Anleggsperioden

Ute en vinterdag
Kulda slo mot Andreas Drømtorp da han kom ut på tunet på Rullestad denne januarettermiddagen. Da den røde vintersola forsvant i vest bak Kapellet, virket det enda kaldere. Hesten foran spissleden stampet utålmodig. Proprietæren pakket seg omhyggelig inn i den lange kjørepelsen og fikk beina i kjørestøvlene. Snart gløttet bare øynene fram fra skinnhaugen i sleden. Han skulle bare noen hundre meter opp til skolestua på Kontra, men Andreas Drømtorp var blitt en eldre mann på 63 år, og kjente på kroppen at han burde stelle pent med seg selv.

Da ekvipasjen fra Rullestad nådde toppen av den lange alléen og svingte inn på hovedveien, var lensmannsskyssen fra Sander vestre like foran. I friskt trav kappkjørte de to vennene videre. Ved kirkebakken greide Drømtorpen å presse seg forbi Colbjømsen, og kunne svinge inn den åpne grinda på klokkergården som første mann. Pengemakta et par hestehoder foran øvrigheta, det var som det skulle være.

På tunet ble hestene tatt hånd om av de tre yngste sønnene etter klokker/lærer/ordfører Ottar Opsand. Guttene var raske til å legge dekken over de dampende dyrene. Snart sto en imponerende rekke med hester bundet side om side på tunet. Skyssen med tømmerhandler H. E. Holmboe fra Vevelstad svingte inn på tunet som sistemann. En forfrossen kjørekar tumlet ned av hundsvotten og fikk bli med Opsandguttene inn på kjøkkenet.

Tjenestejenta la fersk julekake på store fat. To fat med slitne rester av julebaksten sto allerede klare. Dagen var 30 januar 1874, og Anne Johanne Andreasdatter håpet hun aldri ville få se de småkakene igjen!

I storstu'gangen ble herredstyremedlemmene hilst velkommen av enkefru Karen Johanne Opsand. Det ble trangt om saligheta etter hvert som 24 solide kjørepelser hauget seg opp. En eim av velbrukte pelsklær som hadde vært sommerlagret på utedassen fylte luften. Enkefruen sukket. Det var bare to uker siden forrige møte -. Omsider var 12 kråkstinger og 12 skisokninger vel plassert, og ordfører Midsem kunne åpne det ekstraordinære herredstyremøte, og gi ordet til Andreas Drømtorp.

Den største saken i bygdas historie
En eneste sak sto på dagsorden på møtet 30. januar 1874. Spent lyttet representantene til redegjørelsen fra Andreas Hansen Drømtorp. Litt utålmodig skumping ble det da gubben begynte med å repetere forhistorien som de allerede kjente.

Til herredstyremøtet 3. januar 1873 var det kommet innbydelse fra amtmann Sibbern om å tegne aksjer i Smaalenenes jernbane. Med 14 mot 10 stemmer besluttet de å tegne aksjer for 2000 spesidaler. Ved neste møte, 22. februar 1873, var beslutning en blitt enstemmig.

Et år senere, 15. januar 1874, kunne A. Drømtorp fortelle resten av kommunestyret at han hadde hørt fra pålitelig hold at jernbanen skulle legges langs Bunnefjorden til Nesset, med delestasjon ved Syverud gård i Ås. Herredsstyret reagerte sterkt på en slik urimelighet, og fattet følgende enstemmige vedtak:
a) Kommunebestyrelsen finder det hensigtsmæssig og udtaler ønskeligheden af, at Banen lægges igjennom Schie.
b) Til derom snarest mulig at udarbeide en motiveret Indstilling udnævnes en Komité, bestaaende af fem medlemmer. Til medlemmer af denne Komité valgtes Grosserer H. Holmbo paa Vevelstad, Lensmand Colbjørnsen, Ordfører M. Midsem, samt Proprietærerne A. Drømtorp paa Rullestad og J. Ellefsen paa Gjedsjøe.

