Få har visst hva som i ca. 100 år har skjult seg i klokketårnet i Kråkstad kirke. Der har det blant annet hengt noen flotte kranser, lagd av ståltråd og bekledd med perler. Fargene som har vært brukt går i sort hvitt, lyseblått og rosa. I midten av hver krans er det ulike motiver, alt fra engler til blomster og kors.

Kransene hadde også sløyfer med påskrift som: «farvel kjære onkel, sov søtt i Jesu navn – høyt var du elsket prost----»? Fordi kransene hadde hengt så lenge i tårnet og ikke vert vedlikeholdt var de skitne og i meget dårlig forfatning, så hvem den «høyt elskede prost» var, får vi nok aldri vite. Sløyfebåndet var gått i oppløsning. Da menighetsrådet på oppfordring ble utfordret til å ta vare på kransene, ble forespørselen rettet til tekstilkomiteen som besto av Aud Turid Remmen og Reidun Hjemdal. Kransene ble tatt ned og brakt over i prestegårdskjelleren. Her ble de rengjort og restaurert etter beste evne. Det var et utrolig spennende arbeid.

Mange spørsmål dukket opp: Hvor gamle var kransene, hvor stammet de fra og hvordan var de blitt brukt? En nitidig jakt på opplysninger begynte. De som ble spurt av Kråkstadfolket visste ikke noe, Folkemuseet på Bygdøy visste heller ikke noe, på universitetet i Oslo mente noen at kransene måttet være fra midten av 1800-tallet og kanskje enda eldre, men ingen visste noe sikkert. Det skulle visst finnes tilvarende kranser i en av kirkene i Østfold; alle instanser ble forespurt, men forgjeves.

Riksantikvaren ble kontaktet ved rådgiver Oddbjørn Sørmoen. Dermed fikk vi noen opplysninger fra Sverige, nærmere bestemt fra Småland ved Margaretha Alling Engstedt.

Det viste seg at kransene ikke var så gamle som først antatt. De stammet fra slutten av 1800-tallet og de avløste de før brukte blomsterkransene av papir. De kom – i hvert fall til Småland med industrialismen og var i bruk fram til ca. 1920. Etter dette ble det vanlig med kranser av blomster.

Kransene ble antagelig lagt på kista i avdødes hjem og så lagt på graven til pynt. Da det ble vinter ble kransene enten brakt tilbake til den gården de kom fra, eller hengt opp i klokketårnet for oppbevaring til neste sommer for så å bli lagt ut på gravene igjen.

Det fantes også en vakker metallkrans (ikke sølv). Denne var det som hadde sløyfen med påskriften til den elskede prosten.
Kransene har nå fått sin plass i oppgangen til tårnet inn til kirkens galleri. Kråkstad sanitetsforening har bekostet montere til å henge dem i, disse er lagd av Gunnar Ausland.

I det svenske bladet Hemsløyden 2005 sto det en artikkel om perlekranser: ”Glittrande glasprakt” var tittelen på artikkelen. Kransene som her er omtalt er lik de kransene som er oppbevart i Kråkstad kirke. Artikkelen er skrevet av Eva Person og de omtalte kransene befinner seg i Västra Torup kyrka, Gøtaland.

Den som oppdaget perlekransene i denne kirken var Erik Nilsson, medlem av hembygdsforeningen. Han ønsket å finne ut mer om gamle begravelsesskikker i Västra Torup og oppdaget kransene som hadde falt ned mellom to vegger i kirka. Han fisket dem opp med et kastespyd, og på den måten kom perlekransene for en dag. De kan i denne kirken tidfestes til 1921.

Beskrivelsen av kransene stemmer overens med dem vi har i Kråkstad kirke. Artikkelen sier: kransene var svært vanlige i sør Europa og ble importert til Sverige. De ble brukt i begravelser til både voksne og barn og barnekransene var mindre enn de som ble brukt ved gravferd til voksne. Størrelsen på kransene varierte etter hva man ville betale for dem. En krans med en diameter på 80 cm. kunne man få for en tier rundt 1900. De kunne kjøpes hos begravelsesbyrået, i blomsterbutikken, i papirbutikken eller på steder der man leide ut begravelsesklær. Det står videre i artikkelen at gjestene hadde kransene med til kirken. De ble lagt på eller rundt kista inne i kirka og hver og en tok sin krans med ut på kirkegården. Det fantes sågar vogner som fraktet kransene til graven. I Sverige finnes det fotografier med opp til tjue perlekranser på enkelte graver.

Perlekransene ble liggende på grava til ståltråden som de er bygd på ble så rusten at perlene begynte å falle av. Men en del tok kransene med hjem, eller de ble oppbevart i kirken, slik som i Kråkstad. Når kransene hadde gjort sin tjeneste på gravene ble de ofte kastet på kirkegårdens skraphaug. Man regner også med at kransene ble brukt om igjen. Artikkelen forteller for øvrig at barna lette på skraphaugen etter perler for om mulig å kunne lage seg et halskjede, et armbånd eller til og med en morsdagsgave.
I forbindelse med andre verdenskrig forsvant skikken med å bruke perlekranser i Sverige. Årsaken var vanskeligheter med å transportere dem gjennom et krigsherjet Europa.

Hvor lenge bruken av perlekranser varte i Norge vet vi ikke, vi vet heller ikke om dette var en utbredt skikk hos oss, men kanskje det ligger noen perler og venter på å bli funnet på en eller annen skraphaug ved en gammel kirke i Norge.

Se mer: Follominne 2006 og 2007.