Tilbake til skålgroper og løsfunn

Sigder og dolker
Selvfølgelig var det jordbrukere i Kråkstad sogn. Ved å se på gjenstandsfunn som kan knyttes til tiden for hugging av skålgroper blir bildet et helt annet. Vi kan som nevnt ikke sikkert datere skålgropristningene, men man antar de hovedsakelig kan knyttes til senneolitikum og bronsealder, kronologiske perioder som henger sammen.

I hele kommunen er det bare funnet to gjenstander av bronse. En fin øks fra begynnelsen av bronsealderen er funnet på Frestad, langt sør i kommunen. Den var en høvding verdig. Dessverre er den tapt. Den andre gjenstanden er en barre av bronse, en liten stang, bare 8 cm lang, er funnet på Frogner. Dette er et halvfabrikat som skulle omformes av en kyndig metallurg til et smykke eller et våpen, fantes det en slik spesialist her? Gjenstander av bronse var sjeldne prestisjegjenstander i Norge, mens de finns i stort antall i Sør-Skandinavia. Herfra ble de byttet mot pelsverk og skinn. Bildet viser flintsigd fra Myrer, trolig fra bronsealder.

Det er mange funn av flint og stein fra bronsealderen, denne perioden er å betrakte som en fortsettelse av steinalderen. Menneskene hadde lært en ny og avansert teknikk, flatehugging, til å forme gjenstander. Her hadde de liten tilgang til bronse, men de kunne kopier bronsedolker og -sigder i flint! Råstoffet, og trolig mange av de ferdige flintgjenstandene, byttet de til seg fra Danmark, hvor det var rikelig med tilgang på god flint fra gruver. Dolker og sigder ble produsert i den siste del av yngre steinalder, senneolitikum (SN), og ble fortsatt produsert i bronsealderen (BA). Formene endret seg litt i tidens løp, men teknikken var den samme.

To av sigdene sannsynligvis er fra bronsealderen, de øvrige trolig fra senneolitikum, men kan også ha være brukt i bronsealderen. Sigder er direkte spor etter korndyrking. Praktiske forsøk har vist at de er nesten like effektive som jernsigder. Det er funnet 5 sigder i Ski sogn og 3 i Kråkstad sogn. Vi ville forventet at de samlet seg på raene i Ski og Kråkstad, siden steinalderens åkerbrukere foretrakk selvdrenerende sandjord, men de viser snarere en stor spredning. I Ski sogn er de funnet 

på Solberg nord for Nærevann, Haugland i vest, Kapellbråten, en plass i vest nær Hebekk og bare en sentralt på Sander. I Kråkstad sogn er en funnet sentralt på Bjastad, en på Myrer langt øst mot Skotbu, og i en utkant mot øst, på Sandaker under Missum (her vitner navnet om gode forhold for tidlig korndyrking). Den store spredningen viser at jordbrukere hadde tatt i bruk hele kommunen. Representerer funnene åkrer fra steinalderen eller bronsealderen? Trolig ikke. Hvem ville miste en verdifull flintsigd når de høstet korn? Sigden fra Haugland er funnet på «Langmyra», 900 m fra dagens tun. Dyrket de korn på myra? Nei, dette dreier seg om et offerfunn. I sein steinalder og bronsealder (og før og etter), ble gjenstander ofret til gudene i fuktområder, i myr og vann, av og til også ved store steiner, i røyser eller ved en fjellkant. Felles for offerplassene er at de var på skjulte steder. Kanskje alle disse gjenstandene representerer offerplasser snarere enn åker eller boplasser. Tydelige tegn på offerplasser skal vi se ved gjennomgangen av andre funn fra denne tid.

En annen gjenstandstype av flint fra sein steinalder og bronsealderen er dolker. De har ulike former, som gjør at de kan dateres, de fordeler seg omtrent likt innenfor periodene. 7 dolker er funnet i Ski sogn og 11 i Kråkstad sogn. Hvilken funksjon kan de ha hatt innenfor jordbrukskulturen? De spisse dolkene kunne være et farlig våpen i nærkamp, men de kan også være knyttet til rituelle handlinger, f.eks. til slakting av offerdyr. Uansett var det prestisjegjenstander. Dolkene sprer seg også over hele kommunen, men ikke på de sentrale gårdene. I Ski sogn i nord og øst, i Kråkstad sogn er det bemerkelsesverdig at flere er funnet på husmannsplasser, to under prestegården og en på Grytelandshytten. Også blant disse har vi opplysninger om funnomstendigheter som tyder på at dolken var en offergave til gudene, dolken på Bjørke i Ski ble funnet i myr ved Nærevann. Bildet viser dolk av flint fra Tømt. Trolig fra bronsealder

Funnene av flintdolker bekrefter ytterligere at jordbrukerne hadde tatt hele kommunen i bruk. Enda en kategori gjenstander vil fylle opp kartet.

