Sagbruk i Ski

Driften av sagbrukene var basert på vannkraft, og i områdene Gaupesteinmarka og i vassdragene rundt Langen kan man flere steder se rester etter sager.

I 1655 skal det ha vært 12 sager i kommunen. Etter innføringen av sagbruksprivilegiene i 1688 var det 6 sager tilbake: Fjell, Krokhol, Siggerud, Boer, Vevelstad og Haugsbro. Dette var såkalte kvantumsager for det meste eid av byborgere. Vannsagene til Siggerud og Krokhol var i bruk til 1920-årene. Deretter kom lokomobilen, oljemotor og elektrisk motor i bruk.

Etter at sagbruksprivilegiene ble opphevet i 1854, dukket det opp flere sirkelsager drevet med dampkraft (Skjeggstad, Retvedt, Kråkstad osv). I senere år kom det opp mange gårdssager drevet med forbrennings- eller elektromotor.

Da jernbanen kom til distriktet ble avsetningsvilkåra gode, og det ble bygget sag både ved Ski, Kråkstad og Skotbu stasjon.

Det var gjerne to store sirkelsagblad. Ved det første (kantsaga) vurderte sagmesteren hvordan få maksimalt ut av stokken. Bakgutten fulgte mesterens anvisninger. Stokken ble renskåret på to sider før den gikk til kløyvesaga. Sagmesteren her måtte følge opp kantmesterens vurderinger.

Bakhunen ble kappet på eget sagblad til ved eller brensel for dampkjelen.

Gjedsjøsaga kom i drift etter kongelig bevilling i 1791 eller 1793 til å drive ei bygdesag.

Vilkårene var:

  1. Bare skjære tømmer fra odelsskog
  2. Alle bord skjæres med vannkant
  3. Intet av det skårne måtte selges.

Sammen med sin bror Jørgen og bakermester Lindahl kjøpte Hans Ruud i 1917 Gjedsjø skog. Han overtokGjedsjøsaga vannsaga som sto i Sagstubekken og hadde vært brukt siste gang i 1907. Denne ble revet i 1920 og inventaret, den dobbelte sagspindel, selvtrekk, stillmaskin, ruller og brett, ble benyttet i den nye Bøhlersaga som ble bygd samme året. Den elektriske strøm kom i 1918 og dette gjorde det overkommelig igjen å få sag på Bøler gård. Av andre materialer fra saghuset ble det bygd vedskjul nærmere Gjedsjøvannet for lagring av ved for salg.

Dammyr-dammen er fra 1800-tallet. Inntil 1907 var det drift på Gjedsjøsaga, vannsaga i Sagstubekken/Dammyrbekken.

I 1880-årene ble det kjørt planker fra Gjedsjø til Vålerenga med tre hester fra Gjedsjø gård. Kjørekaren gikk ved siden av lasset i bakkene. Det var stopp på SeOpp hvilestue. Det var også hvilestue på Fredheim. Hvilestedene ble plassert i høvelig avstand av hensyn til hesten.

I 1920 ble vannsaga (Gjedsjøsaga) under Sagstuåsen revet. Anton Pedersen, far til Trygve, falt ned under riving av denne. Faye på Gjedsjø gård stod som eier av saga. Ny sag ble satt opp ved Gjedsjøvannet.

Øystein Endsjø leide saga til sine tømmerdrifter og hadde med sin egen bemanning.

Lokomobilen til Gjedsjøsaga ble innkjøpt i 1912. "Jacbsons Maskinverksted, Christiania, 1912" stod det på lokomobilen. 8 hk nominell kraft, 100 punds trykk kunne den tåle. Fordi den var montert permanent, var det flisovn med vedfyring bak for å få høy nok temperatur. Ildfast stein lagt med mellomrom gav god trekk, slik at flisa forgasset. De hadde ingen utgifter til fyring, - hele energibehovet ble dekket av flis og avfall. Lokomobilen sto først på Gjedsjøsaga ved Gjedsjøvannet mellom Dammyrveien og bekken ved Trøytvebrua før den ble flyttet til Skjeggstadsaga. Saga ved Gjedsjøvannet ble i 30-årene trukket av parafinmotor.


