Posten i vårt distrikt i tiden før 1870
Postvesenet i Norge ble opprettet av stattholder Hannibal Sehested i 1647, men postgangen var ennå i mange år svært mangelfull. Det ble opprettet postkontorer i byene, og på landeveiene var det «postbønder» som etappevis sørget for posttransporten. Det hele var organisert som et stafettsystem. Postbøndene var betrodde personer. De fikk ikke noen direkte
betaling, men de var som regel fritatt for militær utskriving og de fikk delvis skattefrihet. Om posten kom for seint risikerte postbøndene bøter. Senere kom poststasjoner knyttet til gjestgiveriene, og posten ble sendt med skysstasjonenes hester.Det første poståpneriet i «Ager og Folloug Fogderi» var på Kvestad gård som lå ved den gamle Kongeveien gjennom Ås. Allerede i 1785 nevnes «Qvæstad i Aas» som poststasjon i en forklaring til Pontoppidans kart. I Postverkets kilder nevnes Kvestad først i en fortegnelse fra 1808. Det året hadde Lars Kristoffersen både posthus og arrestlokale på gården. Bidet viser en budstikke som var en forløper til det som senere ble moderne posttjenester. Foto: Posten.
Ved en forordning av 1650 ble det bestemt at postførselen mellom Christiania og København skulle gå en gang i uka. Gjennom Follo gikk den langs den gamle Kongeveien. Fra 1804 gikk posten to ganger i uka fra Christiania, og den ble ført med hesteskyss. Poståpneriene ble opprettet med en viss avstand på sentrale steder langs postrutene.
I bind 1 av bygdeboken for Kråkstad nevner M. Østlid at postbefordringen i eldre tid også kunne foregå ved tilfeldige bud, av og til som ekspress. Han skriver også at klokkerne måtte fungere som postbud mellom sogneprestene, prosten og bispen, slik det framgår av et brev fra prost Hørbye i 1812.
I bygdehistorien for Kråkstad er det videre opplyst at Kråkstad herredsstyre i 1859 besluttet å ansette et postbud med en lønn på tjueto spesidaler for året. Kommunen dekket fjorten spesidaler, lensmannen dekket tre spesidaler og sognepresten fem spesidaler av lønna. Det kan være grunn til å anta at vedtaket i Kråkstad herredsstyre om å ansette et postbud, kan være det første støtet til den beslutningen som ble fattet på Stockholms slott i 1870 om opprettelsen av Ski og Kråkstad poståpnerier. Lønn på tjueto spesidaler til et bud var den gang et meget stort beløp. Det kan derfor være rimelig å anta at sognestyret i Kråkstad, samt sogneprest og lensmann, kom til at budlønna tærte sterkt på budsjettene, og at det var disse som stod bak «andragendet» om opprettelse av poståpnerier i Ski og Kråkstad. Postmengden hadde blitt større, og etter hvert ble det flere og flere som hadde behov for å motta brev, aviser og postpakker.Beslutning på Stockholms slott den 18. juni 1870
Denne dagen ble det besluttet å opprette to poståpnerier i Kråkstad Prestegjeld. Vi leser:
* Protokolført i Statsraad for Hans Majestæt Kongen.
* Nærværende var hans Exellence Hr. Statsminister Sibbern samt Statsraademe Meldahl og Hellisen. * Den kongelige Norske Regjering indstiller under 7de D.M. 1) At der oprettes tvende Postaabnerier i Kraakstad Præstegjeld, Ager og Follougs Fogderi, Agerhus Amt, det ene i Kraakstad Hovedsogn og det andet i Ski Annexsogn. 2) At der oprettes en dobbelt ugentlig Bipost mellem fornævnte Postaabnerier og Aas Postaabneri. 3) At Lønnen for Postaabneren i Ski Annexsogn bestemmes til 12 Spd. aarlig. 4) At Lønnen for Postaabneren i Kraakstad Hovedsogn bliver Postvæsenet uvedkommende, og at Kraakstads communebestyrelses Beslutning om Utredelse af 10 Spd. aarlig som Løn til bemeldte Postaabner i Henhold til § 39 i Formandskabsloven for Landet, forsaavidt heromhandlede Udgift kommer til at paahvile Communen i en længere Fremtid end 5 Aar, approberes. Herpaa behagede Hans Majestæt naadigst at resolvere. Den Norske Regjerings Indstilling bifaldes.