Skafthulløkser
Dentallrikeste gjenstandstype fra yngste steinalder og bronsealder er «enkle skaftehulløkser» av bergart. Som navnet sier, det er økser med boret hull for innsetting av skaft. Av dem er det funnet mer enn 60 stykker i kommunen. Kartet til Terje Schou i bygdeboka (1990 s. 53) viser at slike økser er funnet spredt i det meste av kommunen. Kart i Trygve Viks bygdebok for Ås illustrerer den store samling funn i Ski/Kråkstad i forhold til resten av Follo (1978 s. 49).

Dette er bruksøkser. Skog måtte ryddes, den ble tørket og brent, torv og røtter måtte hogges opp, før kornet kunne sås. Solide langhus ble bygget. Øksene kunne nok også brukes som våpen. Disse «enkle» øksene viser stor variasjon, både i utforming og størrelse. Den minste er 6,5 cm lang, den største 22,4 cm lang. Hvorfor den store variasjonen? Det enkle svar er at eggen stadig måtte skjerpes. Et økseemne kunne være 20–30 cm langt, formen måtte hugges til, og etter lang tids bruk og stadige oppskjerpinger måtte det borres nye hull og øksa endte med å bli halvparten så stor og mindre enn det. Men hvorfor er det funnet mer enn 10 økser som er fra 17 til 22 cm lange, er de ikke brukt? Bildet viser skafthulløkser, den lille fra Stokstad, trolig fra grav, de to store fra Solberg, offer.

En grundig gjennomgang av øksefunn i Midt-Sverige har vist et tydelig mønster som jeg mener vi kan overføre til Follo. Økser som er mer enn 17 cm lange er sannsynligvis offerfunn, små økser under 13 cm, som er i sitt siste stadium, er vanligvis funnet i graver. Hele økser mellom disse størrelsene kan også være fra en rituell nedleggelse, grav eller offer, men også fra boplasser. Ødelagte økser skriver seg fra boplasser (se Pedersen, Stylegard og Norseng 2003, s.168 f).

Blant øksefunnene i Ski/ Kråkstad har vi opplysninger som bekrefter at de er offergaver. På Solberg i Ski ble det funnet enn øks som er 20, 8 cm lang ved grøfting i myr. En annen øks fra samme gård, 17,6 cm lang, er funnet i en røys. En øks som er 22,4 cm lang ble funnet på lokaliteten «Tuften» i myrlendt terreng på gården Ramstad. På gården Ense er det funnet to økser sammen, de var 17,3 og 13,1 cm lange, men de manglet skafthull. De var ikke laget ferdig. Funnstedet, under en stor stein i en ur, tyder allikevel på at dette er et offer. Dette er noen eksempler hvor funnopplysninger viser at det dreier seg om offergaver. Oftest finnes ikke slike detaljerte opplysninger om hvor på gården funnet er gjort, og andre forhold i forbindelse med funnet.

Øksene var altså ikke bare trivielle arbeidsredskap, de har hatt en symbolsk betydning, en iboende kraft. De mest verdifulle ble gitt i gave til gudene. På helleristninger i Østfold er det flere steder avbildet en mann større enn andre menneskefigurer, som står med hevet øks. Forskere har tolket denne «øksebæreren» som en personifisert guddom.

En tredje funngruppe er de ødelagte øksene som sannsynligvis skriver seg fra boplasser. I kommunen har vi 19 funn av fragmenter, egg eller nakke, økser som er brukket ved skafthullet. Disse funnene bekrefter nok en gang at hele bygda var tatt i bruk. Øksedelene lå ikke samlet på ra-ryggene, mange av dem er funnet i utkanten: Gjevik og Karlsrud ved Langen, Foss langt nord i Ski, Mørk langt sørøst i Kråkstad, Bjørke lengst sør. Det er også funnet øksefragmenter på sentrale gårder: Rullestad, Herusti og Lunde, som bekrefter at det var boplasser på disse gårdene, slik det sikkert også har vært på ra-ryggene med Sander og Kråkstad. Denne funntype er trolig underrepresentert, fragmenter er vanskeligere å oppdage enn hele økser.

I bildet under er stor firkanter stor skafthulløks - offerfunn, trekant er ødelagt skafthulløks - boplass og svart prikk er andre skafthulløkser.


12 økser ble ofret, tyder ikke dette på sløsing? Jo, det kan vel kalles det, men det var viktig å holde seg inne med gudene, de måtte få det beste, til gjengjeld ble menneskene beskyttet og grøden sikret. Det var også en måte å oppnå prestisje. Så mange verdifulle offergaver kan tyde på et begynnende hierarkisk samfunn, den som ofret den største øksa fikk prestisje og makt.

