En av mine første oppgaver som arkeolog var å registrere kulturminner i vassdrag på Vestlandet i forbindelse med den landsomfattende Verneplan III. Det var et spennende arbeid hvor hensikten var å dokumentere og formulere verneverdier for et stort antall vassdrag. Det første vassdraget vi arbeidet i var Flåmsvassdraget. Det var også mitt første møte med ”kokegropene”. På en flate ved Nedre Grøndalsvatn nedenfor Hallingskeid stasjon fant vi 11 groper, ca. 1 m i diameter og ca. 0,3 m dype. Flaten så ut som en eggekartong, og vi undret oss over hva dette kunne være. For å finne ut mer snittet vi en av gropene. Under torven fant vi et lag med nevestore stein, rødbrente og oppsprukne. Mellom og under steinene, i bunnen av gropa, var det et 10 cm tykt kull-lag.

Da vi først hadde fått øynene opp for disse uanselige gropene, fant vi flere vestover vassdraget (Gustafson 1982). Også i andre vestlandsvassdrag ble slike groper oppdaget i støls- og høyfjellslandskap. Slike kulturminner var ikke kjent fra de vestlandske fjellområder. Kull ble samlet inn og C14-datert. Dateringsresultatene samlet seg innenfor tidsrommet ca. 0-400 e. Kr., altså tidlig i jernalderen, en periode med få funn og liten kunnskap om høyfjellet (Gustafson 1981). Dateringene av gropene viste nå at fangstmarkene var i bruk. I lavlandet var groper med kull og skjørbrent stein tolket som ”kokegroper”. Vi antok derfor at gropene i fjellet var spor etter sesongboplasser. Det var allikevel et åpent spørsmål om gropene hadde sammenheng med vanlig matlagning, eller en funksjon i tilknytning til stølsbruk eller andre utmarksressurser.

Spredt over 1000 år
Senere arbeidet jeg i Innerdalen i Kvikne, Nord-Østerdalen, for å dokumentere kulturhistorien før dalen skulle demmes ned. Også her ble det funnet groper med kull og skjørbrent stein, av samme type som på Vestlandet. Dateringene av de 14 gropene som ble funnet spredte seg over en lengre periode, fra ca. 500 f.Kr. til 600 e.Kr. Det var for bausende at gropene spredte seg så jevnt gjennom vel 1000 år, dvs. hele eldre jernalder. Hvis dette var spor etter trivielle måltider, ble det knapt et måltid pr. generasjon. Vi fant kanskje ikke alle gropene i dalen, men vi var oppmerksomme på denne type kulturminner og lette spesielt etter dem. Derfor har vi neppe oversett noe stort antall (Gustafson 1987).

Groper med kull og skjørbrent stein var kjent fra lavlandet i forbindelse med gravfelt, hvor de var avdekket under og omkring haugene. I de seinere år er også mange groper funnet på boplasser. Gropene har større variasjon her enn i utmarka m.h.t. form og dimensjon, men felles er dateringene som for de aller fleste samler seg innenfor eldre jernalder (500 f.Kr.-600 e.Kr.).
Med den nye registreringsmetoden som i de seinere år er tatt i bruk her på Østlandet, maskinell avdekking av åkerjord, er ”kokegroper” et av de vanligste kulturminner som oppdages. De blir ofte avfeid som uinteressant ”sand i maskineriet”, mat har man jo laget til alle tider.

Varme stein i matlagingen
Bruk av oppvarmede stein i matlaging er kjent fra mange kulturer. Det er to hovedmetoder: ”våtkoking” og ”tørrkoking” (Narmo 1995s. 79 ff). Ved våtkoking kokes maten i vann, og vannet varmes opp av varme stein. Fordelen med bruk av stein er at karet ikke behøver stå på bålet, man kan benytte trekar eller skinnsekker. Tørrkokingen fore går ved at stein varmes over bål i en grop, kjøtt eller fisk pakkes inn i blader, legges over steinene og dekkes med torv. Gropen fungerer som en stekeovn, og etter et par timer er kjøttet saftig og mørt. Denne metoden er observert bl.a. i Ny Guinea (Lerche 1970) og Australia (Olsen 1909, s. 320).