Egen postfører
Da det ble opprettet poståpnerier i Ski og Kråkstad i 1870, ble det på samme tid opprettet postgang to ganger i uken fira Ski og
Kråkstad til Ås poståpneri. Johannes Mathisen Ellingsrud var postfører. Han førte posten i lukkede postsekker, og det var bare poståpnerne i Ås, Ski og Kråkstad som kunne åpne postsekkene og ta ut og legge inn post i de sekkene han transporterte. Tittelen poståpner og navnet poståpneri oppstod på bakgrunn av denne ordningen med at postsekkene ble åpnet og lukket av bestemte personer ved poststasjonene, en ordning som kan føres tilbake til slutten av 1600-tallet. Bildet viser hjelpemidler som ble brukt her i landet for å
sikre at posten kom trygt fram. Foto Posten.Jernbanen kommer. Ski-byen vokser fram
Fram til 1879, da jernbanen kom til Ski, var stedet en utpreget skogs- og jordbruks bygd. I 1893 ble Artilleriregiment nr. 1 overflyttet til Ski, og i den forbindelse fulgte det med en del håndverksvirksomhet. Utover i 1890-årene begynte veksten å skyte
fart med ny bebyggelse på vestsiden av jernbanen, og etter 1900 kom bebyggelse også på østsiden av jernbanen. Det ble etablert flere nye bedrifter som førte til en betydelig trafikk for Posten. Denne veksten skjøt fart etter 1914. Postmengden økte så sterkt at det oppstod problem med postbehandlingen - noe som igjen førte til mye klager fra postkundene. Det skal vi høre mer om senere. Bildet viser Ski stasjon for over hundre år siden. Her var
poståpneriet i årene 1879-1905. Foto Ski Historielags fotoarkiv.I 1879 ble jernbanen mellom Kristiania og Fredrikshald åpnet (Smaalensbanen, også kalt Vestre linje). For framsendingen av post til Ski ble det store forandringer. Hesteskyssen ble borte, og transporten ble overført til jernbanen. Det førte til at Ski postkontor kunne sende og motta post hver dag, mens det tidligere bare var post forbindelse to ganger i uka.
De første poståpnerne
Den første kjente poståpner var gårdeier Anton Svendsen Endsjø, ansatt fra 1. januar 1871 med en årlig lønn på tolv spesidaler. Det tilsvarer førtiåtte kroner. Den neste vi kjenner til var kirkesanger Oskar Opsand, ansatt fra 1. oktober 1875. Fra 1. januar 1879 flyttet poståpneriet til jernbanestasjonen, og stasjonsmester Odd Wilhelm Halvorsen ble ny poståpner. De neste var også jernbanefolk. Fra 16. desember 1885 var kontorist O. M. Steen konstituert og stasjonsmester Johan Anton Nilsen fra 25. juni 1886 fram til 1905. V. Kristiansen var konstituert fra 1. april 1905 til 4. juli samme år. Svanhild Sørlie, født 24. september 1879 i Vestby, ble beskikket som poståpner fra 4. juli 1905. Hun er den som har gjort lengst tjeneste som poståpner, helt fram til hun døde den 20. juni 1919. Svanhild Sørlie var datter av Karl Johan Sørlie, som da var stasjonsmester i Vestby. Aslaug Sørlie, født 1884 i Vestby, ble konstituert etter at den forrige poståpneren døde, og hun var i stillingen fra 20. juni og til Ski poståpneri ble omgjort til postkontor den 1. oktober samme året. Aslaug Sørlie var søster til Svanhild.Bildet viser Johan Oskar Ottersen Opsand varfødt i Ski i 1855. Han ble ansatt som poståpner i 1875, og han var nummer to i rekken av poståpnere i Ski. Det ser ut til at han hadde stillingen fram til januar 1879. Oskar Opsand var også lærer og kirkesanger. I 1885 kom han inn i formannskapet og ble straks valgt til ordfører i Kråkstad. Dette vervet hadde han uavbrutt i hele 31 år fram til 1916. Han ble dermed en meget viktig mann for kommunen i en tid preget av store forandringer. I 1911fikk han St. Olavs orden for fortjenestefull kommunal virksomhet. Foto: Ski Historielagsfotoarkiv.
