Folk som rundt år 1900 begynte å kjøpe tomter og bygge hus omkring Ski stasjon, ble boende på steder som Sander og Hebekk. Etter hvert ble også store deler av Finnstad, Skoro og Eljesrud lagt ut til boligområder. Det samme har skjedd på Missum, Sigtun og Prestegården i Kråkstad.
Når boligstrøkene vokste fram på de stedene jeg har nevnt, skyldes det selvsagt at jernbanestasjonene fra først av ble lagt her. Men bosetningen som gårdsnavnene omkring Ski og Kråkstad stasjoner forteller om, viser også at tettbebyggelsen ligger der de eldste gårdene er å finne. På en måte er dette en gjentakelse av bosetningsutviklingen i tidligere tider. Utviklingen av bolig- og forretningsstrøkene følger grovt sett det samme mønsteret som landnåmet i gammel tid.
Det vi ser, er altså at tyngdepunktet i bosetningen i de siste 2000 årene alltid har vært konsentrert om den beste jorda i området. Når det gjelder tida før vår tidsregning, bronsealderen og steinalderen, får vi et helt annet bilde av bosetningen. Den ser ikke ut til å ha vært knyttet til noe bestemt sted. Vi finner rester av redskaper og utstyr av stein og bronse spredt over hele herredet, på dyrkbar mark så vel som på fjellgrunn.
For å forklare det mønsteret som boplasser og funnsaker fra dette tidsrommet tegner for oss, må vi huske på at jorda ikke var det viktigste næringsgrunnlaget. Folk drev mest med jakt og fiske, og de måtte stadig være på flytting til nye fangstplasser. De vendte nok regelmessig tilbake til steder der vilkårene for fangst var særskilt gode, men oppholdt seg ikke på et bestemt sted mer enn deler av året. Når forholdene var slik, er det bare med sterke forbehold at vi kan snakke om noen virkelig bosetting i forbindelse med de folkene som gjestet strøket her i noen tusen år før Kristi fødsel. Jeg vil derfor bare streife bosettingen i den aller eldste tida, og konsentrere oppmerksomheten om utviklingen av den faste bosetningen knyttet til gårdene i jernalderen og tidlig kristen tid, dvs. tida fra ca 5 - 400 f. Kr. til 1350 etter.
Når vi skal spørre om hvor lenge det har bodd folk i Norge, setter den siste istida en grense som vi ikke kan komme over. Først omkring 7000 f. Kr. ble det østnorske innlandet kvitt mesteparten av ismassene. Fra da av ble dyrelivet så rikt at mindre fangstgrupper var sikret levelige kår.
På denne tida sto havet i Oslofjord-området ca. 120 - 130 meter høyere enn nå. Det betyr at mesteparten av Kråkstad og store deler av Sør-Ski sto under vann, så spor av mennesker kan vi ikke vente å finne på andre steder enn i åsområdet mot Oslo og Enebakk for en 8 - 9ooo år siden.
På Stunner, nordøst for Nærevann, har vi trolig merker etter den eldste boplassen i Ski. I 1928 ble det funnet en del redskaper av flint og kvarts på gården. Redskapene hører til den steinalderkulturen som vi pleier å kalle Fosna-kulturen etter et funn fra Fosen ved Kristiansund. Boplassen ligger mye høyere enn strandlinjenivået omkring 6 - 7000 f. Kr., så vi kan på dette grunnlaget regne med at de første menneskene fant veien hit for minst 8000 år siden. Stunner-folkene var samlere og veidemenn, jegere. Boplassen deres lå rett ved havet, det var havet som ga dem livsgrunnlaget og var ferdselsveien deres. Muligens var disse folkene etterkommere av noen jegerfolk som vandret inn sørfra, men ellers vet vi nesten ingenting om dem.
Litt bedre kjenner vi noen jegergrupper som har fått navnet sitt etter en boplass på Nøstvet i Ås, og som antakelig var i bruk mellom 4 - 5000 år f. Kr. Menneskene på Nøstvet har etterlatt seg en mengde hakkeliknende økser, Slike økser er bl. a. funnet ved Midsjøvann og på Prestegården i Kråkstad. En rekke yngre utgaver av disse øksene finnes spredt over hele Ski, så Nøstvetkulturen kan godt ha holdt seg levende til omkring 2500 f. Kr. i Follo-distriktet.