Disse to metodene har vært benyttet gjennom hele forhistorien og i middelalder. Store mengder skjørbrent stein er funnet på steinalderboplasser, trolig er det våtkoking som er benyttet her. Tørrkoking ble benyttet fra bronsealderen av, men særlig i eldre jernalder. Det er påfallende at tørrkoking i groper synes å opphøre ved overgangen til yngre jernalder, på 600-tallet.

Det skjer en rekke endringer i samfunnet av teknologisk og ideologisk art på dette tidspunkt, også i forbindelse med matlaging. Matlaging foregår nå som våtkoking på mer moderne vis, ved at man benytter store kleberkar og jerngryter som kan settes over ilden. Bruk av kokstein er nevnt i flere sagaer, f.eks. ”melken var varm og det var stener i den” (Olsson 1958, s. 110), altså våtkoking.

Ordet ”seydir” er kjent fra en rekke sagaer. Magnusson Olsen har tolket ordet som ”kokegrop”, og knyttet det til matoffer, hvor maten ble fortært til gudenes ære. Altså et kultisk aspekt ved denne form for matlagning (Olsen 1909). Hvis hans tolkning er riktig, er det merkelig at vi knapt nok har funnet ”kokegroper” fra vikingtid ved arkeologiske utgravninger, og at et stort funnmateriale nettopp tyder på et brudd i ”kokegrop”- tradisjonen på dette tidspunkt.

I nyere tid er oppvarmete stein benyttet i mange sammenhenger, bl.a. til å varme opp melk, til ølbrygging og ellers når det skulle varmes opp væske i store kar (Olsson 1958, s. 106-112).

Er ”kokegroper” bare til å koke i?
Mens ”kokegroper” i utmark synes å være svært enhetlige, er det større variasjon i lavlandet. Formen kan være rund eller rektangulær, dimensjonene kan være opptil 3 m i diameter og steinmengden varierer. Det kan ha sammenheng med måltidets størrelse, et festmåltid for mange mennesker krever en stor grop. Det er også mulig at gropene kan ha hatt forskjellige funksjoner.

Den ”normale kokegropen” er dannet på følgende vis: en grop er gravet, ca. 1 m i diameter og 0,5 m dyp, jorda er lagt rundt som en voll. Gropa er fylt med krysslagt ved som tennes på og et lag nevestore stein er lagt over. Når bålet er brent ned, er steinene varme og fungerer som et varmeelement. Men så er det mange muligheter for hvordan gropen kan ha fungert.

Steinene holder på varmen over lang tid, og kan rett og slett ha vært en varmeovn. Gropen kan også ha fungert som en tørkeovn for tørking av kjøtt. Steinene ble da dekket til med sure greiner, kjøttet ble lagt over og dekket med never og torv. Denne konserveringsmetoden er kjent fra samer i Lappland (Narmo 1996, s. 81). Satte man et telt over en slik grop og slo vann på de varme steinene, ville vi få en badstue. Det er likevel rimelig at mange av ”kokegropene” faktisk har vært benyttet til matlaging ved tørr kokning, slik det er beskrevet ovenfor.

Det er altså flere mulige tolkninger av ”kokegroper”, og dette er viktig å tenke i gjennom ved arkeologiske utgravninger. Vi har ennå ikke knekt ”kokegropenes” gåte. Fordi det foreløpig er problematisk å skille mellom de mulige funksjonene, kalles dis se gropene fortsatt ”kokegrop” eller ”koksteinsgrop” (Gustafson 1993).

”Kokegroper” og jernaldergård
”Kokegroper” er vanlige å finne på boplasser fra eldre jernalder. Finner man en ”kokegrop” i åkeren, er det sannsynlig at jernaldergården ligger i nærheten.

I Akershus er det funnet rester av jernaldergårder under dagens åkerjord på Romerike og i Follo. De har alle ”kokegroper” på tunet, og de aller fleste er datert til eldre jernalder.

De to jernaldergårder som foreløpig er undersøkt i Follo ligger i Ås kommune: ved Korsegården og på Moer (Uleberg 1990, Guttormsen 1998). På Moergården ble det funnet over 70 kokegroper og ildsteder utenfor langhusene. Noen av disse er C14- datert, og dateringene faller innenfor tidsrommet 0-600 e. Kr.