Våre fem mektigste menn
På dette tidspunkt i gubbens utredning rettet representantene ryggen, og satt igjen lydhøre. Andreas Drømtorp følte en litt ubekvem uro, og blåste seg opp litt ekstra før han begynte å fortelle om lobbymøtet med Stortingets faste jernbanekomite. Bygdas fem mektigste menn hadde sett seg nødt til å forhøye kommunens aksjetegning fra 2000 til 5000 spesidaler hvis Skilinja ble valgt. Noe slikt var ikke avklart med herredsstyret på forhånd, og nå prøvde de alle fem å trekke på en autoritativ mine mens de gløttet spent på de andre 19 mennene rundt bordet. Riktignok hadde det vært høylytt enstemmighet om å få jernbanen hit, men når det kom til penger, - og en så stor sum - så var det høyst sannsynlig at begeistringen ville kjølne. På hjemveien fra Kristiania hadde lobbyistene drøftet muligheten for at herredstyret ville slå seg vrang. Kanskje ble de enige om at i verste fall fikk noen av dem heller betale selv.

Mange ord ble talt den kvelden om fordelene med å få jernbanen gjennom bygda. Ved avstemningen til sist fikk lobbykomitéen enstemmig tilslutning. Både bevilgningssummen og saken i seg selv var kanskje for stor å opponere mot.

Toget kom
Skilinja ble endelig bestemt i Stortinget en gang i løpet av våren 1874. Banen skulle være bredsporet og den viktigste landstasjonen skulle ligge på Monsrud gård i Ski sogn. Herfra skulle linjen fra Kristiania deles i en vestre og en østre linje. En mindre stasjon på ”østlinja” skulle bygges ved ordfører Midsems gård i Kråkstad. Smaalensbanen skulle føres helt til Kornsjø og knyttes sammen med det svenske jernbanenettet til Gøteborg og København.

2. januar 1879, fem år etter det ekstraordinære herredstyremøtet på Kontra, dampet det første toget inn på Ski stasjon. Hele herredsstyret med de fem mektigste i spissen møtte frem på stasjonen. Den moderne tid var kommet til bygda. Fremtiden var begynt.

I 1882 ble Østlinja gjennom Kråkstad åpnet, - litt mer stillferdig, fordi landet var inne i en økonomisk nedgangsperiode, og jernbaneboomen var over i denne omgang.

Slusken og bonden
Nyttårsaften 1875 bodde 108 jernbanearbeidere i Ski annekssogn - alle bodde nærmest mulig baneanlegget. Bare fire av disse 108 karene var født i Ski eller Kråkstad. Det var ikke sånn at dette store anlegget betydde nye arbeidsplasser og bra betaling for bygdas egen ungdom. Mange fullvoksne gårdmannssønner ”hjelper faderen paa gaarden” mens slusken jobbet på jernbanen. Anleggsarbeid var et eget yrke, miljøet var hardt og røft, og det var slett ikke lett å bli godtatt som renhårig slusk. Samholdet måtte bli sterkt og fronten klar mot de bofaste bøndene i denne gruppen av farende fant.

Kråkstingene og skisokningene hadde satset hardt på å få jernbanen gjennom bygda, men fryktet likevel den fremmede horden som nødvendigvis måtte holde til i bygda i årevis. Kommunestyret innførte politivedtekter for kjøpsteder i bondelandet Ski og Kråkstad, og ansatte en politiassistent til hjelp for lensmannen. Søknader fra fastboende om lov til å skjenke/ selge øl og brennevin ble avslått i tur og orden på 1870-tallet. Likevel fikk både høy og lav i bygda muligheten til å tjene noen skillinger på slusken.

Enkens redning
De som måtte avstå grunn til jernbanen fikk erstatning fra statsbanene. Enken Juliane Rasmusdatter hadde trøbbel med skatten, og søkte 21. juli 1876 som eierske av gården Monsrud om å få utbetalt penger for stasjonstomta allerede før toget kom. Hun fikk straks kontant oppgjør fra Anlægsbestyrelsen, - og dermed slapp hun unna utpantingen.