Skjeggstadsaga var et sameie av fem gårder: Gjedsjø, Skjeggstad, Bjørnebråten, Jørgenrud og Boger. Fra 1924 og fram til opphør i 1957 var Lars Bjertnæs forretningsfører. Lokomobilen til Gjedsjøsaga ble innkjøpt i 1912. "Jacbsons 

Maskinverksted, Christiania, 1912" stod det på lokomobilen. 8 hk nominell kraft, 100 punds trykk kunne den tåle. Fordi den var montert permanent var det flisovn med vedfyring bak for å få høy nok temperatur. Ildfast stein lagt med mellomrom gav god trekk, slik at flisa forgasset. De hadde ingen utgifter til fyring, - hele energibehovet ble dekket av flis og avfall. Lokomobilen sto først på Gjedsjøsaga ved Gjedsjøvannet mellom Dammyrveien og bekken ved Trøytvebrua. Lokomobilen ble flyttet til Skjeggstads grunn noen år etter 1912. Skjeggstad-saga ble navnet på den nye permanente saga på Skjeggstad-jordet ved Jørgenrudsvingen. Plasseringen på Skjeggstad var mer sentral for mottak av tømmer. I den tiden ble sagene plassert der tømmeret var. Nå transporteres derimot tømmeret dit saga står. Det ble skåret bondeskur og skur for salg, - omtrent like mye av hvert. Plankestabler ble plassert på begge sider av Enebakkveien i svingen ved Skremmaveien. Det ble lagt gangbru over veien mellom plankestablene. Collett og Lars Laumb drev som trelasthandlere på bygdene. Nå er det samvirketiltaket Viken Skog (tidl. Nedre Glommen Skogeierforening) som administrerer all skogsdrift for skogeierne her i distriktet, dersom de ønsker å sette bort arbeidet.

Jørgen Ruud hadde tømmer som Petter Bjertnæs kippet fram før saging. Det var eieren som var ansvarlig for at tømmeret kom fram på lunna. Anders Stubberud og Micael Bergseng rullet det så fram til sagbenken. Alle hadde betalt for stokke-tylvta. To sjauere bar unna, - var det bare en, fikk han noe mer i lønn. Etter 1. verdenskrig skar man på det meste i to skift. De skar ca 30 tylfter om dagen. Bemanningen var 2 mann på hver av de to sagbenkene, 2 sjauere, 1 tømmervelter, 1 fyrbøter, 2 i bak-hon, 1 flisgutt. Thorbjørn Bjerke hadde jobben som flistriller. Oscar Spong begynte å kappe ved, men overtok etter hvert flistrillinga. Samme jobb har også Erling Mikkelsen hatt:

‘Jeg hadde selv jobb som sagflistriller da jeg gikk i fådelt skole på Gjedsjø først på 1950-tallet. Vi gikk på skole og arbeidet annenhver dag. Sagflisa ble delvis trillet inn til lokomobilen for tørking før den ble puttet ned i ovnen, og delvis tømt ute i en stor sagflisfylling hvor bøndene senere hentet flis for å strø i fjøs og stall. Det var svært ubehagelig å smyge seg innunder sagbladene og skuffe mens flisa gøyv nedover oss og innunder klærne og i øynene. I den tiden på året det var drift på saga, hadde vi få og lange frikvarter på skolen, og det var nødvendig for oss elever om vi skulle kunne rekke ned på saga og oppleve atmosfæren der. Læreren blåste i ei fløyte når vi skulle inn til time. Vi var svært ofte nede på saga i fritiden også.’

Etter krigen ble det mer tilfeldig bondeskur med tilfeldige mannskaper. Betydelig virksomhet i alle bygder og behov for stor bemanning var årsak til at man fikk sagmestere helt fra Høland og Urskog til Skjeggstad. Baltzersen fra Skotbu var også sagmester her. Jørgen Jacobsen var sagmester og senere fyrbøter.

Hoggere fra Ski hogg inne ved Gaupesteinen. Det kunne bli ganske lange dager. Arbeidstida på saga var fra kl 0700 til 1900 med to matpauser. Hvilebrakka forsvant i 30-årene en gang, men en maken hytte var snart på plass. Hvilebrakka som var en egen hytte ved siden av saga, står nå som fritidsbolig nord for villaen på Bjørnebråten gård.

