På 1100-tallet ble det bygget et stort antall steinkirker i Norge. Her var ingen tradisjon for å bygge i stein. Dette brakte håndverkere fra sørlige strøk, også til Ski og Kråkstad, hvor kirkene ble bygget midt blant hedenske gravhauger. Ved Kråkstad kirke ble det nylig avdekket et felt med kokegroper fra århundrene rett etter Kristi fødsel, spor etter seremonielle festmåltider. Her er altså et sted med en lang kultisk tradisjon. Hvorfor valgte man hedenske kultplasser til oppføring av den nye tros kultbygg? Dette og andre spørsmål forsøkes belyst i artikkelen.

Kirkene
På midten av 1100-tallet ble Ski og Kråkstad kirker bygget, omtrent samtidig. De er bygget av stein. I samtlige hovedbygder i Follo bygges steinkirker på denne tiden; på Nesodden, i Ås og Vestby, til sammen 11 kirker. En imponerende byggevirksomhet, folketallet tatt i betraktning, som i Follo knapt kan ha oversteget 5000 på denne tid (Schou 1990 b. II, s. 149–150).

De første steinbygninger i Norge var kirker, de eldste kan være bygd på slutten av 1000-tallet, men de eldste bevarte steinkirker er fra begynnelsen av 1100. (KLNM b.9, 625, 626, b.17: 147). I dette hundreåret fikk mange bygder rundt Oslofjorden og på Opplandene kirker bygget av stein, omtrent 100 av totalt 150 (KLNM b. 9, 632).

Hvem bygget i stein i Norge på den tiden? Her var ingen tradisjon for steinbygninger, gårdens hus var bygget av tre, også høvdingens hus. De eldste kirkene var trekirker, treverk var det nok av, og fortsatt ble det bygget kirker av tre. Noen av de mange stavkirkene er bevart og fremviser en imponerende byggekunst og treskjærere av ypperste klasse. Sannsynligvis har det ligget trekirker også i Ski og Kråkstad der steinkirkene ligger nå (Schou 1990 b. I s. 207, b. II s. 148, 149).

Kristendommens første århundre ble kalt folkekirkens tid, bygdefolket hadde eiendomsrett til og vedlikeholdsplikt for kirkene, de tilsatte prestene og måtte underholde dem (Schou 1990 b. II, s.148, 149). Var det storbøndene i Ski og i Kråkstad som besluttet at de gamle trekirkene skulle rives og nye kirker bygges i stein? En i hvert sokn. Eller var det med påtrykk fra høyere makter og øvrighet? Kongen hadde stor egeninteresse i å reise kirker for å markere den nye tid og nye tro, og for stormennene var det viktig å reise kirke på sin eiendom for å vise sin lojalitet overfor kongen.

Kirkene ble bygget av store steinblokker, veggene i Ski og Kråkstad kirker er nærmere 1,5 m tykke (Christie 1969 s.25, Schou 1990 b. II, s 151). Slike byggverk krevde god planlegging og organisasjon. Tunge stein skulle fraktes, hvorfra? fra lokale steinbrudd? Vi vet ikke. Og de skulle hogges til. Mange tunge tak. Nøye beregninger og erfarne steinhoggere var nødvendig. Dessuten måtte det skaffes kalk til mørtel som bandt sammen steinene. Steinbyggerne kom langveis fra. Arkitektoniske stiltrekk viser at håndverkere kom over Nordsjøen og fra Italia, mens på Østlandet var det først og fremst steinhoggere fra Danmark og Tyskland som utførte arbeidet (Norges historie b.2, s. 417, 418). Det må ha vært en stor begivenhet med fremmedfolk og ukjente tungemål. Hvordan ble de mottatt i bygdene? Arbeidsfolk ble sikkert rekvirert fra gårder og plasser. Med den byggevirksomheten som foregikk på 1100-tallet var det nok mange unge menn som lærte et nytt håndverk og fikk et nytt levebrød.

Både Ski og Kråkstad kirke er ombygd og påbygd gjennom tidens løp, nedraste vegger og branner nødvendiggjorde omfattende reparasjoner. Men den opprinnelige grunnformen er bevart, og det er også de massive murene. Det er usikkert hvor mye av disse som er originale, men trolig er mesteparten av steinene i de eldste delene, skip og kor, fra de opprinnelige murveggene. Ved en befaring i mai 2014 ble det observert bygningsstein hovedsakelig av gneis. Siden veggene i begge kirker er kalket, er det vanskelig å bestemme bergart i disse, men sålen i kirkene må antas å tilhøre det opprinnelige byggverket, og de er av gneis. Flere av steinene har en anselig størrelse, 2–3m lange blokker.

Det er foretatt bergartsanalyser av bygningsstein i middelalderkirker på Sørlandet (Stylegar 2013) og i Vestfold (Brendalsmo og Sørensen 1995) med interessante resultater. De kunne bl.a. påvise at stein er hentet både fra løsblokker i istidens morenerygger og fra fast fjell, og at noen steinblokker må være fraktet langveis fra.