Nye veier også
Baneanlegget var sluskens jobb, mens bøndene fra gammelt hadde ansvaret for veiene. Hovedveiene var delt inn i roder og bøndene langs veien skulle stelle med hver sin bit. Lensmannen hadde overoppsyn med veiene, myndighet over kommunens grustak og et eget kommunalt budsjettområde. Da jernbanen kom, ble det behov for nye veier som førte frem til stasjonene. I løpet av de siste tiårene av 1800-tallet ble bygging og vedlikehold av veiene gradvis et offentlig ansvar. Bøndene var ivrige på å få bra veier, og søknader om pengetilskudd og grustaking er utallige. Ved Ski stasjon ble Jernbaneveien fra broen til Undergangen nyanlagt. Østre linje og Undergangen førte til at den gamle veien fra Sandergrinda over Skoro til Ellingsrud måtte legges om, og vi fikk Sanderveien slik den er i dag. Plasseringen av jernbanebroen førte til omlegging av den gamle kongeveien mellom Nordby og Ski kirke. Fra Holteveien til Sandergrinda ble veien lagt om til den traseen vi kjenner som Nordbyveien/Kirkeveien.

Ingen jobb for pyser
Aldersfordelingen på de 108 jernbanearbeiderne som var i Ski 31.12.1875 er som følger: 13 personer under 20 år; 55 mann mellom 20 - 30 år; 27 mann mellom 30 - 40 år og 10 mann som var eldre enn 40 år. Dette viser at du måtte være ung og sterk for å tåle anleggsarbeidet, og at de fleste hadde relativt kort holdbarhet i yrket. Anleggssluskens arbeidssyklus besto av månedslange harde arbeidsøkter avbrutt av korte, heftige fristunder med piker, fest og fyll så lenge pengene rakk. De få som giftet seg holdt lenger som anleggsarbeidere. Ski ble ikke et blivende sted for slusken. Folketellingene viser at det bodde 152 personer færre her i 1890 enn i 1875.

Flest svensker
Av de 108 jernbanearbeiderne var 65 svensker og 43 nordmenn. Unge sterke svensker hadde lange tradisjoner for arbeidsvandringer til Norge. Fenomenet er kjent helt tilbake til 1600-tallet. Det vanlige var å ta seg sommerjobb med nybrott, grøfting, bygging av steingjerder og arbeid på teglverk. Når vinteren kom, dro svenskene hjem til kjerring og unger i Sverige. Fortjenesten var mye bedre i Norge og slik arbeidsvandring ble en permanent livsform for mange.

Forskjellen på denne sesongvise arbeidsvandringen og anleggsarbeidet er at det siste var helårsarbeid. Anleggsslusken fikk uroen og ustadigheten i blodet. Mange så aldri barndomshjemmet igjen. De ble en flokk mennesker uten hjembygd.

De skulle ikke komme her og komme her
Den sosiale avstanden mellom bøndene og slusken kommer klart til syne når vi ser hvor jernbanearbeiderne fikk bo. Ikke en eneste selveier hadde tatt inn losjerende jernbanearbeidere i sitt eget hushold . Men alle som hadde et ledig krypinn i drengestua eller i ei fraflyttet rønne leide ut til jernbanearbeidere. På husmannsplassene derimot, lot det seg gjøre å få husrom som losjerende. To - tre innlosjerte jernbanearbeidere på samme sted var vanligere enn én.

