Oppdagelsen
Sporene etter de første steinalderfangstfolk som kom til Akershus etter siste istid ble funnet i en åker på Ski i 1928. I skogen lengst nord i kommunen ligger Nordre Stunner, og her plukket gårdbruker Johannes Mikkelsen en handfull flintbiter imellom høstens poteter. Han var en belest mann med interesse for historie, han forsto at den grå flinten var spor etter mennesker og ikke tilfeldige steiner, og han undret seg kanskje over hvorfor steinalderfolk dro langt inn i skogen. Interessert i å få vite hva fagfolk mente, tok han seg tid til å reise inn til Oslo hvor han oppsøkte Universitetets Oldsaksamling vinteren 1929.

På Oldsaksamlingen satt Anders Nummedal - og der traff han rette person! Nummedal er "Fosna-kulturens " far. Det var han som fant de eldste steinalderboplassene på Mørekysten, og som ga pionerbosetningen navnet "Fosna-kulturen" etter et stedsnavn på Møre. "Som en jakthund på sporet var han på ferde støtt, og det grodde steinalder hvor han for" (Gjessing 1944, s. 61).

I 1923 hadde han publisert disse funnene og presentert sine oppsiktsvekkende arkeologiske og geologiske argumenter for at boplassene måtte skrive seg fra tiden rett etter siste istid. En så gammel bosetning i Norge var allerede i 1904 hevdet av Andr. M. Hansen i boken "Landnåm i Norge", men hans teori hadde ikke vunnet gjenklang i det vitenskapelige miljø. Først med Nummedals funn fra Møre-kysten forelå et materiale som kunne overbevise, men det var fortsatt en dristig påstand.

Lenge hadde "Nøstvet"-funnene figurert som de eldste funn fra Østlandet. Da Mikkelsen kom med sine 8 flintbiter fra Stunner, hadde Nummedal nettopp skrevet kapitlet om forhistorien i bygdeboken for Ski og Kråkstad. Der presenterer han naturlig nok "Nøstvet-kulturen" som den eldste. Med sin sikre intuisjon gjenkjente Nummedal Stunner-funnets "Fosna-preg" og allerede i mai besøkte han Mikkelsen, og sammen plukket de flint i potetåkeren. Flintformene og boplassens beliggenhet i landskapet overbeviste Nummedal om at dette var den første «Fosna-boplass» i Øst-Norge.

"Det var undersøkelsene i marka - disse oppdagelser som har vært drevet av en rent eventyrlig intuisjon - som har gjort Nummedals navn kjent langt utafor Norges grenser. Han hadde en helt eventyrlig sporsans. På grunn av denne sin merkelig intuitive evne til å se hvor steinalderfolket ville ha slått seg ned, ble han snart den sagnfigur han sjøl så ut som. For han så grangivelig ut som om han bare var rundt og fant igjen buplasser han sjøl i et tidligere tilvære hadde brukt." Slik har arkeologen Gutorm Gjessing beskrevet Nummedals spesielle talenter (1944 s. 62). Bildet viser Stunner-boplassen som ligger i åkeren vedfjellknatten i bakgrunnen. Foto: Lii Gustafson

Da Nummedal sto i åkeren på Stunner, kunne han gjenkjenne et landskap han hadde sett før, han så at her ville ingen steinalderjeger slått seg ned uten havet i nærheten. Ved å heve havnivået ca. 160 m ville boplassen ligge på en stor øy. i en godt beskyttet vik. Med sine geologiske kunnskaper kunne han knytte boplassen til den eldste bosetningen i Norge - fra tiden rett etter siste istid. Dette var altså en boplass som lå 100 m høyere enn Nøstvet-boplassen, og var flere tusen år eldre. Historien måtte skrives om, og det hastet! I siste liten skrev han et tilleggskapitel som ble trykket bakerst i bygdeboken hvor Stunner-funnene ble presentert som "Fosna-boplass" (1929 a). Seinere på høsten holdt han foredrag i Norsk Geologisk Selskap hvor han omtaler Stunner-boplassen som et funn av stor vitenskapelig betydning (1929 b).



Bildet viser "Stunner-øya" med steinalderhoplassen og 160 m koten markert. Boplassen ligger 165 m 0.h., men havet har neppe stått høyere enn 160-162 m da steinalderfangstfolkene holdt til her. Etter ca. 50 år var havnivået 155 m og sundet stengt. Havnivået ved 150 m er markert, boplassen lå nå langt inne på land, og fangstfolkene hadde for lengstfunnet andre havner.