Den store økning av funn fra yngste steinalder kan som nevnt ovenfor tyde på innvandring og folkeøkning. Gjenstandene som er beskrevet her må riktignok fordeles over mange hundre år, kanskje nærmere 2000 år. Det vil si at om lag 90 funn må fordeles på mer enn 60 generasjoner.

Åker og beite – jakt og fiske – ferdsel
De omtalte funnene er knyttet til dagens gårder, men disse gårdene eksisterte ikke på den tiden. Boplassene så vel som åkrer flyttet omkring i landskapet, driftsformen krevde store arealer og omtales som «det mobile jordbruk». Det enkle åkerbruket uten gjødsling gjorde at jorda fort ble utpint, og nye åkrer måtte ryddes. Når åkrene grodde til ble de beitemark. Mye tyder på at husdyrhold, hest, ku, sau og geit, var viktig, en stor dyreflokk betydde rikdom, prestisje og makt. Gjenstandene som er funnet «langt til skogs» var kanskje like mye knyttet til beitebruk som til åkrer. Men vi må ikke glemme at dette også var gode områder for jakt og fiske. Dessuten er noen funn knyttet til Langen-vassdraget i øst, som nok var en viktig ferdselsveg.

Solberg – å berge sola
Nord for Nærevann ligger gården Solberg i en skråning opp fra vannet. Gården er nå delt i to, på begge er det funnet en flintsigd. Her er også funnet to av de største skafthulløksene, den ene 17,6 cm lang i en røys, den andre 20,8 cm ved grøfting i myr, som tyder på at de er ofret.

Man har lenge ment at navnet har sammenheng med at sola har skint på et fjell eller høyde i nærheten. Ved nærmere ettersyn mangler fjellet på mange Solberg-gårder. Historikeren Trygve Vik tolker navnet annerledes: «Solbjørg», å berge sola (1978, s.143f). Han tenker seg at her foregikk ritualer langt tilbake i tid, som skulle sikre at sola kom tilbake. Stedet fikk et navn som seinere ble knyttet til en gård. Det er nærliggende å se «Solbergingen» i sammenheng med Njårds vann, skålgropristningene ved vannet og på raet i sør, og offerfunnene i landskapet omkring. Det understreker det kultiske landskap omkring vannene.

Bøndene finner
Som det har fremgått av beskrivelsene ovenfor har vi ikke alltid opplysninger om nøyaktig hvor og hvordan gjenstandene er funnet på de enkelte gårder. Ofte står det bare at gjenstanden er funnet i jorda, eller ved pløying og harving. Gjenstandene er ikke funnet ved arkeologiske utgravninger, de er funnet av oppmerksomme bønder den gang det ble benyttet hest og plog. Vi kan trygt si at uten interesserte bønder hadde dette ikke kunne skrives, det hadde vært et hvitt felt på kartet og et manglende kapitel i historien. De første jorddyrkere hadde befunnet seg i historiens mørke.

De aller fleste gjenstandene fra denne tiden er funnet i de to siste tiår av 1800-tallet. I tidsrommet1880–1900 ble det gjort 43 funn, 22 funn ble gjort i de følgende 30 år, i neste 30 år 10 funn og seinere bare 2 funn. Bønder så vel som husmenn har lagt merke til en merkelig stein i sitt arbeid med jorda, ved pløying, grøfting eller steinrydding. Og funnene ble levert til Oldsaksamlingen i Kristiania/ Oslo.

Hvorfor nettopp dette tidsrommet? En rekke nyvinninger skjedde i landbruket i løpet av 1800-tallet, jernplogen ble vanlig, andre maskiner ble tatt i bruk, og andre vekster som f.eks. poteten. Man begynner regelmessig å grøfte og gjødsle jorden, ny jord ble brutt opp (Østby, bygdebok b.1 s. 437 ff). Med maskinenes inntog utover på 1900-tallet gjøres færre funn, det er ikke lett å oppdage en uvanlig stein fra traktorsetet. Traktorens gjennombrudd skjedde i 1950-årene. Bildet viser ødelagte skafthulløkser, fra boplasser. Fra Haugland, Karlsrud, Skjegstad og Røis.

Handelen økte. Da jernbanen ble bygget og knutepunktet etablert i Ski, vestre linje i 1879 og østre i 1882, fikk det stor betydning for frakt av varer begge veier. Veiene var dårlige og varefrakt før jernbanen foregikk helst om vinteren. Er det et tilfeldig sammentreff at innlevering av gjenstander til Oldsaksamlingen i Kristiania/ Oslo økte samtidig som jernbanen ble etablert? Hvem leverte sigdene, dolkene og øksene til Oldsaksamlingen? Kanskje tok de toget, slik Johannes Mikkelsen fra Sørli under Stunner gjorde, da han i 1927 tok med flintstykkene han fant i potetåkeren og viste dem til Anders Nummedal på Oldsaksamlingen, som straks så at dette var den eldste boplassen i Ski. Historien måtte skrives om, et nytt kapitel ble føyd til i bygdeboka (Østlid 1929).