Flasker med kaffe blandet med melk eller fløte sto dagen lang inntil den varme delen av lokomobilen for å holde seg noenlunde tempererte. De var gjerne overtrukket med ei strømpe eller pakket inn i en gammel avis for bedre å holde på varmen. Arnt Bjørnebråten fortalte at unger i Klemma kom med suppe på et spann til sin far som arbeidet på saga. Uheldigvis hadde de glemt skje og ble prompte jagd hjem med både spann og suppe. Hvilken irettesettelse det ble i Klemma den kvelden kan vi bare tenke oss! Lokomobilen hadde et stort svinghjul på den ene siden, på det lå den store balata-reima som trakk de to sagbladene og drivverket for benkene. På den andre siden var det et mindre hjul som trakk kappsaga for bakhun-veden. Til dette hjulet var det montert med eksenterskive ei støvel-pumpe som pumpet vann fra bekken på andre siden av Enebakkveien og opp i ei tønne av et tomt oljefat. Det var et hull i vannrøret med en trepinne i som fungerte som regulering, - uten pinnen ble undertrykket borte og intet vann. Når man trengte mer vann i tønna, ble pinnen satt i og en boks vann tømt ned i støvelen på pumpa for tetting slik at den maktet å løfte vannet. Vannet i tønna ble forvarmet ved at damp fra sylinder"eksosen" ble ledet ned i vanntønna. Vanntemperaturen ble ved dette betydelig øket! Ei fødepumpe drev vannet inn i kjelen under mottrykk. Fødepumpa hadde tre ventiler som hindret tilbakestrømning. Det hele ble drevet av en eksenterskive på svinghjulakslingen. Selve kjelen på Skjeggstad-saga var bygd i 1889. To ventiler sto åpne under igangsetting. Mannskapene hengte seg på svinghjulet og dro det hele i gang med håndmakt. Drivreima ble smurt inn med en blanding av sylinderolje og kvae for at den ikke skulle slure på svinghjulet. Dampmaskinen måtte en få "på slag" mens damptrykket ble satt på og ventilene lukket igjen. Disse ventilene ble åpnet når maskinen skulle stanses slik at det ikke dannet seg kondens i maskineriet. Dampen måtte få strømme uhindret ved ny start. Lubrikatorpumpe sørget for olje til sylinderen. Det var nødvendig med en nøye prosedyre for påfylling slik at oljen ikke ble blandet med vann/damp siden påfyllingen foregikk under drift.

Harald Høybråten satte sperre på sikkerhetsventilen, men var rask til å fjerne den en gang det kom overraskende kontroll. Damptrykket inne i skorsteinen, et stort metallrør, gav god trekk. Far til Harald Høybråten var den første fyrbøteren på Skjeggstad-saga. Smed Eldor fra Ås skiftet rør i dampkjelen. Også smeden Harald Andresen fra Fossebekk skiftet rørene i kjelen når det var nødvendig. Måtte da krype inn gjennom luka i front av kjelen og jobbe inne i det trange fyrkammeret. Harald Høybråten var fyrbøter før Jørgen Jacobsen overtok jobben. . (Jørgen Jacobsen hadde allerede den gangen montert motor på en sykkel (knallert). Han hadde en 98 ccm motorsykkel fra før krigen. Han kjørte fortsatt uten sertifikat enda det etter krigen ble påbudt med førerkort for sykler over 50 ccm.) Sverre Mikkelsen overtok igjen senere denne jobben som fyrmester.

Trygve Pedersen i Tjernsli begynte som sjauer, men avanserte snart til bakgutt, og fra bakgutt til sagmester etter noen sesonger. Den ene sagmesteren har ansvaret for kanting og den andre for kløyving. Disse mester-oppgavene var likeverdige i anseelse. Ved kanting ble det avgjort hva det skulle bli av stokken. Kløyveren måtte så følge avgjørelsen til kantmesteren.