I skyggen av Høgnipen
Funnene fra Stunner inspirerte Nummedal til å lete etter flere "Fosna-boplasser" på Østlandet. Men det ble de arktiske strøk som tok alt hans engasjement i årene fremover. Allerede i 1925 var han første gang i Finnmark, og kom hjem med sekken full av steinalder - det var "Komsa-kulturen" som ble hans store oppgave. Hver eneste sommer til 1936 tilbrakte han i Finnmark på jakt etter den eldste bosetningen i nord, som var like gammel som den i sør. Han fortsatte sine undersøkelser i Finnmark, nå av yngre boplasser, til han døde i 1944.

Nummedals engasjement i de arktiske steinalderkulturer er nok en av årsakene til at Stunner-boplassen og den videre utforskning av "Fosna-bosetningen" i Øst-Norge ble liggende i dvale. Og da arkeologen Erling Johansen i 1960- årene foretok utgravning av boplassene på Høgnipen i Østfold, ble disse representanter for "Fosna-kulturen" i Øst-Norge (Johansen 1964). Boplassene lå langt inne i skogen, og var urørte da arkeologene stakk spaden i torva. De fikk mye publisitet av en eminent formidler, og har siden figurert i historiebøkene som spor etter den eldste bosetning i Øst-Norge, mens Stunner-boplassen gikk i glemmeboken. Selv om boplassen er presentert i den nye bygdeboken for Ski og Kråkstad (Schou 1990, s. 11-19), opptrer fortsatt de tallrike "Nøstvet-funnene" som de eldste i Akershus i de fleste sammenhenger. Bildet viser en forenklet tegning av flekkeproduksjon som var typisk for "Fosna-folkene ". Flekker er langsmale stykker som ble bearbeidet til pile spisser, kniver, skrapere og andre redskaper. Kjernen som blir liggende igjen, har arr etter de siste flekkene som er slått.

Det er takket være det lokale initiativ og engasjement fra Ski historielag at Stunner-funnet igjen er kommet fram i lyset og fått sin rettmessige plass i vårt landskaps historie. Boplassen ble valgt til årets kulturminne i 1997 som tilhørende den eldste kystkultur - noen av funnene er til beskuelse i en utstilling i Ski Rådhus - og boplassen vil snart bli presentert i en artikkelsamling på engelsk.

Hadde Nummedal rett?
Hva sier forskningen i dag - med nye metoder og nye funn og nye spørsmål og svar?

Bodde "Stunner-folkene" ved kysten? Eller er dette en innlandsboplass? Steinalderfangstfolk vandret over store områder, og de har slett ikke bare bodd i vannkanten.

Om de har bodd ved kysten, er boplassområdet på Stunner ideelt. Det så Nummedal, og det kan vi se om vi tegner et kart med et havnivå ca. 160 m over dagens. Boplassen ligger på 165 m, men havet kan neppe ha stått høyere enn 162 m da folkene slo seg ned her. Bildet viser hvordan Ski-landskapet har sett ut etter at isen hadde trukket seg tilbake til Romerike nord for Oslo: et skjærgårdslandskap eksponert mot havet. Boplassen ligger på nordspissen av en stor øy på en tørr rygg med sand og grus, beskyttet mot vindene i nord av en lav kolle og i sør av en større ås. Kartet er konstruert av Arild Kristiansen, Ski kommune. På vestsiden var en grunn vik hvor det var lett å trekke opp båtene, godt skjermet av naboøya.

Steinalderfolkene må nødvendigvis ha kommet med båt, kanskje en kajakkliknende farkost av skinn? Det var en dristig ferd å padle over fra kontinentet, og en trygg havn var det viktigste for sjøfarende folk. Funn av steinalderboplasser på øya Vega i Nordland, som alltid har ligget eksponert mot Norskehavet, viser hvordan steinalderfolkene fant fram til de beste havnene, og hvilke trekk som karakteriserer disse (Bjerck 1989, s. 73, 92 f). Havnen på Stunner-øya faller godt inn i dette mønsteret.