Men mye annet skjedde i dette hundreåret. Vi fikk en grunnlov og var en kort periode et eget land. Nasjonalfølelsen vokste. Det ble etablert et universitet, flere museer ble stiftet i alle landsdeler, og i 1828 Oldsaksamlingen i Kristiania. Selskapet for Norges vel oppfordret i 1810 alle sine medlemmer å ta vare på Norges oldsaker. Fra midten av århundret organiserte museene et omfattende feltarbeid over hele landet, særlig utgravning av gravhauger. Målet var å etablere en representativ samling oldsaker som skulle stilles ut. Denne aktiviteten var i konkurranse med de mange gravrøverne på jakt etter oldsaker. Med grunneiers godkjennelse kunne enhver grave etter skjulte skatter. Funnene ble solgt til museer, også i utlandet, og til overklassens «raritetskammer». En av de første lovene som ble vedtatt av det norske Storting etter at Norge gikk ut av unionen med Sverige var Lov om fornminner, 13. juli 1905. Loven fastslår at fornminner og funn er nasjonens arv og hele folkets eie. Loven skulle hindre det økende salg av oldsaker til utlandet (Trøim 1999).

Hvilke oppfatninger hadde bøndene i Ski om gravhauger, flintsigder og steinøkser? Gravhauger hadde en spesiell stilling i folketroen, der holdt forfedrene til, det var gjevt å være haugbonde, haugen viste at gården hadde tradisjon tilbake til vikingtiden, eller kanskje før? Eller det var kanskje de underjordiskes bolig. Uansett hvem som holdt til der, de måtte respekteres. Det er mange historier om hva som kunne skje om man forstyrret haugfreden. Rørte noen haugen kunne både folk og fe bli syke, og kanskje dø. Både respekten og litt redselen er kanskje grunnen til at flere hundre gravhauger er bevart i Ski kommune. Noen har krater, kanskje etter gravrøvere, noen er benyttet som potetkjellere og andre brukt til veifyll, så alle er ikke urørte. Men gravhaugene gir jordbrukslandskapet en historisk dimensjon.

Kanskje var det spesiell interesse for historien i tiårene før Norge ble et fritt land som er noe av årsaken til funnmengden. Steinøkser og flintsigder var ikke gull og glitter, som vel var det gravrøverne og oppkjøperne helst ville ha, men også slike gjenstander ble kjøpt og solgt. En flintdolk som skal være funnet på en husmannsplass under Kråkstad prestegård ble i 1899 kjøpt av Oldsaksamlingen av en «upålitelig» oppkjøper. I arkivet på Kulturhistorisk museum (før: Oldsaksamlingen) kan vi finne litt informasjon om hvem som leverte funnene: lensmennene Kolbjørnsen og Westgård, ordfører Ivar Haug, lektor Østlid, rektor Skjøberg, Anton Østby og stasjonsmester Klüver. Bønder og oppkjøpere har altså levert funnene til bygdas embedsmenn. Betaling fikk de også, hva var en skafthulløks verdt? Litt informasjon finns: i 1891 ble en 19,3 cm lang øks funnet på Bøler kjøpt for kr. 6, og videre solgt til museet for det dobbelte, i 1919 betalte museet kr. 20 for en øks på 15 cm funnet på Tømt, en flintdolk fra Tjernsli kjøpte museet for kr. 22 i 1927. I 1969 fant en skoleelev på potetopptaking en flintsigd på Sander, for den fikk han kr. 100, ingen liten sum den gang. Litt perspektiv på pengenes verd: daglønn for en tømmerhogger var kr. 1,98 i 1890, kr. 15,74 i 1920. En tjenestekar fikk ca. 7 kr. måneden og en tjenestejente mindre enn halvparten i 1890, men de fikk kost og losji og kanskje klær og sko (Statistisk sentralbyrå). Så selv en steinøks kunne gi et verdifullt tilskudd til en slanten økonomi.

En annen årsak til funnøkingen har sammenheng med registrering av fortidsminner for økonomisk kartverk. I 1958 gikk arkeologen Elizabeth Skjelsvik og hennes folk fra gård til gård i kommunen, kartfestet gravhauger og overtalte bøndene til å levere øksene de hadde på peishylla til Universitetets oldsaksamling. Noen av disse funnene var gjort «for ca. 50 år siden». Kanskje er det fortsatt økser på stabbur og låver. Den totale oversikt over gjenstander etterlatt av fortidens bønder vil vi aldri få, men antagelig gir oversikten vi nå har et representativt bilde.

Se mer: Follominne 2018, Skålgroper. Om kultsteder og offerplasser i yngre steinalder og bronsealder i Ski kommune av Lil Gustafson.