Begge kirkene i Ski og Kråkstad er bygget i romansk stil, typisk for tidlig middelalder. Det er også bevart gjenstander fra den eldste tiden. I Ski kirke står en døpefont av kleberstein som ut fra form og dekor kan dateres til midten av 1100-tallet. Mona B. Solhaug har studert samtlige døpefonter i Norge fra middelalderen, men ingen har samme dekor som den i Ski. (Solhaug 2001). Også fra Kråkstad kirke finns en døpefont fra samme tid med en annen form og uten dekor, som nå står i Siggerud kirke. Bildet viser utsnitt av døpefonten i Ski kirke.

Møte mellom ideologier
Kristendommen var forsøkt «innført» hundre år tidligere, religionen ble benyttet som et middel i rikssamlingskampene for å sikre makt og innflytelse innenfor det ættebaserte bondesamfunnet. Den kunne samle folk samtidig som den splittet makteliten. Lokale stormenn hadde en viktig funksjon i den hedenske kulten. Ved å utrydde den gamle religionen undergrov kongene høvdingenes maktgrunnlag. Kongene benyttet derfor til dels tvang og dramatiske metoder for å gjennomføre kristningsverket. Men var menneskene egentlig kristne? Gamle skikker ble integrert i de nye, hedenske forestillinger lot seg ikke viske ut umiddelbart. Selv om mange hadde kjennskap til den nye religionen ved reiser med ulike formål, handel og plyndring, og gjennom misjonsvirksomhet, har nok gamle skikker og hedenske forestillinger preget folks tanker og handlinger gjennom middelalderen (Schou 1990, b.1 s. 207, 208). Den lokale kultutøvelsen av mer privat karakter kunne nok fortsette i det stille.

I kristenrettene i de gamle norske landsdelslovene var det eksplisitt forbud mot en del handlinger knyttet til hedenske kultaktiviteter, noe som viser at slik praksis foregikk. Det gjaldt f.eks. spådomsvirksomhet og annen «trolldom», samt å blote til hedenske guder.

Sentrale førkristne symboler som kilden og treet, er levende symboler også i den kristne forestillingsverden (Steinsland 2005 s. 444 ff). Den mangfoldige hedenske gudeverden kunne kanskje knyttes til de mange helgener i den kristne. Den mystiske guden Heimdall er tolket som en påvirkning fra Kristusskikkelsen (Steinsland 2005 s.129–130, 227, 2012 s. 67). Noen har ment at også guden Balder har fellestrekk med Kristus (Steinsland 2005 s.75). Midtvintersblotet, jól, beholdt navnet og ble overtatt av feiringen av Jesu fødsel, grisen var Frøys hellige dyr og ble spist i rituelle måltider, også ved den kristne feiringen. Brygging av juleøl var pålagt i Gulatingsloven, og dette var festdrikken i de hedenske blotene. Bruken av øl som hellig drikk ble overtatt av kirken, og benyttet i ritualer ved de store overganger i menneskelivet, som barnsøl, festeøl, gifteøl og gravøl (Steinsland 2005 s. 275–277). Slik kunne hedensk skikk og bruk fortsette, men med et annet innhold som kanskje ikke var fullt ut forstått.

Det er velkjent at hedenske kultplasser ble «kristnet». Kilder var hellige langt tilbake i tid, vannet var undergjørende, og det ble gitt offergaver. I middelalderen ble mange av disse knyttet til kristne helgener, særlig Hellig Olav og jomfru Maria (Steinsland 2005 s. 445). Et eksempel er Mariakilden ved Trømborg kirke i Eidsberg, Østfold, en middelalderkirke med gravhauger. En annen Mariakilde ikke langt unna, ligger ved Hovin kirke i Spydeberg. Denne kirken er fra 1600-tallet, navnet og nærliggende gravhauger viser at stedet har vært betydningsfullt i hedensk tid.

Huler var hellige steder fra steinalderen av, tradisjonelt er hulen fruktbarhetsgudinnens og modergudinnens helligsted. Hule, kilde og helbredende vann forbindes gjerne med fødsel og nytt liv, en eldgammel tilknytning til feminine makter (Steinsland 2012 s. 166–167). På et slikt sted oppsto legenden om den hellige Sunniva på Selja, hvor det ble bygget kloster og kirke, og stedet ble et religiøst maktsenter på Vestlandet i den tidlige kristningsprosessen (s.156 ff).