Havet skaffet også disse folkene mesteparten av den maten de trengte. Derfor oppholdt de seg helst i lune viker rett ved strandkanten. Hele Ski var blitt tørt land da Nøstvet-jegerne slo seg ned ved Bunnefjorden, så vi kan ikke vente å støte på noen Nøstvet-boplass i vårt distrikt. Men som nevnt finner vi mange spor etter Nøstvet-folk i Ski. Dette forteller at fangst på landdyr og ferskvannsfiske nå var blitt en viktig del av livsgrunnlaget. Funnene i Ski kan være minner om ordinære fangststasjoner som jegerne besøkte på sine regelmessige vandringer mellom innlandet og kystboplassene.
Vi kan få et glimt av de samfunnsforholdene Nøstvet-folkene levde under, takket være noen svære avfallsdynger i Danmark der deres nære slektninger levde. I disse dyngene kan en ofte finne knokkelrester som viser at måltider med menneskekjøtt ikke var uvanlig. Det er høyst rimelig å tro at jegergruppene som streifet om i Ski også spiste noen familiemedlemmer ved enkelte høytidelige anledninger.
Omkring 2500 f. Kr. var jordbrukskulturen under full utvikling i Danmark og Sør-Sverige. Enkelte flokker fra dette området nådde også strøket omkring Oslofjorden, og førte med seg sitt såkorn og sine husdyr. Follo, spesielt Ski og Kråkstad, ser ut til å ha vært hovedområdet for den eldste jordbrukskulturen i Oslo området gjennom en 1000-års periode, skal en dømme etter antall funn, nærmere 140 redskaper av flint og annet steinmateriale.
Den første innvandrergruppen ser ut til å ha vært ganske fåtallig. Den sto som en ubetydelig minoritet i forhold til de eldre innbyggerne som fortsatte å leve av jakt og fiske. Jordbruket ville vel knapt ha greid å overleve i dette fangstmiljøet om det ikke var kommet et stadig tilsig av innvandrende bønder. Spesielt viktig er en flokk som nådde dette distriktet omkring 2000 f. Kr. De er kjent på grunn av noen langstrakte økser som de synes å ha båret med seg som spesielle verdighetstegn. De blir derfor gjerne kalt stridsøksfolk. Språkforskerne mener at det var de som førte med seg det indo-europeiske språket, som er opphavet til vårt nåværende språk.
Jordbruksbefolkningen mottok også viktige kulturimpulser utenfra. Det som gjorde sterkest inntrykk var kanskje bronsen, som kom i bruk etter ca. 1500 f. Kr. Men bronsen fikk liten praktisk betydning. Den ble helst brukt til smykker og praktvåpen. I jordbruket måtte en basere seg på arbeidsredskaper av stein. Betegnelsen bronsealder som brukes om tidsrommet 1500 - 500 f. Kr. er derfor ikke særlig dekkende for Ski, og forresten ikke i landet vårt i det hele tatt.
Det er ikke så mye vi vet om hvordan jordbruket og fedriften foregikk i disse fjerne tidene. Men funnene forteller litt, og noe kan vi slutte oss til på annen måte.
Klimaet den gang var langt tørrere og varmere enn nå. Dette ga utmerkede vilkår for fedrift. Husdyra kunne gå ute året rundt, og det var ikke nødvendig å bygge hus til dem eller drive med inneforing om vinteren. Det var ikke stort annet arbeid med hus dyra enn å gjete dem. Med denne formen for fedrift var det små muligheter for å få samlet opp gjødsel. Når folk ikke kunne få gjødslet åkrene sine, gikk det ikke mange årene før jorda var utpint. Da var det ikke annet å gjøre enn å rydde en åkerlapp et annet sted. Det skjedde som regel på den måten at trærne ble hogd ned for fote. Året etter satte de fyr på stokkene, og sådde bygg og primtive hveteslag i asken. Et slikt bråtebruk krevde lite redskap. En kom langt med noen enkle hakker av tre og stein. Til innhøstingen brukte de et lite sigdblad av flint. De ca. 75 jordhakkene som er funnet i Ski vitner om svidrydninger i stor målestokk. Røyk og brannlukt har sikkert til stadighet fylt luften over store deler av distriktet i denne tida.
Den som sådde til en bråte måtte holde seg der til han hadde høstet kornet, men kunne så dra videre. Verken fedriften eller jordbruket gjorde det altså nødvendig for den tids bonde å være bofast. Folk trengte ikke slike ting som kunne skape en gård, fjøs og låve og en fast opparbeidet innmark.
