I artikkelen «Nytt liv til Fredrikshaldske kongevei gjennom Follo?» (Foliominne 1989) ble det referert et ønske fra tidligere plansjef Per Øgaard ved Akershus fylkesvegkontor om at Fredrikshaldske kongevei gjennom Follo burde settes i stand som historisk veistrekning, og som moderne gang- og sykkelvei. I første omgang gjaldt dette veien gjennom Nøstvetmarka, - strekningen mellom Haugbro og Gårdmannsbråten. Et sentralt spørsmål var her ny bru over Dalsbekken, til erstatning for den gamle stein brua som raste ut for mange år siden.
Initiativet kom fra fylkesvegkontoret, og det var tidligere plansjef Per Øgaard som tok det opp overfor lederen av vegstasjonen, vegmester Torgeir Kasa. Dette var på høstparten i 1990. Opprinnelig var det tanken at oppgaven kunne overlates til en mindre gruppe pensjonerte vegfolk med en viss erfaring fra eldre brubyggingsteknikk. Men i stedet fattet stasjonens samlede stab interesse for tiltaket, og 15. november gikk det brev til vegsjefen i Akershus, der bedriftsidrettslaget tilbød seg å bygge brua.
Entusiasmen og troen på at det skulle gå var der fra første stund. Vi mente dette var en meningsfylt måte til å få historisk perspektiv på vårt eget arbeid. Og vi så det som en fordel for vårt daglige arbeid at vi ble kjent med hvordan oppgavene ble løst i eldre tid. 26. februar 1991 ble saken drøftet i et allmøte på stasjonen, og hele 45 mann meldte seg da på. Det var hele staben med unntak av noen få som av helsegrunner ikke kunne delta. Dermed gikk avtalen med fylkesvegkontoret i orden.
Den som fikk ansvaret for at formen ble riktig, var overingeniør Bergkvam ved Vegkontoret. Han tegnet brua på grunnlag av materiale om autentiske norske steinhvelvbruer fra det aktuelle tidsrommet. Eneste unntak gjaldt fundamenteringen. Grunnforholdene på brustedet er svært vanskelige, og for å sikre brua mot setninger og utrasing, ble den tegnet med en betongplate som fundament og med «bufferter» av betong til å ta opptrykket fra hvelvbuen. Disse fremmedelementene er usynlige. Selve brukonstruksjonen er ekte tvers igjennom.
4. april 1991, da tegningene var ferdige, var vi 45 samlet for å planlegge utførelsen av arbeidet. Mulighetene for å bruke «fuske»-løsninger som f.eks. skjulte betongkjerner eller stålarmeringer ble drøftet, men ettertrykkelig forkastet. Brua skulle være en antikvarisk korrekt rekonstruksjon, altså ei ekte bru av gammel type.
Planen var å ha brua ferdig innen utgangen av juni 1991, så det var ingen tid å miste. De 45 ble delt i fire lag med hver sin leder, og det ble satt opp en framdriftsplan der hvert lag jobbet ei uke om gangen, med på forhand planlagte oppgaver. Det dreide seg om dugnadsinnsats, der all fritid - kvelder og lørdager - gikk med.
Arbeidet gikk med liv og lyst, og vi trivdes i rollen som vei-rallarer fra gamletida. Uhell av noe slag hadde vi ikke, og den stramme tidsplanen holdt. 27. juni ble brua åpnet med stor festivitas, etter en ytterst spennende innspurt. «Mykje og fagert folk» var møtt fram, og det var taler og greier, som vanlig ved slike begivenheter. De historiske innslagene spente fra håvamål-preget vikingkvad til døderleinsk eksersis fra 1700-tallet og generalveimester Ingiers refs av lensmannen i Ås anno 1802. Selve åpningen foregikk ikke med snorklipping, men med en gedigen kanonsalutt.
Brua er bygd av rødlig granitt fra et nedlagt steinbrudd i Sarpsborg. Hver enkelt stein er tildannet gjennom kløving av større blokker. Den er utført på gamlemåten med boring av huller (her ble trykkluftbor tillatt) og kiling. Alt murverk er tørrmur. Det er altså ikke brukt betongfyllinger eller mørtel. Hvelvbuen ble murt på en treforskaling som ble båret av stolper som hvilte på en sandpute.
Dette ble gjort for å spare hvelvet for setningssjokk når forskalingen ble tatt bort. Rivingen av forskalingen var utvilsomt det mest spennende ved hele jobben. Stor var gleden da hvelvet sto der like fint, uten støtten det var murt på. Dette skjedde forøvrig samme dag som forskalingen raste sammen under ei ny bru som var under bygging i Korsegårdskrysset. Bildet viser åpningen 27. juni 1991. Under E6-viaduktens høye spenn inspiserer capitaine von Døderlein den nye gammelbrua, og finner den passabel. Fruen til Nøstvet er interessert tilhører.Terrenget omkring brua er ellers formet, beplantet og tilsådd etter plan av Per Øgaard. Det er også gitt plass til en hyggelig raste- og spiseplass ved brua, og ei oppslagstavle i Øgaards design gir de veifarende informasjon om brua og veien.
På informasjonstavla ved den «nye» Dalsbekk-brua får vi tingene satt inn i den virkelige store sammenheng. Der heter det:
«Den første sti forbi her ble antakelig tråkket opp av folk fra de såkalte Nøstvet bosetningene under yngre steinalder. Det er mer enn 4000 år siden.
Etter hvert utviklet stien seg til kløv- og rideveg, og uten større endringer gjorde den tjeneste til ut vikingetiden og middelalderen. Allerede den gang var vegen hovedferdselsåre gjennom Follo, og forbandt Akerbygdene og Oslo-kaupangen i nord med Østfold, Båhuslen og Kontinentet i sør.
På 1600-tallet fikk vegen navnet Fredrikshaldske Kongevei og fikk offisiell status innenfor det nye dansk-norske hovedvegsystemet som enevoldsmakten satte i verk. Kjørbar med hest og vogn ble vegen først mot slutten av 1700-tallet.
Fra 1824 til den ble nedlagt som offentlig veg, i 1870 het vegen Fredrikshaldske Hovedvei. I denne tiden fikk den faste skysstasjoner knyttet til seg, hvorav Skyssjordet, Korsegården, Sundby og Såner var de viktigste i Follo.
Over Dalsbekken her ble den første steinhvelvbrua bygget omkring år 1800. Den raste sammen for mange år siden. Brua du ser her nå, ble gjenreist i 1991 etter den gamle konstruksjonsmetoden. Arbeidet ble utført på dugnad av bedriftsidrettslaget til Statens Vegvesen Akershus i Follo.
Statens Vegvesen håper at Kongeveien og den gjenreiste brua vil leve videre som et interessant utsnitt av norsk veg- og kulturhistorie, og som en nyttig og vakker ferdselsåre for dagens og framtidens myke trafikanter.
Mange har gått foran der du nå ferdes. God tur videre!»
Se mer: Follominne 1991, Ny kongeveibru over Dalsbekken i gammel skikkelse av Erik Aas jr.