Tilbake til lokalhistorie

Det var ikke lenge mellom uårsperioder og hungersnød i vårt land i gamle dager. Sykdom, død og elendighet krevde da sitt, ikke minst blant de fattige. Mange embetsmenn var smertelig klar over dette og tok også et initiativ for ved offentlige foranstaltninger å hjelpe folk som led og manglet det viktigste til livets opphold. I siste halvdel av 1700-tallet forsøkte man i alle fall å få fastsatt visse retningslinjer for hjelp fra de norske militære magasiner som et ledd i fattigpleien. Det skjedde også regulære utlån av korn til bøndene fra festningsmagasinene i ufruktbare år. 

Embetsmennene regnet med å få opprettet kornmagasiner som en selvstendig institusjon til hjelp for den norske almue. Spørsmålet om anlegg av slike magasiner av humanitær karakter ble reist med stadig større styrke, samtidig som man lanserte «vidtrekkende planer til landets oppdyrking og folkets fremgang». 

Oberbergsamtforvalter Michael Heltzen, død på Kongsberg 1770, var trolig den første som foreslo å få bygd kornmagasin i norske bygder for å avhjelpe kornmangel og nød. Selve ideen var kjent fra andre land, f. eks. de tyske stater og Sverige.

I 1778 kom en offentlig utredning om saken som konkluderte med en oppfordring til «å innrette forrådshus i hvert hovedsogn under navn av bygdemagasin, i hvilke av bygg og havre av landets egen avl i fruktbare og gode år et opplag skulle gjøres». En del magasin kom da også i sving mot slutten av hundreåret. Spesielt satte «ofsen», en forferdelig skadeflom i landets sentrale dalfører, fart i saken. Regjeringen sendte ut et sirkulære til alle amtsmenn med detaljerte planer om magasin i hvert sogn. I 1790-årene ble også oppfordringen fulgt i mange bygder. I det hele tatt var et ordnet magasinvesen en av de betydningsfulle oppgaver det eneveldige statsstyre og landets administrasjon søkte å gjennomføre i de siste år den dansk-norske union besto. Flere såkalte patriotiske selskap arbeidet også for saken, således «Det Agerhuusiske Patriotiske Selskab» fra 1778 og gjenopprettet 27. jan. 1808.

I 1804 ble det opprettet et lite kornmagasin for Ski og Kråkstad, som også den gang var under én administrasjon det første i Follo. Sogneprest og senere prost Jens Hørbye oppfordret almuen til å slå seg sammen og anskaffe en bygning til dette formål. Her som så mange andre steder var det presten som førte an i dette arbeidet. Imidlertid hadde samme Hørbye i 1789 avvist tanken om et kornmagasin her. Det var trolig første gangen tanken i det hele tatt ble ventilert i våre bygder. Tunge tider og fæle uår hadde fått presten til å skifte mening. Erfaringen hadde vist at selv gode kornbygder hadde behov for sikre kornforsyninger i visse år. Den 16. april 1803 ble det holdt auksjon over et kanonhus ved Ski kirke, og almuen fikk tilslaget. Mål og vekt ble anskaffet, et grunnfond opprettet og regler vedtatt for magasinet. Det tok likevel tid før man kom skikkelig i gang. Det var nemlig vanskelig å skaffe korn til magasinet, dårlige år gjorde sitt. Endelig i 1809 er innretningen i orden, og planen ble godkjent i 1812.

Magasinet i Ski og Kråkstad virket helt til 1874, lenger enn de fleste. Det var blitt mange magasiner i Norge etter hvert, i 1833 fantes hele 250. Nettopp i 1830-årene begynte man å nedlegge disse innretninger. De hadde mistet en stor del av sin betydning. Forbindelsen med utlandet var kommet godt i gang etter 1814 og med det også kornimporten. Lånebehovet sank. Institusjonen begynte å overleve seg selv. Utlånskornet hadde heller ikke alltid den beste spireevne på grunn av for lang lagring. Ble det så dårlige år, og utlånet steg, kunne det dårlige såkornet bringe tap for de som lånte. Dette rammet vel helst de små brukerne, som var mest avhengig av lån, noe som gjorde vondt verre. Til stadighet var det også vansker med å få inn restanser. Dette gjorde også driften vanskelig, og bidro nok også til nedlegging av magasinene. Mellom 1835 og 1845 sluttet hele 91 magasin sin virksomhet.