På Ottarsrud i Frogn ble det i forbindelse med utbedring av vegkrysset funnet flere ”kokegroper”. På den andre siden av krysset ligger Heer skole, hvor det ved utvidelse av skolebygget ble funnet to ”kokegroper”. C14-dateringen av disse gropene ga forbausende gamle dateringer, fra bronsealder og den tidligste jernalderen. Den eldste var fra 8-900 f.Kr. og den yngste fra 90-300 e.Kr. Kan det bety at gården Ottarsrud ble etablert allerede i bronsealderen? Det er nok for enkelt. Gårdsnavnet Ottarsrud er sammensatt av mannsnavnet Ottar og -rud, som betyr rydning. Slike navn dateres vanligvis til Middelalder. Mer sannsynlig er det at Ottarsrud er skilt ut fra den mye eldre gården Heer. Navnet betyr høyde, og naturbeskrivende navn regnes å være blant de eldste. Det er derfor sannsynlig at ”kokegropene” kan knyttes til en gårdsbosetning på Heer som går tilbake til bronsealderen.

På Halstad i Ski, også i forbindelse med veganlegg, ble det avdekket flere groper datert til eldrejernalder. En ”kokegrop” er datert 2-400 e.Kr. Like ved ligger en gravhaug. Gårdens navn består av mannsnavnet Hardar og stadir. Tidligere har man antatt at gårder med stadir-navn sammensatt med personnavn skrev seg fra vikingtid. Det er stilt spørsmål ved denne dateringen og flere steder er det indikasjoner på eldre bosetning. Dateringene fra utgravningen antyder at det kan ha vært gårdsbosetning her før vikingtiden, men het gården da Halstad?

Langs Rv 152 fra Korsegården til Frogn grense har Akershus fylkeskommune registrert et stort antall groper, bl.a. ”kokegroper” og stolpehull, i forbindelse med planene for gang- og sykkelveg (Morken 1996). Det ser ut til at de fleste gropene samler seg nær dagens tun på gårdene Skoftestad, Holstad, Haug og Treider. Dette er gårder med gamle navn. Kanskje ser vi her fragmenter av tunene fra jernalderen. Fremtidige utgravninger vil kunne vise hvor gamle disse er.

Kokegroper og kult
Hvis ”kokegroper” var spor etter vanlig dagligdags matlaging gjennom de 1100 år eldre jernalder varte, burde det imidlertid vært utallige flere enn dem som er funnet. Jernalder-gården på Moer har trolig vært bebodd i minst 600 år. Regner vi med at 60 av de 70 gropene som ble avdekket er ”kokegroper”, blir det en ”kokegrop” pr. 10 år. Selv om bare halvdelen av gårdsanlegget er undersøkt, og noen groper kan ha vært benyttet flere ganger, blir det allikevel få kokegroper å fordele over hundreårene. Hvis dette var en vanlig måte å lage mat på, skulle vi også forvente store mengder kokstein i åkerjorden, noe som ikke var tilfelle.

Oppdagelse av store felt med bare ”kokegroper” uten spor etter bygninger, er utgangspunkt for en oppfatning om at slike groper må være spor etter spesielle måltider. De som har prøvd denne måten å lage mat på har erfart at det tar tid, ikke minst å finne egnete kokstein, men at maten blir særdeles velsmakende.

Oddmunn Farbregd har foretatt en utgravning på gården Hove i Åsen, Nord-Trøndelag, på en lokalitet kalt Hovshaugen. Forventningen var stor, kanskje skulle endelig hovet avdekkes. Det var hittil ikke funnet sikre spor etter en egen ”hov-bygning” i Norge, og heller ikke denne gang. Det ble ikke funnet spor etter bygninger, derimot tett i tett med groper med kull og skjørbrent stein. Også her samlet dateringene seg innenfor eldre jernalder. Det interessante ved denne lokaliteten var at det også var spredte dateringer bakover til bronsealder og fremover til vikingtid. Her var altså en meget lang tradisjon i bruken av ”kokegroper”. Farbregd tolker dette som spor etter tradisjonsbundne, rituelle handlinger innenfor hedensk religion.

