Nøstvetkulturen er den yngste av de tre kulturgrupper fra eldre steinalder. Den regnes for å ha sin begynnelse fra 6000 år f. Kr. og går ned i yngre steinalder. I 1879 begynte det å strømme inn funn fra gården Nøstvet i Ås til Universitetets Oldsaksamling.

To år tidligere var det gjort et funn på Sigersvoll ved Lista, men funnene på Nøstvet var særlig rike og omfattende, og derfor regnes de som innledning til oppdagelsen av Nøstvet kulturen.

Det gikk mange år etter første funn på Nøstvet før det gikk opp for forskerne at man her hadde steinalderfunn som både av alder og karakter var noe nytt og revolusjonerende i Norge. Komsa og Fosnakulturene var enda ikke oppdaget og man våget knapt tenke at landet hadde vært befolket før i slutten av steinalderen, ved 2—3000 år f. Kr. Nå sto man imidlertid overfor det faktum at en også her i Norge, liksom i andre sørligere land, hadde hatt en jegerbefolkning flere tusen år før den eldste bondekultur. Stedet hvor de første «ordentlige» funn ble gjort ligger på gården Sjøskogen som den gang (1879) lå under Nøstvet. Sjøskogen ligger ca. 5 km fra hoved gården, nær Pollevannet. Høyden over havet hvor mesteparten av funnstedene er, ligger på 60—64 meter. Det laveste punkt er bestemt til 55—56 meter over havet.

Kristian Sjøskogen, mannen på gården, var den som gjorde de første funn, og det var under arbeid med nydyrking at de kom til syne. Funnstedene er gruppert omkring høydedraget på plassen og dessuten i en liten kløft. Stedet er karakteristisk med sin beliggenhet i enden av et sund, på en lun bakke der fjellet skjermer for vær og vind fra øst, nord og vest. Plassen er nok valgt med omhu. Like ved lå sjøen med mulig het for fiske og innenfor lå store skoger med rike jaktmarker.

Det finnes knapt en boplass fra samme tid og kultur som har gitt så mange funn, og det tyder på at boplassene på Nøstvet var et ideelt sted og plassene var bebodd i lengre tid. Etter at boplassene på Nøstvet ble oppdaget er det gjort mange funn fra Nøstvetkulturen på begge sider av Oslofjorden, på Sørlandet, Vestlandet og Trøndelagskysten. Ens for alle boplassene rundt Oslofjorden er at de ligger i samme høyde over havet, langs en gammel strandlinje (Tapesstranden) som ligger ca. 50 meter høyere enn havets overflate i dag.

Det som karakteriserer Nøstvetkulturen er bruk av stein redskaper, og særlig er det to redskapstyper som utmerker seg. De finnes i stort antall på alle boplasser og har fått navnet Nøstvetøksa og Nøstvethakka. 

Det er ikke bevart noe redskaper laget av organiske materialer, og heller ikke noe keramikk. Derimot er det funnet trekull som kan være med på å bestemme boplassenes alder. Dessuten finnes en hel masse avfall av ulike steinslag og noe mindre avfallstykker av flint.

Selv om Nøstvetfolkets bruk av flint har vært undervurdert, var det bruk av andre steinslag som betydde mest. Steinslaget som oftest ble benyttet var hornfels av alle slag, fra de tette svarte med overgang til stripet, grønn kalksilikathornfels, fiolettbrun skifer-hornfels og de tydelig lagdelte. Utenom horn fels finner en forskjellige finkornete krystalinske steinslag som kvartsporfyr, syenittporfyr, og tett grønnstein.

Nøstvethakka som er funnet i hundrevis, kan karakteriseres som smal, langstrakt og tykk. Eggen er kort og sterkt buet. Fremstillingsmetodikken har vært grov og primitiv, men viser dog et glimrende herredømme over materialet. Trolig er den fremstilt med noen få, men kraftige hogg.

Nøstvetøksa har en annen fremstillingsmåte. Et passende steinstykke er blitt «prikkhogd», hvilket gikk ut på å slå av fremstikkende kanter til stykket hadde fått sin utforming. Eggen har så fått en sliping, og ofte har hele øksa også fått en sliping. Slipestein til dette bruk er funnet på Nøstvet, og består av en skiferhelle. 

Flintredskaper er det funnet lite av på Nøstvetboplassene, men det er dog kommet noe for dagen så vi kan danne oss et bilde av dets betydning. Vanlig oppfatning er at flintforekomster har hatt en avgjørende innflytelse på valg av boplass. Flint er et svært hardt steinslag og var trolig uunnværlig for dem som var blitt kjent med dets gode egenskaper. Bildet viser økser funnet på Nøstvet.

Av flintfunn nevnes skivespaltere. Det er et redskap som er særlig karakteristisk for den eldre nordiske steinalder, men bare 6 stk. er funnet i Syd-Norge. Det menes imidlertid at lokale forhold har spilt inn her, slik at mangel på flint i såpass store blokker at skivespaltere kunne fremstilles, er den primære årsak. På en annen side kan en se at skivespaltere mangler også der hvor flint har forekommet i store blokker.

Mangel på skivespaltere kan derfor skyldes at redskapet har vært lite kjent og benyttet her til lands. Den hører egentlig hjemme i den danske Ertebøllekultur, hvis kultur Nøstvet kulturen trolig hadde liten kontakt med. Derimot er det funnet såkalte Kjølformede flinter, i et be tydelig antall, og det vakte oppsikt da de ble funnet. Det er paleolittiske relicter med opprinnelse langt tilbake i Europas steinalder.