Moderne metoder kan datere dette havnivået. Med C-14-metoden kan man måle alderen på organisk materiale. I dette tilfelle er skjell fra en gammel strand som nå ligger 162 m over havet ved gården Haugland, ca. 5 km vest for Stunner, datert til ca. 9500 år før nåtid (Sørensen 1979, 1990). Dette er midt i "Fosnakulturens" tid. Hvis boplassen har ligget ved stranden, hadde Nummedal rett.

Men hva med flintfunnene? Arkeologen Ingrid Fuglestvedt har gjennomgått funnene fra Stunner og sammenliknet med andre funn fra den eldste delen av steinalderen. Hennes konklusjon er klar, boplassen må minst være 9.500 år gammel (Fuglestvedt i trykk). Hun bygger på gjenstandenes form, bl.a. er det funnet to "skiveøkser", et redskap som er typisk for "Fosna-jegerne". Flekkeproduksjon er også karakteristiske trekk. "Flekker" er langsmale flintbiter, et halvfabrikata som ble bearbeidet til redskap som kniver, spisser, skrapere o.a. Det krevet erfaring og kunnskap å lage gode flekker. Flekkene til "Fosna-folkene" er produsert med en spesiell slagteknikk som er typisk for fangstfolkene som holdt til i Nord-Europa ved slutten av siste istid. Denne teknikken benyttet også fangstfolkene på Stunner.

Gjenstandene bekrefter at boplassen må ha vært bebodd ved et havnivå på ca. 162 m, og viser at Nummedal hadde rett.

Funnene
Familien Mikkelsen fortsatte å plukke flint. Johannes Mikkelsen og hans to sønner, Hans og Sverre, har til sammen levert mer enn 700 funn fra boplassen til Universitets Oldsakssamling. Av disse er omkring 50 bearbeidet til forskjellige redskap. Som på andre steinalderboplasser er de fleste funnene avfall etter redskapsproduksjon og reparasjoner, og mislykkede eller ødelagte ting. De beste redskapene har de tatt med seg.

Er disse flintbitene spor etter et tilfeldig besøk, eller kom folkene tilbake? Fangstfolk flytter ofte og over lange strekninger. De mange fellestrekk ved steinalderfunn på kontinentet og Skandinavia viser at det har vært nær kontakt mellom fangstfolkene i dette området etter isavsmeltingen. Bildet viser redskap laget av flekker:
a) en av de eldste pilespissenefra Østlandet. Den har tilhugget tange som har vært satt inn i et skaft, men spissen er brukket. Var den mislykket, eller ble den ødelagt påjakt? Slike pilespisser er velkjent på steinalderboplasser i Danmark, men er sjeldne i Norge.
b) kniv
c) skraper, eggen vender ned. Kanskje var den brukt til å skrape skinn.
d) skaper?

En god del av funnene er avfall etter tilhugging av flintknoller. Store flintbiter viser at de har sløst med råstoffet. Flint er uovertruffent som råstoff til redskap og våpen. Godt råstoff var helt nødvendig for å overleve, men flint finns ikke naturlig i Norge, de må ha hatt den med seg. Hvordan kunne de da sløse? Folkene har nok vært trygge på at de kunne få tak i mer - sannsynligvis kom de fra sør, fra Danmarks flintrike strender. Først seinere i steinalderen var det mulig å plukke flint også ved norskekysten, flintknoller som var frosset fast i isflak i Danmark og fraktet med strømmer mot nord.

Det er funnet noen få gjenstander av andre råstoffer, bl.a. kvarts. Dette er et langt dårligere råstoff enn flint, sprøtt og vanskelig å forme, men de har klart å slå flekker. De har dessuten benyttet en mørk, finkornet bergart, som hadde bedre kvaliteter enn kvarts. Dette kan være tegn på flere besøk. De har tatt seg tid til å lete opp steinslag som kunne supplere flinten.

At det er etterlatt så mange som 24 flintkjerner på boplassen tyder også på at fangstfolkene har kommet tilbake flere ganger. En kjerne er en tilhugget flint knoll, og mange av kjernene har arr etter flekker. 90 flekker er blitt liggende igjen. Noen er kanskje brukt som kniver, andre er forkastet. De beste flekkene er nok brukt til redskap som folkene har tatt med seg.