På Sagstuen under Foss bodde Kristian Jensen (43) og kona hans Helene Samuelsdatter (40). Kristian var møller og husmann med jord. Barna Inga Olava og Jens Anton var blitt fire og ti år gamle. Familien stft godt i det. De hadde to kuer og en kalv på båsen og til og med en levende gris som hadde overlevd juleslaktinga. Helene var et drivandes kvinnfolk og hennes innsats har bidratt betydelig til velstanden i hjemmet. Familien hadde nemlig flere inntektskilder: Elleve-åringen Julius Torvaldsen fra Oppegård var fosterbarn. Maren Andreasdatter var 22 år og ugift fattiglem som ble forsørget av Fattigvæsenet i Ski. Det må ha stått temmelig skralt til med Maren ettersom hun fikk understøttelse som 22-åring. Lille Emilie Mathilde Emilsdatter var Marens nyfødte barn. Møllerfamilien hadde gjort plass til tre losjerende, ugifte jernbanearbeidere. Med dyrestell, vannbæring, klesvask og matlaging til ni personer + et spedbarn har Helene Samuelsdatter hatt hendene fulle og fortjent hver skilling hun kunne tjene på det!

Drengestua på Kontra ble i 1875 leid ut til en gift jernbanearbeider fra Vinger. Ingebret Andersen (34) og Petra Paulsdatter (25) hadde to små barn, - lille Hans ble født i Storelvdal like før familien flyttet til Ski. Ingebret og Petra hadde to andre jernbanearbeidere innlosjert.

Jernbanearbeiderne jobbet ofte sammen i lag på noen få mann. Det er godt tenkbart at disse tre i drengestua på Kontra utgjorde et slikt arbeidslag. Ingebret var sjefen og hadde forhandlet på gruppens vegne om en gunstigst mulig arbeidskontrakt. Ingebret hentet oppgjøret og fordelte pengene mellom dem. Hjemme hos Petra betalte de to losjerende for mat og klesvask, men stopping og lapping måtte de evt. gjøre selv. Ugift slusk gikk vanligvis med klærne til de datt av kroppen, og så kjøpte de nytt fra innerst til ytterst når oppgjøret etter en god jobb ble utbetalt.

Enkefru Karen Johanne Opsand satte sikkert pris på leieinntektene fra drengestua.

Eldstesønnen Johan Oskar Opsand (20) var akkurat ferdig uteksaminert fra lærerseminaret i Asker og hadde overtatt farens stilling som kirkesanger og skoleholder. Han skulle komme til å bli i den jobben i 37 år, og høstet mye ære og anerkjennelse, både som lærer og ordfører. Jens Anton var 18 år og studerte også på Asker seminar i 1875. Kristian Emil og Jørgen Magnus som var 15 og 11 år gamle sto for tur til å få sin ut dannelse, så utleievirksomheten i disse årene når guttene skulle frem, det var bra!

Endsjøbrakka med matrikkelnummer 193a kan være bygget spesielt som husvære for jernbanearbeidere. Stedet hadde ingen avling og ingen dyr. Det bodde 17 mennesker her, i et og samme hushold. En gift jernbanearbeider, Peter Ottesen (31) og kona hans, Guri Gulbrandsdatter (37) var ført opp som husfader og husmoder. De var fra Vang begge to. I løpet av de ti siste årene hadde de fått fem barn, alle med forskjellig fødested. Dette viser at familien hadde flyttet fra anlegg til anlegg etter arbeid. Yngstebarnet het Arvid og var født i Ski i 1875. På brakka bodde også 25 år gamle, ugifte Karoline Andresen fra Fredrikstad. Hun var tjenestejente for Guri. De to kvinnene hadde nok å henge fingrene i. Det bodde ni ugifte, hardt arbeidende jernbanearbeidere i tjueårsalderen som losjerende i Endsjøbrakka. Alle så nær som én var svensker.

Brakkelivet skulle bli sluskens eneste boaltemativ overalt på de store anleggene som ofte lå langt fra folk. Endsjøbrakka var kanskje en forløper for disse anleggsbrakkene. Utstyret var enkelt og primitivt. Karene lå på halmmadrasser i køyesenger, to - tre i hver seng. Oftest sov de rundt i gangklærne sine. Såpass tidlig som dette er, må vi regne med at matlaging, spising, klesvask og tørk, soving og samvær med kortspill og prat foregikk i samme rommet . Kanskje hadde brakkekokka Guri og familien hennes et eget «kneppkammers». Tjenestejenta Karoline delte vel seng med de to eldste jentene, Petrine på 10 og Josefine som var syv år gammel.