Borespisser hørte til Nøstvetfolkets alminneligste flintredskap. Den forekommer i funnene i store eksemplarer såvel som i små. Eneggete mikrolittiske pilespisser som er funnet på Nøstvet boplassene, viser at Nøstvetkulturen antagelig sto uten forbindelse med den danske Ertebøllekultur. Skrapere som også er ukjent i Ertebøllefunnene, er meget alminnelig i Nøstvetfunnene. Det er et velkjent redskap fra eldre steinalder, og etter anvendelsen har det fått navnet.

Utenom de redskaper som er nevnt er det funnet store mengder med avfall fra redskapsfremstillingen. Vanlig pilspisser er ikke funnet på Nøstvetboplassene. Det behøver ikke å bety at pil og bue var ukjent redskap, men at pilspissene var laget av horn som i tidens løp er destruert. 

Redskapsfunnene er den eneste mulighet til å tegne et bilde av Nøstvetfolkets levemåte og kultur. Det var et typisk fangstfolk som levde av jakt og fisk. Redskapene som de fremstilte hadde ofte en tosidig oppgave. De ble benyttet både som fangst- og bearbeidingsredskap. Skinn ble brukt til mange ting som klær, telt, tauverk, båter o.L, men først skulle det skaffes tilveie for deretter bearbeides til sitt formål. Til bearbeidingen ble benyttet skrapere, kjølformede flinter og borespisser.

Hakkene og øksene ble festet til et skaft og benyttet til fangst, og gjorde forøvrig nytte som universalredskap for all slags hardt arbeid. Det store antall av sundhogde økser tyder på det.

Dyrelivet i den eldre steinalder vet vi lite om, men et funn i Vistehola på Jæren fra den yngre steinalder gir oss dog en anelse om den tids dyreliv. I Vistehola ble det funnet bein av i alt 53 arter, hvorav hunden var det eneste tamme dyr.
Det kan være av interesse å se litt på hvorledes menneskene på den tiden fikk tak i stein til redskapene, og at disse steintak ofte var konsentrert på visse steder hvor det var god stein til

formålet. Det største steintaket fra Nøstvetkulturens tid er funnet på Hespriholmen, 8 km utenfor Bømlo. Det interessante er at steinen ble fraktet fra Hespriholmen inn til Bømlo for bearbeiding. Grunnlaget for virksomheten var en usedvanlig tett og god grønnstein, og den ble brutt ut av fast fjell.

Hovedsteinbruddet på Hespriholmen er imponerende med et stort hull i fjellet og åpning opp og ut mot havet. Her er det brutt ut tonn på tonn med stein. Så utsatt som Hespriholmen ligger til, er det klart at steintransporten inn til Bømlo bare kunne ha foregått sommerstid i pent vær.

På Bømlo hvor verkstedet lå, er et område på over 5 km i utstrekning overstrødd med steinsaker. Haugevis av emner og halvferdige redskaper, mislykte eller slike som har gått i stykker under arbeidet. Avfallshaugene ligger ofte konsentrert rundt en rullestein som trolig har vært benyttet til «hoggestabbe». Nesten ikke noen ferdige redskaper er funnet her.

Steinindustrien på Bømlo har sikkert hatt et omfang som oversteg det lokale behov. Teorier går ut på at det bodde en befolkning der som drev denne industri og bruke redskapene som byttemiddel.

I spørsmålet om Nøstvetkulturens slektskap eller tilknytning til andre kjente kulturer fra eldre steinalder, må en erkjenne at en vet svært lite om det. Teorier er fremsatt, og de bygger på studiet over slektskapet mellom redskapstypene, deres ut forming, bearbeidingsteknikken og materialet.

Sammenligner vi Nøstvetøksa med funn i Sverige, viser det seg at det i Bohuslän og i Dalsland er gjort funn av samme type. De har fått navnet etter funnstedet og kalles Lihult typen og Hæstfjords-typen. Lenger syd i Sverige i Skåne er det mere flint som dominerer, og i Danmark er det nesten utelukkende flintredskaper på boplassene.

På Jæravollen i Skåne (Limhamnboplassen) er det blant en mengde flint funnet 4 steinøkser som står Nøstvet-typen nær. Den har fått navnet Limhamn-typen etter boplassen. Den karaktiseres som simplere i utførelsen, er bredere, mere sammen trykt og flatere enn Nøstvetøksene. Det interessante er at en øks av Limhamntypen er funnet på Brunlanes.

Nøstvethakka har en eiendommelig utbredelse. Typen er funnet i Olonets (by øst for Ladogasjøen), og en mener at den Olonetsiske Nøstvethakka har sin opprinnelse i Kjerneøksen av flint fra Valdajområdet. Campigniumkulturen i Valdaj om rådet, som kjerneøksa av flint stammer fra og hvis slektskap med Nøstvethakka er påvist, har hatt kraftig innflytelse på kulturutviklingen i de baltiske land og Finland.

Den prikkhogde trinnøksa (Nøstvetøksa) er også kjent fra Olonets. Den har for øvrig en utbredelse over store deler av Russland, Asia og Amerika. Men det som interesserer i denne forbindelse, er for oss den østlige utbredelse. 
Vi har sett at Nøstvetredskapene har paralleller i Sverige med Lihult-typen. Hæstfjords-typen og Linhamn-typen og vi dere i Olonets. Dessuten er de svenske typene identiske med den øst-finske Ilomantsiøks og også med de Olonetsiske redskapstyper. Denne likhet i redskapene som er påvist østover, skulle gi oss grunn til å regne med et østlig opphav av Nøstvetkulturen.

Se mer Follominne 1970 Nøstvedtkulturen av Tupsi Thunæs, Lillian Solberg og Karl Solberg