Lange arbeidsdager og ikke en eneste fridag
Det var lang arbeidsdag for poståpneren. Før februar 1914 var poståpneriet åpent fra kl 07.00, men fra februar ble ekspedisjonstiden endret til kl. 07.30 - 08.30, 09.15 - 12.00, 14.00 - 15.00 og fra kl. 17.00 - 18.00 på hverdager. Bakgrunnen for at åpningstiden ble satt til kl. 07.30 var klage fra poståpneren over at det ikke var mulig å ekspedere publikum under sortering av posten. Hun skrev i brev til postmesteren: «Folk står utenfor kontoret når togene kommer og venter å få posten utlevert straks. Jeg blir oppfattet som vrang og lite imøtekommende». Men i tillegg til den lange arbeidsdagen måtte poståpneren ekspedere posttogene både sent og tidlig, alle dager i uka. Ikke en eneste fridag - ikke en eneste frikveld. En oversikt over rutetidene for tog som poståpneren måtte ekspedere, viser at det var tolv ekspedisjoner mellom kl. 07.30 og fram til kl. 21.15. Poståpner Svanhild Sørlie antydet også i brev til postmesteren i Kristiania at hennes arbeidsdag varte fra kl 07.00 til kl 21.30. Derfor skrev hun en høflig anmodning til postmesteren og ba inntrengende om å slippe frammøte til nordgående tog søndags kveld. Postmesteren var nok i sterk tvil, og i brevet han sendte til lensmannen spurte han: «Gaar det an?». Lensmannen viste til den dårlige avlønning poståpneren hadde. Han anbefalte søknaden, inntil poståpneren fikk lønnsforbedring.
Senere i 1914 ba poståpneren om betaling for postutvekslingen med alle de tolv tog hun daglig ekspederte. Det ble derfor ført statistikk, ved telling og veiing av posten. Det kom da fram at samlet postmengde var omtrent seksti kilo daglig, ulikt fordelt på togene. Det endte med at de daglige postutvekslingene ble redusert fra tolv til syv tog. Dessuten fikk hun en godtgjørelse på kr. 150 pr. år. Men allerede i 1917 var det blitt nye togruter, og poståpneren skrev i februar et brev til postmesteren og ba om å bli fritatt for oppmøte til nye tog på søndager. Hun mente tjenesten var så belastende at det gikk ut over helsa. «Som tjenesten nu er blir jeg tjenestepliktig alle dager - søndag som mandag - uden spor av fritid», skrev hun i brev til postmesteren. Postmengden var nok blitt større med samme bemanning som før. Det var bare poståpneren som tok seg av ekspedisjon av kundene, hun ordnet med posten til landpostbudene og hele dagen måtte hun løpe til stasjonen for å hente og levere post til alle togene. Hun fikk ikke nevneverdig forståelse for sine klager. Det ble vist til at hun for kort tid siden fikk forhøyet sin godtgjørelse for å transportere posten.
Da det ble opprettet poståpneri på Holstad, medførte det et betydelig merarbeid for poståpneren i Ski. Hun fikk flere oppmøter til tog og hadde arbeid med omkartering av posten til Holstad. En oversikt viser at hun ekspederte åttifire tog hver uke, og det førte til at Poststyrelsen bevilget kr. 100 ekstra for det merarbeidet hun hadde fått. Ingen tvil om at hun fortjente det og kanskje mer, for hun skrev i sine brev at togene ofte er forsinket og at det førte til at hun måtte vente i mange timer. Juleaften 1916 ventet hun fra kl. 21 til klokka ett om natta før toget kom. Det var den gang ikke snakk om overtid eller ekstrabetaling for sånt.
Mange klager på postordningen i Ski
Forholdene ved Ski poståpneri var ikke de beste. Dette kommer frem i artikler i bladet Øieren. Den 26. november 1918 skrev avisen at det var mottatt flere klager om forholdene ved Ski poståpneri. Klagene har til dels vært skarpe. Det ble påpekt at poståpneren Svanhild Sørlie hadde behov for hjelp slik at posten kunne bli forsvarlig behandlet, og at det måtte holdes en fast kontortid. Videre ble det bemerket at sorteringen av posten måtte foregå utenfor åpningstiden «saa folk kan slippe at staa i klynge og vente i timevis mens posten sorteres. Det voldsomme hastværk og mas som derved opstaar er ogsaa hovedaarsaken til alle de uregelmessigheter som indtreffer».