Oldfunnene fra Ski og Kråkstad gir selv det beste beviset på at det ikke fantes en eneste gård i dette distriktet i steinalderen og bronsealderen. Det viser seg nemlig at jordbruksredskapene fra denne tida er spredt over hele herredet, og de fordeler seg ganske likt, med et gjennomsnitt på 2 - 4 funn på de gårdene som nå eksisterer uten hensyn til deres alder eller beliggenhet. Hvis det virkelig hadde vært ryddet gårder her i jordbrukets eldste tid, måtte funnene selvsagt ha samlet seg om de eldste gårdene vi kjenner. Noen slik overvekt fins ikke. Vi kan derfor slå fast at det ikke var vokst fram noe fast, organisert bondesamfunn i Kråkstad og Ski i den eldste jordbrukstida.
Først i jernalderen, ca. 500 f. Kr. til 1000 etter, viser det seg at det arkeologiske stoffet, gravhauger og gravfunn, samler seg om de eldste gårdene og den beste jorda i distriktet. Ganske tidlig i denne perioden må altså jordbruket ha blitt fast og knyttet til gårder.
Når og hvordan overgangen til gårdsdrift skjedde, vet vi ikke helt sikkert. Men mye tyder på at folk hadde hørt om fastboende jordbrukere lengre sør i Europa, og prøvde å ta opp mønsteret etter dem.
Nettopp i overgangen mellom bronsealderen og jernalderen, ca. 500 - 400 f. Kr., kan de ha fått særlig grunn til å legge om drifta fordi værlaget ble kaldere og råere. Det ble nå nødvendig å bygge vinterhus og samle vinterforråd både til folk og krøtter.
Men det var svært arbeidskrevende å samle vinterfor til buskapen med de redskapene som fantes. Til dette bruket hadde folk fremdeles bare små flintblad som de kilte inn i et treskaft. En regner med at 20 - 30 mann måtte arbeide i fellesskap for å kunne skaffe tilstrekkelig vinterfor til de dyra de hadde. Samtidig ble kornet mindre årvisst og trengte bedre stell om avlingene skulle bli like store som før. For å mestre vanskelighetene måtte bøndene flytte sammen på steder som vi kan kalle flokkbosteder eller fellesbosteder. Ved valget av bosted måtte de ta hensyn til at jorda skulle være fruktbar og årssikker. Det skulle være rikelig tilgang på beite og muligheter for forsanking. Dessuten måtte det være gode vilkår for jakt og fiske. Jordbruket ga nemlig for lite overskudd til at folk kunne greie å opprettholde livet uten det tilskuddet som fangst og veiding ga dem.
Et jordbruksbosted som skulle gi tilhold og utkomme for et stort antall mennesker, må selvsagt ha hatt en betydelig ut strekning. For å kunne greie å skrape sammen nok for, måtte folk nytte ut et helt distrikt. Vi kan derfor ikke vente å finne mer enn ett fellesbosted i en gammel jordbruksbygd.
I Ski herred kan vi peke ut to fellesbosteder som er blitt til før vår tidsregnings begynnelse, ett i Ski sogn og ett i Kråkstad sogn.
Et eksempel vil gjøre dette klart. Mesteparten av Ski sentrum ligger på en gård som heter Sander. Navnet betyr ganske enkelt «sandene» eller «sandstrekningene», og dette passer svært godt på jordsmonnet på stedet. Gården ligger midt på en sandmorene som Kirkevegen og Nordbyvegen går på toppen av.
Men nå er det ikke bare på Sander det er slik jord. Sandjordsområdet i denne delen av Ski strekker seg fra grensen mot Nordby i vest til gården Asgjerrud i øst, så Sander-navnet må ha siktet til morenen i hele dens utstrekning. En innser lett at innenfor dette sammenhengende området må Sander-navnet være eldre enn noe annet gårdsnavn. I dag ligger det ca. 35 gamle gårder på denne sandjorda. Et par av dem, Oppsand og Hauger, skriver seg til og med fra gårdsbrukets første tid her i Ski. Sander blir dermed skjøvet tilbake til tida før gårdsdriftens gjennombrudd, dvs. at stedet må ha vært bebodd for mer enn 2000 år siden.
