» inneholde? Ofte er det knyttet historier til store hauger, at en konge som falt i et slag ble begravet i haugen. Så også her. Da måtte vel haugen inneholde en grav med rike gaver? Kanskje var det en skuffelse at det bare var noen små leirkrukker? Funnene tyder dessuten på at dette var en kvinnegrav.

Kan det tenkes at noen av «plyndringsgropene» i andre gravhauger var «jordkjellere» til turnips? Kanskje det bare ble funnet noen krukkeskår, som ikke var verdt å ta vare på? De ville vel bare le.

Turnips og nepe i Norge
Turnips, eller fôrnepe hører til kålslekten, Brassica på latin. Her hører også nepe og kålrot. Nepe og kål ble nordmennene sikkert kjent med i England i vikingtid, turnips er fôrnepe på engelsk. Det er uvisst når man begynte å dyrke dem her i landet, trolig ikke før i tidlig middelalder, på 1000-tallet. Først i hager i de nye byene, som hadde kontakter utad. Dyrking av urter, grønnsaker og frukt var et nytt trekk i middelalderjordbruket. På landsbygda fikk kål og nepe trolig ikke gjennomslag før på 1200-tallet. På grunn av holdbarheten og sitt innhold av vitamin C kan nepe ha vært viktig i kostholdet om vinteren. (Myhre, B og Øye I. 2002 s. 319 ff). Bildet viser eksempel på en fint oppmurt potetkjeller i en gravhaug ved Bjastadveien.

Turnips og nepe ble gjerne sådd i svedjer. Svedjebruk gikk ut på å brenne busker og kratt for deretter å så korn i asken, særlig vinterrug, men også neper (op.cit. s. 330). I Magnus Lagabøters Landslov (1274) finns bestemmelser om straff for tyveri fra annen manns «nepna reitt» = nepeseng. Det tyder på at planten var velkjent og ettertraktet (KLNM, b.6 260).

Da poteten for alvor slo igjennom ble dette den dominerende rotfrukten. Det tok sin tid før turnipsdyrking tok seg opp. Det skjedde først på 1800-tallet. På midten av 1800-tallet ble det avholdt møter for å drøfte aktuelle landbruksspørsmål. I 1877 var et av spørsmålene: Hva er grunnen til at dyrkingen av turnips ikke vinner større utbredelse her i landet? Man ble klar over turnipsens egenskaper som et utmerket melkedrivende fôr, som gjorde høyet smakligere og mere lett fordøyelig. Den ga også husdyra større variasjon i kosten. Nok vinterfôr for buskapen kunne fortsatt være et problem, selv om det nå ble importert kraftfor (Klokk 1920).

Se mer i Follominne 2020 side 55-60, Det lå en pjokk og lukte i turnipsåkerens gress av Lil Gustafson.