Den 3. desember 1918 svarte poståpneren på avisens omtale. Hun stilte seg uforstående til påstandene, og hun ønsket å vite hva slags uregelmessigheter det ble siktet til slik at hun kunne rette på det som var galt. Men hun ville ikke påta seg skyld for at avisene ikke kom i rett tid, eller at hun ikke fikk nok eksemplarer av avisene til alle som var abonnenter. Hun skrev videre at hun ikke visste om at hun har gjort noen urett eller at hun hadde noen personlige uvenner, men hun tolket avisinnlegget slik at det var noen som hadde ondt av henne og hennes stilling. Det kunne hun imidlertid ikke forstå, for hennes stilling var slett ikke
misunnelsesverdig med en arbeidstid fra kl. 07.30 til kl. 21 på kvelden. Hun la til at hun heller ikke har hatt fri fra sin stilling en eneste dag på de siste tretten år! Hun mente hun hadde gjort alt som hun hadde kunnet klare og nevnte blant annet at hun hadde skaffet tilfredsstillende lokale og av den grunn satt seg i stor gjeld. I samme avis svarte redaktøren på poståpnerens brev, men han mente at hennes svar ikke ga anledning til noen bemerkninger. Han tilføyde at alle sikkert var enige om at forholdene ved poståpneriet måtte bli bedre, og at Post styrelsen måtte ta seg av det. Bildet viser Ski postkontors stempel 11. juni 1897.Til slutt ble det tatt med et leserinnlegg undertegnet «Deres ærbødige X». Der sto det blant annet: «Her er flere gange i Deres blad klaget over forholdene ved vort postaapneri. Klagerne blir flere og flere, mand og mand imellem drøftes forholdene uten at nogen bedring spores. Det er ikke godt at vite hvordan dette bedst kan rettes paa, men vi tror dog utviklingen maa føre til at vi faar eget selvstændig posthus med egen postmester». I dette brevet ble det henstilt til det lokale næringslivet om å henvende seg til departementet. Saken ble etter en tid tatt opp i departementet og Poststyrelsen.
De største kundene. Veien fram til faste lokaler
De største kundene var «sparebank, elektrisitetsverk, mekanisk verksted, træskofabrikk, møbelfabrikk, sprængstoff fabrikk, apotek, doktor, dyrlege, sakfører, lokal avis samt 5 kjøbmend». Av brevvekslingen som foregikk, tyder det på at de nye lokalene ikke ble tatt i bruk før Ski poståpneri ble omgjort til postkontor den 1. oktober 1919. Svanhild Sørlie, som døde den 20. juni 1919, fikk ikke oppleve at de nye postlokalene ble tatt i bruk, og at det endelig var blitt tilfredsstillende postlokaler og postordning i Ski.
De aller første årene hadde poståpneriet i Ski ingen faste lokaler. Posten hadde tilhold der hvor den enkelte poståpner bodde. Den første kjente poståpner var gårdeier Anton Svendsen Endsjø, og vi kan ikke se bort fra at poståpneriet hadde tilhold på gården Endsjø. Den neste poståpner vi vet om var som nevnt kirkesanger Oskar Opsand som bodde på Kontra. Vi vet at poståpneriet hadde lokaler i hans eiendom inntil stasjonsmester Odd Wilhelm Halvorsen ble ansatt som poståpner i januar 1879. Etter hvert som jernbanen ble utbygget, ble poståpneriene overført til stasjonene, og da med jernbanens personale som poståpnere. Slik ble det også her i Ski, da jernbanen Kristiania - Fredrikshald ble åpnet i 1879 fikk poståpneriet faste lokaler på Ski stasjon fram til 1. april 1905.
Hvor poståpneriet holdt til de første år etter at Svanhild Sørlie ble poståpner, er noe usikkert. I temaheftet «Bygninger i Ski sentrum» er det opplyst at rundt 1905 - 1910 var poståpneriet i «Nygård». Det er slett ikke utenkelig at Svanhild Sørlie leide lokaler i denne bygningen de første årene, men i den interne korrespondansen er det nevnt at poståpneriet hadde lokaler i «hennes hus», som senere nevnes Sørligården.
I 1914 finner vi de første planer om nye lokaler. Et utkast fra postmesteren i Kristiania viser at poståpneriet var inntegnet der hvor «Arveseth-gården» lå, eller kanskje litt nærmere Vanaheim, fordi avstanden fra «Hovedgaten» (Jembaneveien) til posthuset var oppført med ca. 105 meter på skissen. I desember samme år svarte poståpneren at hun skal bygge et tilbygg til huset sitt, og allerede 1. juli 1915 blir tilbygget tatt i bruk. Det var på 32 kvadratmeter og inneholdt blant annet 104 postbokser. Vi får også vite at hennes soverom lå vegg i vegg med postlokalene. Oppbevaring av verdiene i et jernskap ble derfor beskrevet å være tilfredsstillende.
Kald jobb
I november 1915 hadde landpostbud Hanna Ødegaard skrevet til postmesteren i Kristiania og bedt om tillatelse til å ta posten med hjem for å foreta sortering og ordning før hun gikk ut på omdelingsrunden. Hun begrunnet det med at det var helt uforsvarlig å stå og sortere posten på et kaldt steingulv i et rom uten oppvarming i den kalde årstiden. Postmesteren mente at det måtte finnes et annet rom hvor posten kunne behandles, og poståpneren var da villig å leie bort et rom med lys og oppvarming for 200 kroner pr. år. Denne saken var tema resten av året. Poståpneren påsto at hun brukte hele sin lønn til «husleie, lys, brænde og renhold». Koks ble brukt til fyring og parafin til belysning. Hun ville ikke gå med på å ha landpostbudene «inne i sitt eget arbeidsrom». Der hadde hun to reoler, et skrivebord, et pengeskap og en krakk. Det var slett ikke plass til mer.