Bålet var viktig. Steinalderens fyrtøy var en flintbit og en klump med svovel kis. Ved slå dem mot hverandre fremkom gnister. På boplassen er det funnet flere klumper med svovelkis og mange flintbiter med knusespor. Hvis de bare kom hit en gang, kunne de kaste bort noe som var så verdifullt? Svovelkisen kan de ha funnet på stedet, og det har vel tatt sin tid?

Det som ligger igjen på boplassen etter 9500 år, er bare en brøkdel av det som engang var der. Det meste av utstyr og redskap tok de med seg. Tilbake lå ødelagte og utslitte ting, og kanskje noe som ble mistet. Alt folkene omga seg med av organisk materiale, er forsvunnet: f.eks. stokker som skulle holde skinnteltet oppe, soveskinn som var utslitte, ødelagte padleårer, brukne pileskaft, gjenglemte fiskekroker, utslitte nett og ruser, matrester og mye mer. Bildet viser et merkelig funn er et flatt, avlangt skiferstykke med hull i hver kortende. I den ene enden er et brudd ved hullet og spor etter nok et hull, hvor det også har skjedd et brudd. Kan skje har dette vært et fiskesøkke, men vi kjenner ikke liknende fra andre steinalderboplasserfra denne tiden. En annen tolkning er at dette har vært en «brummer». Det er et instrument som er kjentfra steinalderen og har omtrent dennefarmen. En lang, tynn snor, f.eks. en sene, ble tredd gjennom hullet og gjenstanden ble surret hurtig gjennom luften, slik at det fremkom en brum mende lyd. Siden denne gjenstanden har vært brukket to ganger ved et hull, tyder det på kraftig slitasje, som kan passe med tolkningen som «brummer». På den annen side er den tyngre enn de «brummer» som er  kjent, så foreløpig er dette en gåte. Foto: Universitetets Oldsakssamlig

Det er altså trekk ved flintfunnene som tyder på flere besøk. Siden det ikke er store mengder funn, har det sannsynligvis vært en liten gruppe, kanskje to familier, som har hatt Stunner-øya som sin sommerboplass. Sommertemperaturen var omtrent som i vår tid, men vintrene var kaldere. På øya vokste bjørk, einer og vier, furua var på veg. Kanskje en og annen hasselbusk hadde slått rot - som et resultat at menneskenes nistemat. Men det var havet som var spis kammeret.

Et landskap i endring
Stunnerfolkenes fjerne forfedre var fangstfolk som holdt til på de store steppene i Mellom- og Sør-Europa mens isen dekket Skandinavia. De hadde gjennom flere tusen år tilpasset seg et liv med storviltjakt. Her levde flokker av reinsdyr, villhest, bison, og her var også ullhåret nesehorn og mammut.

Klimaendringen som førte til at isbreen smeltet, fikk drastiske konsekvenser for istidsjegerne - og for faunaen. Det åpne steppelandskapet sør for breen ble langsomt skogkledt og skapte dårlige vilkår for de store dyreflokkene, flere av dem døde ut. Til gjengjeld steg det et nytt landskap opp av havet i nord, et øyland skap med et rikt dyreliv; fisk og hval, selskjær og fuglefjell. Det krevde mot og kunnskap å lære et helt nytt landskap å kjenne for å høste av rikdommen - men eventyrlysten kan ha vært en like sterk drivkraft!

Det råder altså ingen tvil om Stunner-boplassens alder og tilknytning til et kystlandskap. Da landet ble kvitt den kilometertykke iskappen, steg det opp av havet med en hurtighet på 10 m pr. 100 år. Etter et par generasjoner var "Stunner-øya" ikke lenger noen øy. Allerede etter ca. 50 år, ved et havnivå på 155 m, er innløpet til viken stengt, og ved 150 m er boplassen en km inne på land. At boplassen har hatt en kort historie, passer bra med Fuglestvedts vurdering av flintfunnene, som neppe er yngre enn 9500 år.

Havner og fiskeplasser forsvant, men nye øyer dukket opp, nye selskjær og fuglefjell. Dette måtte steinalderfangstfolkene forholde seg til. Tenker vi oss at folkene på Stunnerøya kom tilbake flere ganger, opplevde de at båtplassen ble tørr, det ble lengre å gå til boplassen, og de måtte finne en ny havn. Stunner-øya ble en del av stammens historie.

Se mer: Follominne 1998, Steinalderpionerene på Stunner-øya, den eldste boplassen i Akershus.