Arbeidsfolk ved saga
I flere år var Sigurd Bergseng og Trygve Pedersen sagmestere. Bergseng var kantmester og vurdert hva en maksimalt kunne få ut av stokken. Kravet til dimensjonering var minst 2/3 hvit ved. To forskjellige klasser av skur : 1. og 2. sortering. Det måtte være skarp kant på det meste av stokkens lengde. Stokkene skulle helst kløyves etter margen. Målerne tilkalte inspektør dersom resultatet ikke ble godkjent. De ville ha et godt forhold til kjøperne også! Mestrene måtte file sagbladene i matpausene. Benkespett og hake var verktøyet som ble brukt på sagbenken.

Året 1957 var siste driftsåret for Skjeggstad-saga. Lokomobilen fra Skjeggstad endte sine dager som skrapjern etter opphogging.

Et fotografi etter Karen Bjørnebråten viser arbeidslaget ved Skjeggstadsaga en gang før krigen:

Sittende i første rekke fra venstre: 1 Harald Høybråten, 2 ukjent? 3 Jacob Jacobsen, 4 Kolbjørn Moseby (Jens Damslora?)

Stående i annen rekke fra venstre: 5 Christian Christiansen Johansen fra Slora. 6 Paul Andersen Langbråten, 7 Einar Andersen Langbråten 8 ukjent? 9 Arnt Bjørnebråten, 10 Trygve Pedersen Tjernsli.

 

Siggerudsaga
Fra en artikkel i Østlandets Blad (1999)
Skrevet av Solveig Fredriksen, Henning A. Jønholdt (foto)

På varme sommerdager er Bråtetjern badeplass for de som bor på Siggerud. Det mange ikke vet, er at Bråtetjern har oppstått som følge av sagbruket. Opprinnelig var det bare en bekk som gikk der, men for å få kraft til å drive saga, ble det bygget en demning, og dermed ble det et lite vann på stedet. I dag er det bare rester etter det som en gang kan ha vært Skis første industriarbeidsplass en gang i tiden. Trelast har gjennom alle tider hatt stor verdi som handelsvare. Da de første vannsagene kom rundt 1520, fikk sagbruket en oppblomstring.
Vannsagen var en oppgående sag, det vil si at sagbladet gikk opp og ned, og den var av jern med stålsatte tenner. Et sagblad fra 1600-tallet ble funnet i myra ved sagbruket, og det har skogbestyrer Reidar Haugen i dag på sitt kontor på Siggerud. Maskineriet ellers var av tre, bare krumtappen var av jern, men kunne også være av tre.
Etter hvert kom det opp en rekke sagbruk i distriktet, og da ble det lagt skatt på sagene. Denne ble betalt i form av tømmer. Etterspørselen etter trelast på det europeiske markedet økte, og fra saga på Siggerud ble det transportert trelast til Drøbak, der hollenderne var store oppkjøpere. Etterspørselen etter trelast ble så stor, og sagene så mange, at skogene ble snauhogd.
En historie fra 1599 forteller at det i Kråkstad ikke kunne skaffes skattetømmer til skogens sager fordi det ikke lenger fantes grovt furutømmer i skogene der.


På midten av 1600-tallet var det 12 sager i Kråkstad. Flere av disse ble nedlagt etter at ordningen med privilegerte kvantumsager trådte i kraft i 1688. Da måtte sagene godkjennes og det måtte bevises at sagene hadde vært i drift i 30 år. I forbindelse med at den nye ordningen med kvantumsager kom i 1688, ble det ført tingsvitne for at det hadde stått sag på Siggerud lange tider. Der står det skrevet:

Knud Greverud, 80 år; kunde huske 70 år tilbake, provede at i hans ungdomstid stod sag der hvor den nu stod; det hadde han og hørt av sine foreldre, og hans bestefars bror Michael, som bodde på Siggerud, og den tid brukte både gården og den tilliggende sag; så og hørte han av sin bestefar og bestemor at i gamle dage og i de tider som de kunde minnes, visste de ikke av nogen krum tapp satt udi til sagenes bruk, men i stedet brukte en tyrirot som han mente kan ennu være "til siune" (å se)--- og i de tider brukte salig borgermester Nils Lauridtzen samme sag.

I 1740 fikk Siggerudsaga rett til å skjære 2000 bord årlig. I forbindelse med saga ble det også drevet mølle der bøndene kunne komme og male kornet sitt.