Etter alt dette kan det se ut til at utgiftene ved Ski poståpneri og arbeidsforholdene for poståpner og landpostbud var kommet i fokus. Postmesteren tok saken opp med Poststyrelsen med en grundig redegjørelse som viste at lønn og provisjoner var kr. 970 pr. år og at samlede utgifter for poståpneren utgjorde kr. 657. Det ble bare kr. 313 igjen til husholdningspenger. På grunnlag av postmesterens anbefaling ble lønnen satt opp til kr. 1.200 pr. år og fra samme tid ble også transportgodtgjørelsen øket til kr. 300. Denne avgjørelsen var nok kjærkommen for Svanhild Sørlie. Hun skrev nemlig brev til postmesteren «med megen agtelse» og hjerteligste takk for «alt hva De har gjort for mig».
De nye lokalene ble overtatt av Svanhilds arving, søsteren Aslaug Sørlie. I forbindelse med at det ble opprettet feltpostkontor, ble det skrevet kontrakt den 20. oktober 1919 mellom Aslaug Sørlie som eier og postmesteren i Kristiania som leier. Postlokalene inneholdt fire rom med innlagt elektrisk lys. Her hadde Ski postkontor lokaler fram til 1926. Den 22. august 1919 skrev Østlandets Blad: «Det [post kontoret] vil her faa en central beliggenhet, og kontorene vil bli rummelige og tidsmæssige efter det store tilbyg som frøken Sørlie foretok i sommer». Avisen skrev videre: «Meddelelsen om oprettelsen av postkontor i Ski vil vække meget tilfredshet i distriktet».
Postgården
I 1925 ble det inngått kontrakt med A/S Ski Bygg om leie av lokaler til postkontor og leilighet for postmesteren. Andreas Norum la fram to alternativer til lokaler: Det ene forslaget var «Svingen» og det andre var Treskotomten. Bygget som da kom opp var «Postgården» som ble tatt i bruk 1926. Her hadde Postverket lokaler helt fram til 1959. Bildet viser Postgården i Jernbaneveien som ble bygget i 1926. Bygningen ga i lang tid rom for postkontoret. I tillegg var det Ski Byggs kontorbygg og jernvareforretning, Foto: Ski Historielags fotoarkiv.Raskt ekspedert
Det er grunn til å legge merke til at i Kristiania var det den gang fire postomdelinger på hverdager. En oversikt viser at post som ble sendt fra Ski kl. 07.30 ble omdelt på andre tur, post sendt fra Ski omkring kl. 10.30 ble omdelt tredje tur og endelig post sendt fra Ski kl. 15.10 nådde fram til mottakeren i Kristiania på fjerde omdelingstur - samme dag brevet var sendt fra Ski!
Tarvelige lønninger
Lønna ble vanligvis fastsatt etter arbeidsbyrden ved poståpneriet, og ble regulert hvert femte år. I 1881 uttalte departementet at poståpnerne hadde «tarvelig avlønning i forhold til arbeid og ansvar». Vi skal være klar over at kontorutgiftene måtte poståpnerne dekke gjennom rabatten de fikk for frimerkesalget, og det var ikke store inntekter det dreide seg om. Utgiftene var til oppvarming, reinhold og belysning. I tillegg kom anskaffelse av det meste av inventaret.
Tøft som kvinne
Hvis en kvinne som var ansatt som poståpner eller landpostbud, skulle ha vikar, var det Poststyrelsen som avgjorde om sykdommen skyldtes hennes stilling som mor og hustru. Dersom det var tilfellet fikk hun verken fri vikar eller lønn. Videre stod det i kapittel II paragraf 31 c; «Hvis en kvindelig funktionær utenfor svangerskapstiden og den nærmeste tid derefter ikke maatte utføre sine tjenesteplikter paa tilfredsstillende maate, kan hun efter forutgaaende varsel fjemes fra tjenesten». Denne bestemmelsen ble tatt ut fra forskriftene i 1920.