Når mange mennesker var pakket så tett sammen, ble vegglusa den største fienden. Det var en skam å få vegglus på brakka. Kvinnene fikk en kjempesjau med å vaske alt, både hus og klær. Ny sengehalm måtte skaffes, og hele sluskegjengen skulle vaske seg! Matstellet og trivselen i brakka var helt avhengig av hvor dyktig brakkekokka var. Disse kvinnene ble høyt respektert hvis de laget skikkelig mat og kunne husholde med kostpengene som slusken spleiset på. De beste brakkekokkene ble som Guri gift med en anleggsarbeider. I heldige tilfeller ble ekteparet et godt arbeidsteam hvor mannen var arbeidsleder for de andre på brakka, og styrte økonomien og innkjøpene til hus holdningen. Han kunne organisere slik at kona fikk hjelp med vann- og vedbæring.

De første forbrukere
Mange av sluskene plukket bær, og drev med jakt og fiske i fristundene. Bekkene og vannene i Ski var faktisk fiskerike den gangen og betydde nok en del for kostholdet. Jakt var en utfordring fordi bøndene voktet nidkjært over rettighetene sine.
Slusken trengte mye brød og flesk; noe mel og melk, og dessuten sirup, kaffe, tobakk og poteter i form av brennevin. Jernbanearbeiderne produserte ikke mat og klærl, men måtte kjøpe alt de trengte. De var pioner-konsumentene - de første som praktiserte den livsformen som vi alle tilhører i dagens Ski.

Kundegrunnlaget var der plutselig, og enkelte så muligheten til handel. Bonde og trelasthandler Marius Gundersen på Asgjerrud utvidet farens lille handel fra kjøkkenskapet til en ordentlig landhandel, og startet eget bakeri da jernbaneslusken kom til bygda. Bestemoren til Mary Jansen ble satt til å drive bakeriet, og datteren som var en jentunge på 9 - 10 år måtte hjelpe til. Den store bakerovnen tok 80 kaker (dvs. brød) om gangen. «Det var firr'skjellings- og to'skjellings kaker - to størrelser. De bakte tre bakninger på dagen, tre daer i uka. Detta kom dessa (jernbaneslusken) og kjøpte hele sekker med sånt.» Regner vi en gjennomsnittspris på tre skilling pr. brød, hadde bonden på Asgjerrud en bruttofortjeneste på 2.160 skilling eller 360 kroner i uka på hjemmebakeriet.

Sosialt mellomsjikt
Gårdene Sander østre og Kapellet ble eid av henholdsvis proprietær Andreas Drømtorp på Rullestad, og lensmannssønnen Colbjøm Colbjømsen som bodde sammen med foreldrene på Sander vestre. To av bygdas største gårder hvor eierne ikke bodde, kunne altså leies ut i sin helhet, mens eierne selv bodde på nabogården og brukte jorda. Hvem finner vi så som leieboere på Sander østre og Kapellet?

På Sander østre bodde 17 personer fordelt på tre hus og seks hushold. Alle var norske. Anton Løken (36) fra Kråkstad var blitt materialforvalter på jernbanen. Både kona og de to sønnene bruker Løken til etternavn. Familien hadde tjenestejente og tjeneste gutt. Dessuten hadde de tatt Hilda på 15 år i huset. Hun var fattiglem og betalingsbarn fra fattigvesenet.

I en annen bolig på Sander østre bodde jernbanearbeider Lars Løkstad (51) fra Gjerdrum med sin store familie. Begge sønnene og en losjerende var jernbanearbeidere. Både kona, barna, svigerbarn og barnebarn brukte Løkstad til ettemavn.