Ny tid
En ny metode for sagdrift ble utviklet på begynnelsen av dette århundre, og den gamle saga ble flyttet omlag hundre meter fra kraftkilden, som fortsatt var vannkraften. En svært finurlig ingeniørteknikk med kraftoverføring via reimer ble etablert. Oppe på det nye sagbruket ble både sagbruket, taksponhøvel, kappsag, vedkløyver og tømmerkjerrat drevet av en vannstråle nesten 100 meter nedenfor sagbruket. I forbindelse med det nye sagbruket ble svenske ingeniører tilkalt for å bygge den nye demningen, som er intakt den dag i dag.

Eierne av Siggerud gård har vært rike Osloborgere. I årene 1912- 1917 benyttet kommunen seg av forkjøpsretten de hadde til å kjøpe store skogeiendommer Ski. I 1912 ble Siggerudsaga kjøpt, men dette kjøpet gikk ikke i orden før i 1916 etter en Høyesterettsdom. Siggerudsaga var i drift til 1943. I 1957 ble bygningene som stod igjen, revet fordi det var en som ville bygge "hønefabrikk" på tomten. Han fikk kjøpt sagbruket og arealet rundt og solgte alt jern som var av verdi, reiv husene og bygde grunnmur til "hønefabrikken" sin. Der ble det bråstopp. Ski kommune tok eiendommen tilbake, men da var sagbruket og Siggeruds underverk borte.

 

Noen sager i Ski:

Det er i alt identifisert 12 sager i kommunen hvorav 8 er i ruiner.

Rester etter sag nederst i Tussebekken V for Haugbro nedre. Kan dateres fra ca 1500.

Rester ved Tussebekken mellom jernbanen og E6.

Rester ved Kråkstadelva 400 m NV for Grønstvedt. Se mer: Follominne 1954-59 s9-13 Litt om sagbrukene i Follo i eldre tid Av Hans Krag

Sag og sagdam ved Jørgenrud Søndre.

Krokhol sag. I dag bare ruiner ved utløpet av Sagstudammen. Se mer: Follominne 1996 s66-75 Skogbruk, fløting og industri i nordre Ski Av Reidar Haugen, Kalender 1996 omslaget.

Vanndrevet sag. I dag bare rester i Ålielva 120 m NØ for Brusaga sentrum. Kan dateres fra 1608. Brusaga er med i fortegnelsen over sager som fantes i 1655. Nedre Bru sag ble drevet av osloborger Christen Eskildsen. Øvre Bru sag ble drevet av osloborger Morten Jensen. I 1688 ble sagbruksprivilegiene innført, og  Brusaga fikk skjære 2400 bord. Se mer: Kalender 1986 mars.

Skotbu sag = Mørksaga, Lynnesaga eller Rustadsaga N for jernbanen ved villa Evang ble anlagt av Julius Baltzersen (fra gården Mørk vestre) i 1918. Etter noen års drift ble bruket solgt til August Kjepperud fra Enebakk. I 1931 overtok Erling Nøkleby virksomheten. Gårdbrukerne Lars Rustad og TH. Lynne overtok sagbruket fra 1940. Bruket ble da vesentlig brukt til foredling av eget tømmer.

Se mer: Glimt fra bygdemiljøet s219-220 Skogbruksvirksomheten ved Skotbu 1918 - 1968 Av Arne Strøm, ØB 07.02.2001 (gamle minner Mørksaga 1922).

Sletten sag Syd for jernbanen ved Skotbu ble etablert i 1925. Saga ble drevet av familien Baltzersen fram til 1968.

Se mer: Glimt fra bygdemiljøet s219-220 Skogbruksvirksomheten ved Skotbu 1918 - 1968 Av Arne Strøm.

Tufter etter Fjellsaga 100 m NØ for veidele Bindingveien / Bru-Fjellveien,  vanndrevet. I 1688 ble sagbruksprivilegiene innført, og  Fjell sag fikk skjære 2700 bord. Jørgen Fjeld, født i 1882, har fortalt at han begynte å arbeide på Fjellsaga da han var ti år gammel. Han tjente 68 øre dagen (1892).

Se mer: Follominne 1954-59 s9-13 Litt om sagbrukene i Follo i eldre tid Av Hans Krag.

Follominne 1975 s59-73 Sagbruksprivilegiene av 1688 i Follo fogderi Av Finn-Einar Eliassen.