Øksekomiteen
Årene etter første verdenskrig var urolige både økonomisk og faglig for de statsansatte. Fram til 1919 hadde Postverket en sterk vekst, men fra 1920 ble denne veksten brutt, posttrafikken viste kraftig nedgang, og dette ga argumenter for at det måtte spares i alle ledd. Det ble opprettet en sparekomité som gikk under navnet «Øksekomitéen». Den foreslo en rekke statlige sparetiltak som resulterte i reduksjon av lønninger og personalstyrke. Poståpnerne hadde fått en forholdsvis bra lønnsøkning i dyrtidsperioden 1914 til 1920, men da Sparekomitéen la fram sine forslag til nedskjæringer, ble poståpnerne særlig hardt rammet. Sparekomitéen foreslo i 1924 at Ski postkontor skulle nedlegges eller gjøres om til et poståpneri. Men hvis utgiftene som postkontor kunne holdes på samme nivå som for et poståpneri, kunne kontoret opprettholdes. Det ble ikke noe av forslaget, og Ski postkontor fikk fortsette sin virksomhet.
Landpostbudene måtte være ærlige og spreke
Det var et lenge følt savn at folk som bodde utenom sentrale steder ikke hadde noen form for postbetjening. Men da landpostbudrutene ble opprettet, fikk de som bodde lengst borte fra poststedet tilnærmet samme postservice som ved poståpneriet. For å bli antatt som landpostbud krevdes det at du var ærlig, pålitelig, hadde god fysikk og leseferdighet ut over gjennomsnittet. Landpostbudene skulle levere og motta post, men med visse begrensninger, blant annet ble ikke pakker utlevert. Det var bare adressekortet som landpostbudet tok med seg til kunden. Også den gang var det satt opp postkasser hvor budet skulle levere posten, men dersom kunden ønsket det kunne posten leveres til «paalitelige folk ved veien».
Landpostbudene var ikke plassert i lønnsregulativ, men ble ansatt på kontrakt etter anbud. Det førte til at laveste anbud i realiteten fikk jobben. Ellers var landpostbudstillingene betraktet som bistillinger, og det var oftest småbrukere og handverkere på landsbygda som fikk landpostbudjobbene. Ski fikk landpostbudrute syv år etter at den første ruta ble opprettet i Norge.
Signalpipe og «lifepreserver»
Landpostbudrute nr 115 Ski - Nesset ble opprettet den 1. juli 1892 og var den første. Den 27. juni 1892 sendte «Postintendanten» det nødvendige utstyr som landpostbudet måtte ha for å utføre sin tjeneste, nemlig: «1 skuldervæske, 1 balansevekt, 1 sæt lodder, 1 mappe til oppbevaring af frimerker, 1 signalpibe med snor samt fornødne blanketter mv». «Signalpiben» var til bruk for å varsle postkundene om at «landpostbudet kommer». Til landpostbud som utførte tjeneste i mindre bebodde områder hvor det kunne være fare for overfall, ble det levert en «lifepreserver til at forsvare sig med, om han skulde bli overfaldt», som det stod skrevet i instruksen.
De første landpostbudene
Johan Evensen Østengen ble antatt som første landpostbud med en godtgjørelse på kr. 288. Han fikk imidlertid en kort tjeneste i ruta. Året etter ble han syk og døde, og hans hustru Julie Evensen utførte ruta under hans sykdom, delvis med hjelp av en ungdom på nitten år, Johan Gundersen fra Nordby. Den 1. april 1893 søkte hun om å beholde stillingen etter sin mann, og den 1. mai fikk hun «approbasjon» på at hun kunne utføre landpostbudruta. Men allerede i juli 1896 sa hun opp stillingen som landpostbud fordi lønnen var redusert. Stillingen ble lyst ut på nytt. Det meldte seg åtte søkere i alderen fra tjue til seksti år. Kravet om godtgjørelse for å utføre landpostbudruta varierte fra kr. 218 til kr. 400 pr år. Thea Hansen fra Nordby, født 1866, ble ansatt i stillingen fra 1. oktober 1896. Hun fikk en meget god attest fra ordfører Finstad i Ås. Hun forlangte kr. 218 i godtgjørelse, men også hun merket nok etter hvert at lønnen hun fikk ikke var mye å leve av. I juni 1908 søkte hun om lønnsøkning fordi hun måtte ha hjelp til postomdelingen. Hvis hun ikke kunne få bedre lønn, ville hun si opp stillingen. Det ble foretatt registrering av postmengden i løpet av fjorten dager i juli 1908. Statistikken viste at budet hadde utlevert 500 brev og postkort og 1.340 aviser og blad i løpet av to uker.