Ser en videre på naturforholdene der Sander ligger, finner vi at det er et særlig tørt og solrikt sted hvor det må ha vært de beste vekstvilkår under et fuktig og kjølig klima. Det kan heller ikke ha vært vanskelig å bearbeide den lette sandjorda med det primitive redskapsutstyret. Både nord og sønnenfor sandjordsområdet er det leire og moldjord. Det er rimelig at disse strekningene ble brukt til beiter. Vann var det nok av. Både Rullestadtjern, Midsjøvann og Nærevann ligger på overgangen mellom sandjorda og slettelandskapet nordenfor der jordsmonnet ga gode vekstmuligheter for gressarter og lauvskog som kunne nyttes til for. Gårdsnavn som Eikjol, som betyr «høyden der det vokser eik», og Bjerke, dvs. «bjørkeskogstrekningen», viser hvor folk har hentet lauv til å fore buskapen med. Også skog- og åsområdene mot Oslo og Enebakk må Sander-folkene ha nyttet ut. Her finnes det en rekke fiskevann, og strøket var for øvrig viktig som jaktterreng.
Et bosetningssenter av samme type og alder kan vi som sagt peke ut i Kråkstad. Det har ligget på den ca. 3 km lange moreneryggen ved Kråkstad kirke. Hvis en står på dette høydedraget og sammenlikner med vilkårene for jordbruk på og omkring Sander i Ski, vil en lett se at naturforholdene er ganske like begge steder. På den store leirflata mellom Kråkstad kirke og Ski kirke lå de viktigste beitemarkene. Sørover mot Hobøl peker Asper, dvs. «asperskogstrekningen», og Bjerke, «bjørkeskogstrekningen,» utfordistriktene.
Navnet på fellesbostedet i Kråkstad er ikke bevart. Men måten sandjordsområdet er blitt delt på mellom de eldste gårdene i sognet, gjør det mulig å peke ut selve høydedraget mellom Bjåstad, Tomter og Oppsal som selve bosetningssentret. Rundt omkring disse sentrene oppsto det etter hvert særskilte gårder. Det var bruken av jern som gjorde det mulig for små grupper av mennesker å flytte ut fra fellesbostedet og ta til for seg selv.
Jernet hadde vært brukt til smykker og våpen i noen hundre år før Kr. f., men først på 2 - 300-tallet trengte det for alvor gjennom i redskapsutstyret. De første jernredskapene betydde at menneskenes yteevne ble mangedoblet. Med ei jernøks var det ikke lenger noen uoverkommelig oppgave å gå til systematisk opprydding av nytt land. Med jernsigd og lauvkniv i neven gikk det raskt å skrape sammen for til en buskap. Jord var det nok av. Rundt fellesbostedene lå beitemarkene og de gamle forstrekningene med frodig vegetasjon, men nesten fullstendig urørt.
Kråkstad og Skis historie i de første 1000 år av vår tidsregning blir derfor først og fremst historien om hvordan menneskene i de to bygdene la områdene under seg, ryddet skogen og skapte det landskapet som vi kjenner i dag. Gardsdrifta i Kråkstad og Ski kan vi altså si er et direkte produkt av de tekniske framskrittene som jernet la grunnlaget for. Vi kan derfor ikke regne med at noen av gårdene kan være eldre enn ca, 1600 - 1700 år.
Nå kom jo ikke de nye redskapene med ett slag, så vi må gå ut fra at det skjedde en gradvis utvidelse av bosetningen. Men et noenlunde avgrenset tidsrom må vi likevel kunne regne med for den første utflyttingen og rydningen.
I den myldrende framveksten av gårder i jernalderen lar det seg gjøre å skille ut minst 11 gårder som er utløpere fra de to bosetningssentrene, 3 i Ski og 8 i Kråkstad. På grunnlag av beliggenhet, gravfunn og navn kan samtlige dateres til perioden ca. 300 - 600 e. Kr. Vi kan se litt på disse gårdene.
I Ski sogn ble sandjordsområdet delt i to, og det oppsto en gård lengst i øst. Den ble kalt Oppsand, som betyr «det øvre Sander». Gården ble altså navngitt i forhold til senteret i det gamle felles bostedet. Dette ble på 2 - 300-tallet selv omdannet til en egen gård, og beholdt det gamle navnet Sander. Rett nordenfor San der, i området der Ski Sykestue nå ligger, ble Hauger ryddet. Denne gården la beslag på mesteparten av arealene nordvest for morenen, fram til grensen mot Oppegård. Gårdsnavn som Haug land og Haugbru, dvs. «Haugers land» og «Haugers bru», sikter til steder i utmarka som lå under Hauger.