En annen grunn til nedleggingen var overgangen fra naturalhushold til pengehushold, noe som også de mange nyopprettede bygdebanker på den tid vitner om. Det var ellers en ganske forståelig sammenheng mellom nedleggingen av magasinene og opprettelsen av banker i bygd etter bygd. Bankene overtok ofte der magasinene sluttet. Det at magasinene opphørte, var svært ofte en forutsetning for bygdebankdannelsen.

Første gang tanken om en sparebank for Ski og Kråkstad ble berørt, var den 5. mars 1839. Det skulle imidlertid gå hele 15 år før tanken ble realisert. Som en overgangsordning besluttet kommunestyret den 3. des. 1844 å opprette en låneinnretning, som begynte sin virksomhet den 1. juni 1845, og dette var selvsagt en forløper for den lokale bygdesparebank. For å skaffe midler til denne låneinnretningen solgte man 100 tønner havre og 100 tønner bygg ved offentlig auksjon av «kornmagasinets overflod». Dette innbragte ca. 580 Spd. og utgjorde altså et ganske betydelig grunnfond. Formannskapet bestyrte innretningen og ytet lån på 5—30 Spd. Noe senere ble innretningen delt, slik at man fikk én for hvert sogn. Denne låneinnretningen og kornmagasinet drev trolig sin virksomhet side om side i en del år med utlån av penger og utlån av korn. Men en må vel kunne regne med en viss nedtrapping for magasinets vedkommende. 

Banktanken i Ski og Kråkstad var langt fra skrinlagt. Den dukket opp gang på gang etter hvert som man vel mer og mer kom til å se på kornmagasinet eller kornbanken som en foreldet institusjon. Den 8. juni 1846 behandlet kommunestyret et for slag fra representanten Lars Karlsrud Eikjol om å selge prestegjeldets kornbeholdning på magasinet for å danne en sparebank av de penger dette salget ville innbringe. På det tidspunkt var visstnok representantene fornøyd med den eksisterende ordning. Likevel synes en beslutning av 7. desember samme år å peke frem mot en mulig bankdannelse. Så å si årlig ble det holdt auksjon med salg av korn fra magasinet. Og i det nevnte vedtaket heter det at beløpet «må bli å tilskyte det fond som anvendes til utlån i sognet inntil annerledes vorder bestemt, så vel om dette beløp som fondets øvrige kapital». Her antydes altså muligheten for annen anvendelse, en bank. Lars Karlsrud fortsatte å holde banktanken varm, og ifølge referat fra kommunestyremøte på Asper i Kråkstad den 16. mars 1854 fikk ideen en enstemmig tilslutning, og man uttalte «at en sparebank vil virke velgjørende så vel i moralsk som i økonomisk henseende». Man drøftet også på samme møte om de midler som tilhørte begge sogns låneinnretninger, skulle skytes inn i grunnfondet for banken. Både dette og andre detaljspørsmål ble utsatt inntil videre. 

Den 18. april 1854 ble saken igjen tatt opp, og man regnet med at grunnfondet skulle skaffes til veie på følgende 4 måter: 

1) De 80 Spd. som tilfalt prestegjeldet fra det oppløste Follougske Selskabs kapital (oppløst alt 1818).
2) Tegning av frivillige aksjer.
3) Salg av 100 tønner havre av kornmagasinets beholdning. 
4) Tilskudd på 130 Spd. fra hver av låneinnretningene for henholdsvis Kråkstad og Ski

På dette viset ble det gamle kornmagasinet direkte litt av et økonomisk fundament for den nye bygdebanken og indirekte også ved tilskuddet fra låneinnretningene som jo opprinnelig var utgått fra magasinet. Dermed var saken klar. Den 7. juni 1854 var Kråkstad Prestegjelds Sparebank et faktum, og da som en institusjon helt uavhengig av kommunen. Man kunne da tro at magasinet helt hadde utspilt sin rolle. Det ble i 1855 også fremmet et forslag om oppløsning av dette, men det falt med 20 mot 12 stemmer. Magasinet fortsatte å eksistere helt til 1874 som tidligere nevnt, men selvsagt i skyggen av den nye banken. Endelig ble det da nedlagt og beholdningen solgt. Magasinbua ble revet og satt opp igjen på Kjeppestad i Ski, der den i restaurert skikkelse i mange år tjente både som herredshus og banklokale. Også på det viset kom kornmagasinet til å bety noe for bygdebanken.

Se mer: Follominne 1974, Fra kornmagasin til bygdebank i Follo av Osvald Martinsen.