Thea Hansen fikk tilbakemelding om at hun bare kunne få høyere lønn hvis ingen var villig til å ta postomdelingen for kr. 300 eller mindre. Derfor ble landpostbudstillingen med godtgjørelse kr. 300 pr. år, lagt ut til anbud med kunngjøring oppslått på postkontoret i Ski og «Indrykket 2 ganger i bladet Øieren». Denne gang var det fire søkere som la inn anbud på stillingen, tre kvinner og en mann. Hanna Kristiane Ødegaard, som bodde på Solvang i Ski, fikk stillingen. Hun ble tilsatt fra 1. oktober 1908 på vilkår som blant annet innebar at postmesteren kunne utvide og forandre ruta uten at lønnen ble justert.
På den tiden var det slik at en øvrighetsperson måtte gi uttalelse om søkerne, og Hanna Ødegaard fikk en svært god uttalelse fra Kraakstad Lensmandsbestilling ved Hans Heltzen: «— at foretrekke nr. 1 Hanna Ødegaard, idet hun er i besiddelse av et meget tiltalende væsen og behagelig optræden». Hennes stilling var «decinfektrise» for Ski og Kråkstad, og hun var gift med postbud Petter Ødegaard som var pensjonert og hadde stønad fra Postvæsenets Hjelpekasse. Hanna Ødegaard hadde gjennom sin tid som landpostbud mange søknader om bedring av lønna. Hun fikk mye motstand fra Poststyrelsen, og hun sa opp flere ganger i sin kamp om bedre lønn. Til slutt ga hun opp denne kampen og sluttet i stillingen den 31. oktober 1918 etter ti år i landpostbudruten.
Josef Carlsen, født 7. november 1874, ble ansatt fra 7. november 1918 med en lønn på kr. 1.800 og med kr. 150 pr. år i godtgjørelse for slitasje av klær. Han var det siste bud i landpostruten Ski - Nesset i det tidsrommet som er omtalt. Han begynte opptjening av alderstillegg fra 7. november 1918 og fikk siste og fjerde alderstillegg den 7. november 1930. Det ble utbetalt med kr. 170 pr. kvartal. På grunn av lønnsreduksjoner i løpet av 1920-årene fikk han fra 1. juli 1930 utbetalt en årslønn på kr. 1.700.
Post i butikken
De første årene kjenner vi lite til forholdene i landpostbudruta, men fra 1906 kan vi finne noe mer gjennom diverse skriv. I 1906 ble det opprettet et brevhus på Nesset med landhandler Dahl som styrer, og et brevhus på Skisjordet med fru Bjerke som styrer. På brevhusene leverte kundene inn post og penger som ble overlevert landpostbudet, og landpostbudet leverte post og utbetalinger som brevhusstyrerne leverte kundene. Ved brevhusene ble det også solgt frimerker. Brevhusstyrerne fikk ingen godtgjørelse for sitt arbeid med posten.
Veien var for bratt
I 1908 kom det søknad fra trettifire postmottakere (trettito menn og to kvinner) om at ruta på tilbaketur fra Nesset måtte legges «om Frogns Brug til Aarungen» opp til Sundby og Melby og videre derfra til Skisjordet. En slik omlegging ble beregnet å medføre en utgift på kr. 50 pr. år og ble ikke anbefalt. Det endte med at merkostnaden for ruteutvidelsen ville bli nitten kroner pr. år. Hanna Ødegaard ville ikke godta denne ruteutvidelsen, og hun argumenterte med at veien Sundby - Melby var ufarbar, og at den var for bratt for bukk av kjelke om vinteren. Det kom imidlertid en vektig uttalelse fra kirkesanger og lærer M. Ullern i forbindelse med den påtenkte endring i landpostbudruta. Han argumenterte med at når man forandret noe, så må grunnen være at postordningen ville bli bedre. Han påpekte at det kun ville bli forbedring for noen få postmottakere i Melby og Sundby, mens de fleste fortsatt måtte hente posten ved Skisjordet landhandleri/brevhus. Andre ville få en dårligere ordning fordi landpostbudet måtte levere post ved Nordby skole på tilbaketur fra Nesset. Som lokalkjent i området var han enig med landpostbudet at veien Melby - Sundby - Vassum ikke var farbar om vinteren. Han føyde til at etter hans syn burde herredsstyret i Ås hatt anledning til å uttale seg om den foreslåtte omlegging. Postmesteren underrettet de berørte parter om at det ikke ville bli noen forandringer i ruta.