I Kråkstad ble det gamle fellesbostedet delt mellom Oppsal og en forsvunnet gård By som Kråkstad (Prestegården), Bjastad, Tomter og Gryteland nå omfatter mesteparten av. Resten av arealene i dette sognet ble i løpet av 3 - 500-tallet splittet opp mellom Bjørke, Alvum, Missum, Tronås og Råum.
Ikke noen av de gårdene jeg har nevnt har sine opprinnelige arealer i behold. Hver av dem skilte ut en rekke gårder i tida etter 600, og de ble derfor sterkt redusert i omfang. De gårdene vi i dag kjenner som Sander, Oppsand, Asper, Tronås osv. er i grunnen ikke noe annet enn selve kjernen i de gamle gårdsområdene. Det er mulig å få tak på hvorledes oppdelingen av de eldste gårdene har foregått, så vi kan se at de opprinnelig har rådd over et område på ca. 6 km2 , eller omkring 6000 mål.
For å forstå hvorfor bøndene den gang trengte så store arealer, må en huske på at utmarksdrifta med sanking, beiting, setring og myrmalmsmelting spilte en avgjørende rolle i den gamle gardsdrifta. Dertil kommer at gårdssamfunnene i den eldste tida var svært store. Husene kunne være opptil 40 - 50 m lange og 10 - 15 m brede. En 2 - 3 familier som besto av foreldre, barn og barnebarn bodde under samme tak. Vi må derfor tro at det vanligvis levde en 20 - 25 personer på en slik gård. Med andre ord har disse gårdene mest preg av å være ættegårder, og det var sikkert heller ikke noen enkelt mann som hadde ansvaret for rydningen av dem. I dette bondesamfunnet var det ætten som la det økonomiske grunnlaget for tilværelsen og som ga den enkelte rettslig beskyttelse.
I løpet av 7- og 800-tallet skjedde det en gradvis overgang til enkeltmannsgårder i bygdene, noe som må ha svekket ættens makt og myndighet sterkt. Tallet på nyrydninger steg kraftig, spesielt i vikingtida, tidsrommet ca. 800 - 1000. Bureiserne i denne tida måtte ofte nøye seg med mindre lettdreven jord enn den som var tatt i bruk før 600-tallet. Det ble uråd for bureiserne å nå slike økonomiske vilkår som folk på de eldste gårdene. Forskjellen mellom eldre og nye gårder, både med hensyn til størrelsen og kvaliteten, ble så vidt stor at medlemmene av bondesamfunnene i Ski og Kråkstad sikkert ikke rangerte likt sosialt sett. Oppløsning av ættesamfunnet og framveksten av sosiale klasser eller grupper ble altså de viktigste følgene av nyryddingen i tida fra ca. 600.
Jeg skal ikke gå i detalj når det gjelder bosetningen etter dette tidspunktet, men bare prøve å antyde hovedlinjene. Fram til kristen tid, dvs. ca. år 1000, foregikk det en kraftig utvidelse av det sammenhengende bosetningsområdet i Ski sogn. Den dyrkbare jorda mellom Midsjøvann og Nærevann i sør og Skogbygda i nord ble delt opp mellom ca. 20 jevnstore gårder. Flesteparten av dem er ryddet i perioden 800 - 1000. Gårdsnavnene endte vanligvis på -stad i denne tida. Vi finner typisk nok en rekke eksempler på slike navn i området: Vevelstad, Ramstad, Kvakestad, Steganstad, Krakestad, Stokkstad, Skjeggstad.
Men de fleste gårdene ble ikke til ved nyrydding, men ved deling av de eldste gårdene i Sør-Ski og Kråkstad. Når vi trekker oppdelingen inn i bildet, viser det seg at det ble tatt opp omkring 80 nye gårder fra 600-tallet av. Omkring år 1000 må det derfor ha vært minst 90 gårder i drift i de to sognene.
Den absolutte økningen i tallet på gårdsbruk var likevel sterkest i kristen tid, fra ca. år 1000 inntil mannedauen i 1350, etter som antall bruk vokste fra 90 til hele 260. Det kan derfor se ut som den kraftige bosetningsutviklingen som vi var vitne til under vikingtida, fortsatte utover i kristen tid. Men ser en nøyere på det som skjedde, blir inntrykket annerledes.
