Plassen vi står på, ligger høyt. Vi har sikt til terrenget nedenfor hvor det går en tydelig sti/kjerrevei. Vi er på toppen av en bakke som kalles Trillebårbakken. Lenger nede kalles den Grindbakken (her sto det nok en grind i gamle dager). Dette er rester av den gamle bygdeveien fra Siggerud mot Ski. Den tok av fra den gamle kongeveien mot Enebakk ved Lille Bru, passerte Store Bru og Brubråtan, gikk videre til Karlsrud og Eikjol, Rud – ogPostveien Holmgårdene mot Kontra i Ski. Ved Eikjol kom det inn enda et veifar fra øst, fra Gjedsjø, Jørgenrud, over Stunner og Sørli. Fra Eikjol kunne man komme både til Langhus og Ski. I 1887 kom den nye veien fra Kontra til Jørgenrud, som en stor lettelse for folk på Gjedsjø, men fremdeles virket veifaret fra Brusaga til Eikjol som post- og kirkevei for folk fra Bru. Veien fungerte som endel av landpostruten helt opp til 1930-tallet. Det var Hans Kristian Skoghus som betjente denne ruten fra 1919 til 1935. Fra Brubråtan til Sterkerud var ikke veien brøytet vinterstid, men utover våren – da postrutens andre veier var fine og tørre – lå restene av vinteren igjen her. Ikke lett å ta seg frem med hest og kjerre.

Veien ble ikke bare benyttet av postbudet. Dette var veien for folk flest. Også som kirkevei. Først i 1905 fikk Siggerud egen kirke, og Langhus i 1975. Før denne tid måtte folk gå til Ski kirke, både til søndagsmesse, barnedåp, konfirmasjon og begravelser. Og kirketukten var hard, kong Christian VI hadde på 1700-tallet innskjerpet reglene. De som ikke møtte til messe eller altergang ofte nok, kunne bli bøtelagt. Så skulle man bli konfirmert, måtte det stor innsats til. Den gamle bygdeboka forteller om problemungdom fra skaubygda som vegret seg mot å følge konfirmasjonsforberedelsene. På 17- og 1800-tallet var det meget avgjørende å være konfirmert. Først da var du voksen, kunne få ordentlig arbeid eller gifte deg.