Her er alle tegn på et meget gammelt veifar til stede. Hulveien illustrerer et slikt veifar meget tydelig, og er arkeologenes «gefundenes fressen» som bevis på veifar fra førreformatorisk tid (automatisk fredet).
Denne hulveien bekrefter en øst-vest hovedvei i gammel tid til/fra skogbygdene i øst. Urgården Fløysbonn favnet i utgangspunktet terrenget helt øst til Langen, og var et opplagt knutepunkt med Oldtidsveien nord-syd i området. Teorien tilsier at denne øst-vest forbindelsen kobles opp mot de gamle veitraseene videre ned mot fjorden, for eksempel ved Stubljan/Hvervenbukta, hvor veien har små urørte «stubber» i området ved Lienga/Mastemyr. Veien fra øst kan også kobles mot Kirkeveien (også oldtidsvei), litt lenger sør, med flåte- og båttrafikk over Gjersjøen, og videre mot Nesodden. og muligens også over fjorden vestenfor.
Typisk for slike bevarte veifar er vei i skråning, hvor slitasje fra hestehover som smuldrer opp jordsmonnet, fører til utvasking av jordpartiklene i regnvær, og danner en renne i terrenget (før hjulgående fartøy kom på 16–1700-tallet). Fjorårets utgave av en slik hulvei (Hvitebjørn) var betegnet som en vinterveitrase. Her har vi utvilsomt for oss en helårs veitrase.
Takk til skogsjefen i Ski, som har sørget for å rydde stedet for oss.