Av totaløkningen på 170 gårdsbruk, er det ikke mer enn ca. 1/10 som skyldes nyrydding. Den foregikk først og fremst i Skogbygda i Ski, som fra ca. år 1200 for alvor ble knyttet sammen med bygda i sør. Men vilkårene for jordbruk var dårlige i dette åsområdet, det fantes ikke grunnlag for bosetning på mer enn en 15 - 16 gårder. Den voldsomme økningen i tallet på gårdsbruk skyldes derfor for størstedelen at de gårdene som skrev seg fra før år 1000 ble delt i to eller flere deler. Dette betyr at gårdene ble stadig mindre i gjennomsnitt i løpet av kristen tid. Selv om det ble ryddet ny innmark innenfor de gamle gårdenes grenser, er det vanskelig å tenke seg at oppdelingen kan ha foregått uten at produksjonen på hvert enkelt bruk ble mindre enn tidligere. Livbergingsmulighetene for flertallet av bøndene må altså ha blitt dårligere. Den beste og mest lettdrevne jorda var det slutt på. Etter det vi vet var redskapene og driftsmåtene de samme som i vikingtida. Noen økt avkastning av den jorda som var i hevd var derfor ikke mulig. Det var ikke noe annet å gjøre enn å dyrke opp der det var jord å finne, uansett om det var både ulendt og avsides.
De som er kjent på den veien gjennom Kråkstad som går over Tronås til Tomter i Østfold, vil sikkert ha lagt merke til en del småbruk inne i skogen på denne strekningen. Flere av disse plassene var selvstendige gårdsbruk før 1350. Det gjelder f. eks. Ødemark, som ikke kan ha vært et bruk på mer enn en 8 - 10 mål. Vi kan ane en følelse av avmakt hos dem som slet for livet på slike rydninger når de sammenliknet seg med dem som satt trygt på gammel odelsjord i bygdesentrene. Det måtte bli så stor for skjell på vilkårene for bøndene på de gamle gårdene og de små plassene at følelsen av fellesskap og samhørighet etter hvert forsvant.
På grunnlag av de 260 gårdsbrukene som eksisterte før 1350 i Ski, kan vi regne ut at folketallet må ha ligget på minst 1500. Dette var i overkant av hva distriktet kunne brødfø under den tids jordbruksvilkår.
Når samfunnet ikke kom inn i noen sosial krise på grunn av befolkningspresset, skyldes det i første rekke den katastrofe som rammet landet i 1349—50, den store mannedauen, eller svartedauen. Denne pesten førte til at folkemengden ble redusert til mindre enn tredjedelen av hva den hadde vært før 1350. Virkningene av pesten ble langvarige i vårt distrikt. Så sent som omkring 1520 kan det ikke ha levd mer enn 450 mennesker i begge sognene til sammen. Tallet på gårdsbruk var neppe høyere enn omkring 70. Vi kan da regne med at hele 75 pst. av gårdsbrukene var blitt lagt øde etter mannedauen. Det betyr i praksis at bosetningen var falt tilbake til det nivået den sto på 600 år tidligere, altså midt i vikingtida. Århundrers rydningsverk var blitt tatt tilbake av villmarka.
Perioden fra 1520 og et par hundreår framover var preget av gjenrydding av ødegårdene. Først omkring 1750 var tallet på innbyggere nådd ca. 1500, like høyt som det var før mannedauen. Således synes det å ha tatt hele 400 år til bosetningen nådde nivået før katastrofen.
Fra 1750 av ble folketallet fordoblet på litt over 100 år. I 1875 bodde det ca. 3000 mennesker i det daværende Kråkstad herred. Det som først og fremst gjorde det mulig å livberge langt flere mennesker her enn i tidligere tider var én stor nyhet i nærings livet, potetavlen.
Med jernbaneanleggene i 1870-årene ble det innledet en ny bosetningsutvikling som ikke var direkte knyttet til jordbruket, stasjonsbyene vokste fram. Til tross for at boligbyggingen hittil bare har vært begrenset til noen få av de gamle gårdene, har den likevel gitt grunnlag for nær en 6-dobling av befolkningen de siste 100 årene.
Se mer: Follominne 1975 Bosettingen i Ski og Kråkstad gjennom 8000 år av Trygve Schou.