I bryggerhuset på gården bodde baker og landhandler Ernst Rosenlund (28) fra Gausdal. Han og Hulda Rosenlund hadde fått sønnen Aksel Rosenlund for et år siden da de bodde i Nordby i Ås. Lillebroren til Ernst, Gustav Larsen (15), var kommet fra Gausdal for å gå i bakerlære. Tjenestejenta Emma Taraldsdatter (16) var blitt med fra Ås da familien flyttet.

I bryggerhuset finner vi også et barnløst ektepar. Franklin Bøhm (23) er født i Kristiania og er blitt kontorist ved jernbanen. Fredrikke Mathea Bøhm fra Rygge er syv år eldre enn sin ektemann.

På Kapellet bodde ni personer fordelt på to hus og to husholdninger. Ingen av de som bodde på Kapellet var gift. Hovedhuset ble leid av Torbjørn Lekve som 30 år. Ingeniør Lekve var seksjonssjef på Smaalensbanen. Banestrekningen var delt i 11 seksjoner, og prosjektansvaret ble delt mellom 11 seksjonssjefer. Torbjørn Lekve skulle få enda større oppdrag senere, som byggeleder av Bergensbanen. Ingeniørkollegaer reiste en syv meter høy bauta på Finse stasjon til minne om ham.

Petronelle Olsdatter (36) var husholderske i hovedbygningen. Her var også to losjerende trøndere; voluntør ved jernbanen, Jacob Thoresen (21) og Johannes Svendsen (23) som var bud ved jernbanen.

I Rå'stua som sidebygningen ble kalt, rådet Marit Strand (23) fra Valdres. Hun drev landhandel på Kapellet. Julie Haglund (20) fra Ås var tjener og handelsbetjent. Marit hadde tatt tre svenske jernbanearbeidere som losjerende.

Marit Strand giftet seg senere med Colbjøm Colbjømsen som eide gården. Kapellet ble litt ut på 1880-tallet skyss-stasjon, og Marit Colbjømsen var den som i navnet og gavnet drev stasjonen. Hun må ha vært hva valdrisen kaller et grepa kvinnfolk!
De fleste av leieboerne på Sander østre og Kapellet hadde gått over til å bruke familienavn istedenfor det tradisjonelle patronymikon. Lillebroren til baker E. Rosenlund er unntaket. Han het etter gammel skikk Larsen etter faren Lars. Familienavn ble regnet som finere, og mer moderne, og skikken ség nedover i folkedypet fra det sosiale topp sjiktet. Et annet tegn på at vi står overfor et sosialt mellomsjikt, er yrkene de hadde. Materialforvalteren og seksjonssjefen og de som drev landhandel hadde råd til å ha tjenere. Voluntør og bud og kontorist er yrker som peker mot innetjenesten på stasjonen. Det var begynnelsen på en karriere på jernbanen, som kunne ende på toppen av kransekaka, som stasjonsmester.

Skifolk blir til
Allerede før toget kom, ble grunnen lagt til den nye stasjonsbyen som skulle vokse frem rundt Ski stasjon. Noe av det viktigste ved siden av et godt transporttilbud og mange arbeidsplasser ved jernbanen, var at folk i Ski i løpet av anleggsårene var blitt mentalt forberedt og innstilt på en ny tid. Folk var blitt vant til å se nye fjes. Tomtesalg og husbygging, veibygging og transport, utleievirksomhet, servise, handel og håndverk hadde allerede gitt folk nye økonomiske muligheter. Nå dro folk ned til stasjonen for å glane på toget, treffe kjente og hilse nykommere velkommen, høre nytt, hente posten, sende telegrammer, gå på restauranten eller på auksjon. Stasjonen ble ”kjernehuset”. På stasjonen skjedde det alltid noe. Her ble Skifolk til.

Se mer: Follominne 1999, Fanget av fremtiden av Bi Five Magnus.

Ansvarlig redaktør

Kontakt

Postadresse

Besøksadresse