Fra sykkel og kjelke til bruk av hest
Fra 1911 fram til 1915 blir det satt fram flere forslag til endringer. I 1911 ble det på nytt søkt om å få ruten utvidet om Flespjeld - Vassum - Sundby til Skisjordet, men dette ble også for dyrt og avslått til slutt. Postens forslag om omdeling seks dager i uken ble gjennomført fra 1915, og i januar ble ruta lyst ledig. Det var tre søknader. Hanna Ødegaard var også søker og krevde fortsatt kr. 1.000. På forespørsler til lensmann og ordfører ble Hanna Ødegaard foretrukket, blant annet ble det argumentert med at hun allerede var ansatt i ruten siden 1908, og at det ville «falle hårdt om hun med sin forsørgelsesbyrde skulde miste sin indtekt». Hittil hadde ruta vært gående og syklende, med bruk av kjelke om vinteren. Det ble foretatt en ny vurdering av ruta, og det ble bestemt at det skulle benyttes hest som befordringsmiddel. Hanna Ødegaard anskaffet hest og kjøreredskap. Fra 1. mai 1915 ble landpostruta Ski - Nesset utført med hest som befordringsmiddel og utvidet fra fire til seks turer i uka.
Rute til Siggerud
Allerede i 1902 forelå det søknad om å opprette landpostrute fra Ski til Siggerud, men departementet mente i første omgang det var for dyrt. Det ble på nytt søkt om opprettelse i 1903, men først i 1906 ble søknaden tatt opp til behandling. Det ble opplyst at postomdelingen «vil omfatte 77 bruk, 34 plasser og omtrent 550 voksne personer». Kunngjøringen om den nye ruta ble satt opp på poståpneriet i Ski og opplest på kirkebakken. Omsider ble det til at ruta kom i gang fra 2. juli 1908, og den ble utført tre ganger i uken av gårdbruker Arne Kolbjørnsen. Ruta ble utført med hest om Rullestad, Kontra, Midsjø, Bjørnebråten, Gjedsjø skole, Boger, Siggerud skole, Karlsrud, Eikjhol, Mørk, Ruud og tilbake til Ski. Forslaget om at ruta skulle gå fra Mørk om Langhus skole ble forkastet på grunn av at det medførte for store kostnader.
Arne Kolbjørnsen, født 1876 i Ski, var det første landpostbudet i ruta. Han var ansatt fra 1. juli 1908 og fikk en lønn på kr. 450 pr. år. I juli 1916 søkte han om en lønnsøkning på kr 150. Han fikk avslag på søknaden og sa derfor opp stillingen.
Gartner Hans Jakob Torp, født 1877, ble ansatt som nytt landpostbud fra 10. oktober 1916. Hans lønn var kr. 600 pr år. I desember søkte han om å få et ekstraordinært tillegg på kr. 200 til hestefor for året 1917. Denne søknaden gikk glatt gjennom systemet fordi landpostbud Hanna Ødegård i landpostbudruten Ski - Nesset tidligere hadde fått innvilget et slikt tillegg. 1. januar 1917 ble ruta utvidet til seks turer i uken, og lønna ble da fastsatt til kr. 1.200 i året. Torp sa opp stillingen fra 10. februar 1918, men etter ny utlysing av stillingen kom ingen søkere. Postmesteren i Kristiania ba lensmannen i Ski om hjelp til å finne nytt landpostbud. Hvis det ikke ville gi resultat, måtte ruta legges ned. Lensmannen klarte omsider å skaffe en mann som var interessert i stillingen, men også hans lønnsforlangende mente postmesteren var for høyt. Tatt i betraktning at ruta hadde så stor betydning for distriktet kunne den ikke nedlegges, derfor ble lønnskravet på kr 1.800 godtatt pluss dyrtidstillegg og godtgjørelse for bruk av hest.
Sigvart Jansen, ble ansatt 10. februar 1918. Han var i stillingen bare kort tid til han sa opp fra 1. oktober 1919. Hans Skoghus, født 16. mars 1887, ble ansatt fra 1. oktober 1919.
Tilbakeblikk
Vi har i denne oversikten over postens historie i Ski særlig konsentrert oss om tids rommet 1870 - 1930. Det er ingen lang tid i et historisk perspektiv, men for Posten i Ski var det en periode med store forandringer. Fra den spede begynnelse i 1870 uten fast lokale i boligen til de to første poståpnere, til 1920-årene da Ski fikk postkontor med flere ansatte i nye og tidsmessige lokaler, var en periode full av historie. Noe av historien er avslørt i det bildematerialet som har vært tilgjengelig. Det viser at det var en tid med konflikter mellom ansatte og myndighetene, en kamp om bevilgninger og penger. Historien viser også at på alle nivå var det uansett viktig å få posten fram til kundene. Lojaliteten til Posten var stor selv i de vanskelige periodene.
Se mer: Follominne 2003, Alltid på post, Postens historie i Ski inntil 1930.