Gravhauger og kirker
Kirkene i Ski og Kråkstad har flere felles trekk: topografisk ligger de høyt i landskapet på rygger dannet under istiden. Begge ligger også sentralt i forhold til jernalderens gårdsbosetning, på steder hvor den eldste faste jordbruksbosetningen ble etablert. I Ski ligger kirken på «Kirkevollen» under gården Ski, som er skilt ut fra Sander, det eldste gårdsnavn i bygda (opphavsgård iflg. T. Schou). I Kråkstad ligger kirken også på opphavsgården, men navnet på den eldste etablerte jordbruksbosetningen her er ukjent (Schou 1990 B. 1 s. 90-93, 97, 112, B. II, s. 26 ff). Ved begge kirker ligger felt med gravhauger. Gravhaugene er ikke undersøkt og vi vet ikke hvor gamle de er. De er iallfall fra jernalderen, innenfor tidsrommet Kr.f. til ca. 1050. Det eneste funn som muligens kan knyttes til en hedensk grav er en øks fra vikingtid, som er funnet i åker 50 m nord for en av gravhaugene vest for Kråkstad kirke. Den kan skrive seg fra en utpløyd grav. Ved vikingtidens slutt ble det forbudt å gravlegge i haug, begravelser måtte skje i viet jord, oftest ved en kirke.

En analyse som nylig er gjort av forholdet middelalderkirker og hedenske gravfelt viser et påfallende sammenfall. Nærmere 30 % av de omkring 900 kirkene fra middelalderen som er kartlagt, alle bygd før 1200, hadde gravfelt innenfor 100 m avstand. Det er neppe en tilfeldighet. Disse kirkene er jevnt fordelt over hele landet (Sollund og Brendalsmo 2013 s.208–209).

Forfatterne diskuterer forklaringen på dette sammenfall, hva har vært meningen med å bygge kirker på hedenske helligsteder? Dette er et tema som har vært gjenstand for diskusjon i lang tid. Terje Schou tenker seg at gudshusene tok sikte på å avløse de hedenske kultstedene i bygdesentraene (Schou 1990 s.148). Den samme oppfatningen hadde Østlid i den eldre bygdeboka (1929 s.116). Men var det så enkelt? I ovennevnte artikkel refererer forfatterne ulike oppfatninger: de gamle kultstedene har vært godt skikket som samlingssted, de var kanskje valgt ved naturens skjønnhet, kirkene ble bygd ved hedenske kultsteder fordi hedendommen fortsatt var tolerant, eller tvert om for å demonstrere hedendommens undergang.

Kultstedskontinuitet har vært benyttet som begrep for de tilfeller hvor det kan påvises en romlig sammenheng mellom hedensk og kristen kultus. Dette er tydeligvis tilfellet mange steder. En kilde fra kontinentet viser at kirken kunne ha et pragmatisk syn på forholdet til hedenske kultsteder. Pave Gregor I skrev i 601 til en abbed i England at han kunne benytte «hedenske templer» til kirke etter at de var renset (Sollund og Brendalsmo 2013 s 211). I Norge er det ikke funnet sikre spor etter hov, man antar at religiøse ritualer og blotene, offermåltid delt med gudene, forgikk i hallen i høvdingens hus (Steinsland 2005 s.284 ff).

Som nevnt ovenfor er det mange eksempler på kontinuitet mellom hedenske og kristne ritualer, men hva var ideen bak å ta i bruk de hedenske kultplassene? Sollund og Brendalsmo legger vekt på omsorgen for de døde, et grunnleggende fellestrekk ved hedendommen og kristendommen. Dette forhold var så sterkt i den tidlige kristne tiden at menneskene fant det nødvendig å etablere sine kirker og kirkegårder i tilknytning til hedenske graver, for derved å videreføre forfedrekulten (2013 s. 213).

Kirkebakken
Kirken hadde flere funksjoner enn gudstjenester og ritualer knyttet til viktige markeringer i menneskenes liv som dåp, konfirmasjon, giftermål og begravelser. «Kirkebakken» er et kjent begrep, det var her folk samles for å høre nytt, bygdesladder så vel som øvrighetens påbud (Schoug 1990,b. II s.151). Kanskje fungerte stedet også som en markedsplass med varebytte og handel? Det er gjort funn ved Ski og Kråkstad kirker som kan tyde på det. Ved Kråkstad kirke er det funnet to vektlodd med form som hest, ved Ski kirke en okse. Bildet viser hest funnet ved Kråkstad kirke.

Vektlodd av kobberlegering. De to hestene er funnet ved Kråkstad kirke. En hest ble funnet i 2001 og veier 98,5g (C52752), den andre ble funnet i 2009 og veier 96,8 g (C57495). Et vektlodd med form som okse er funnet nær Ski kirke, den veier 103,8 g (C2043). Iflg. A.W.Brøgger (1921) tilhører alle tre den midterste av tre vektgrupper: ½ mark eller 4 øre. (Foto Kulturhistorisk museum).

De fleste funn av slike gjenstander, som gjerne omtales som «messinghester», er gjort i Øst-Norge. Av de mer enn 50 funn er 20 fra Akershus, flest fra middelalderbyen Oslo. Det er antatt at dette er vektlodd, og at de skriver seg fra Håkon V tid (konge 1299–1319), men dateringen er usikker, de kan ha vært i bruk både tidligere og seinere (Stylegard 2006).

Se mer: Follominne 2014, Kultplasstradisjon Kokegropfeltet ved Kråkstad kirke.