At slike ”kokegropfelf’ uten spor etter bygninger synes å være et annet fenomen enn jernaldergårder, har Lars Erik Narmo diskutert i en artikkel i Viking 1996. Han tar utgangspunkt i et ”kokegropfelf’ på Leikvin i Sunndal på Sunnmøre. Her sprer dateringene seg innenfor yngre bronsealder og eldre jernalder, som man kunne forvente. Som Farbregd tolker Narmo disse gropene som spor etter seremonielle måltider knyttet til kultisk virksomhet, og ”kokegropfelf’ som førkristne kultplasser. Grunnlaget for tolkningen er at ”kokegroper” ikke kan være dagligdags matlagning, jfr. ovenfor. På grunn av gropenes størrelse må det dreie seg om større sammenkomster, og dateringene viser at disse har en lang tradisjon. Dessuten trekker han inn stedsnavn og miljø samt skriftlige kilder som belyser offermåltider i hedenske ritualer. Religiøse festmåltider knyttet til spesielle ritualer er et velkjent fenomen i de fleste kulturer.

Hellige lunder?
”Kokegropfelf’ er en tradisjon som kan spores i Sverige, Danmark og sørover på kontinentet. I Tyskland nøler ikke forskerne med å knytte kokegroper til kultiske handling er (jfr. henvisninger i Narmo 1996).

Det er en vanlig oppfatning at hedensk kultutøvelse foregikk ute i naturen, bl.a. i ”hellige lunder”, selv om rituelle handlinger også kan ha vært knyttet til spesielle rom på høvdingegårder. ”Kokegropfeltene” kan ha vært ”hellige lunder” hvor ritualer har foregått i friluft, kanskje i forbindelse med årstidsfester; vårfest, midtsommerfest, høsttakkefest?

En tolkning av ”kokegropfeltene” som hedenske kultplasser bringer tankene tilbake til andre mulige tolkninger av ”kokegropene”. Kanskje har noen av de store gropene på disse stedene fungert som badstuer som ledd i rituelle renselser?

Godtar vi at ”kokegroper” representerer spesielle måltider, må det også gjelde for dem vi finner på jernaldergårdene. Det er ikke vanskelig å forestille seg rituelle fester på en gård som Moer.

Også i Akershus er det avdekket større ”kokegropfelf’ i forbindelse med flateavdekking i de seinere år, ved Årnes kirke og ved Hurdal kirke. Begge steder var kirkested i middelalderen (det var kirke på Drognes, nabogården til Årnes). ”Kokegropfeltef’ på Leikvin på Sunnmøre ligger ved en middelalderkirke. Er det en tilfeldighet?

Spørsmålet om kultplasskontinuitet fra hedendom til kristendom har vært diskutert med utgangspunkt i sammenfall mellom middelalderkirker, gravhauger og/eller gårdsnavn som kan knyttes til hedensk kult (Narmo 1996, Hofseth 1990). Slike navn kan være sammensatt med gudenavn eller med ord som knyttes til hedenske kultsteder som for eksempel lund, eller kultiske handlinger som skeid. Skeid tolkes som ”bane til kappløp eller kappridning” selv om ordet i utgangspunktet betegner en landskapsform (Gustafson 1995, med henv.)

Det hedenske kultsted har sannsynligvis vært et sentrum der religion, økonomi og politikk var tett sammenvevd. Det kan ha vært gunstig å beholde den tradisjonelle samlingsplassen ved innføring av en ny religion.

Når det gjelder ”kokegropfeltene” ved middelalderkirker er det et tomrom i vikingtid, slik at det tilsynelatende ikke er kultplasskontinuitet. At ”kokegropene” opphører ved overgangen til vikingtid kan ha sammenheng med endring i det religiøse liv. Kultutøvelsen i vikingtid kan ha fått en annen form. Ved mange middelalderkirker ligger det gravhauger i rimelig nærhet, også ved kirkene på Hurdal og Årnes. Vi vet ikke alltid om disse er fra eldre eller yngre jernalder. Spørsmålet om kultplasskontinuitet i disse eksemplene får stå åpent. Menneskene som valgte sine kultsteder, som ”kokegropfelf’ eller kirke, kan uavhengig av hverandre ha vært styrt av det samme ønske om en plass med dominerende beliggenhet og vid utsikt.

Tankene går tilbake til mitt første møte med ”kokegropene” ved Hallingskeid. Tradisjonen knytter navnet til en markedsplass hvor folk fra østlandets daler og vest landets fjorder møttes. Var det kanskje et ”kokegropfelf’ vi fant i fjellet? Var dette en festplass med gode måltider, hesteritt og varebytte allerede i jernalderen? 

En ”kokegrop” er i alle fall ikke bare en ”kokegrop”.

Les mer: Follominne 1999, En kokegrop er en kokegrop er en...?