Notater skrevet ned etter samtaler med Johannes Bieltvedt i januar 1995 av Idar Furuseth

Om kvelden den 8. april 1940 ble det på radioen gitt melding om at store flåtestyrker var på vei nordover gjennom Øresund. I Kråkstad var man lite i tvil om hva dette betydde. Den 9. april dro store mengder tyske fly over Kråkstad med nordlig kurs.

Noen mobiliseringsinnkalling fikk ikke Johannes Bieltvedt de første dagene. Forsvaret var preget av rot og så ut til å være lite forberedt på en invasjon av en fremmed nasjon. At forsvarssjefen var medlem av organisasjonen "Det brukne gevær", kan kanskje forklare noe. Forsvarssjefen ble da også etter bare noen dager byttet ut med en annen. Johannes Bieltvedt fattet ingen tillit til forsvarsledelsen og mobiliseringen og var i sterk tvil om han skulle møte opp.

Men etter en to-tre dager fikk Johannes Bieltvedt en innkalling i posten med ordre om å møte på Depotet i Ski. "Det var ikke så enkelt å reise fra. Vi hadde budeie og gårdskar, men da krigen var i gang så syntes de at de måtte hjem. Så kona ble alene om hele fjøsstellet. Vi pakket ryggsekken med mat og klær og nødvendig utstyr. Etter en varm avskjed begav jeg meg til fots til Ski. Dette var alvor!" Bieltvedt kjenner ikke til andre fra Kråkstad som fikk tilsvarende innkalling. I Ski møtte Bieltvedt lensmann Willy Westgaard som patruljerte i gatene. Han kunne fortelle at alt utstyr på Depotet var flyttet sørover med lastebiler. Bieltvedt fikk etter eget initiativ sitte på med en lastebil til Askim. Framme i Askim fikk han sammen med andre utdelt uniform og karabin med ammunisjon. Noen fikk utdelt mitraljøse, men felles for alle var manglende øvelse i og kunnskap om bruken av våpnene. Bieltvedt ble straks sammen med 15-20 andre plassert på lastebiler og kjørt nordover til et lite småbruk ved Onstad sund, et gammelt vadested nord for Fossumbrua. Her opprettet de en kontinuerlig beredskapsordning på østsiden av Glomma hvor de ventet tyskerne. Det var kaotiske forhold blant både befal og menige. En nervøs spenning preget vaktmannskapene til enhver tid. Lyden fra skuringen av tilfeldige isflak i Glomma kunne lett bli oppfattet som tyske soldater under framrykking. En enslig mannsperson som en gang kom gående gjennom skogen mot vaktpostene, ble beskutt og løp bort uten at noen undersøkte om det kanskje kunne ha vært en ærlig budbringer sendt av forsvaret.

Tyske tropper var på vei sørover fra Oslo. De drev de norske styrkene foran seg mot Sverige. I fjellsiden over fundamentene til den gamle Fossumbrua kan vi i dag se solide forsvars anlegg. Disse er eldre og ment til forsvar mot svensker på vei fra sør. Slik anleggene er plassert egnet de seg ikke til forsvar mot tyskere fra nord.

Planene var fra norsk side at Fossumbrua skulle sprenges. Allerede dagen etter at Johannes Bieltvedt kom til Onstad sund hørte de drønnet fra sprengningsforsøket. Man antok at da ville tyskerne prøve å komme seg over Glomma ved det gamle vadestedet hvor vaktholdet var etablert. Sprengningen av Fossumbrua var dessverre mislykket. Brua ble riktignok noe deformert, men var fullt kjørbar under hele krigen og årene etter. To busslaster med tyske soldater ble imidlertid effektivt ekspedert av norsk mitraljøsegild idet de skulle passere brua.

Johannes Bieltvedt og hans kamerater lå i flere dager ved Onstad sund og ventet på nærmere ordre. Bombingen av festningen på Mysen hørtes tydelig. Dag for dag hørte de bombedrønn som lød fjernere og fjernere etter hvert som de norske styrkene ble fordrevet inn i Sverige. Johan Skaarer og Konrad Bjerke fra Kråkstad var med sine lastebiler rekvirert for transportoppdrag under denne flukten. Skaarer og Bjerke måtte oppholde seg på en gård i Sverige til langt ut på høsten. Vaktmannskapet ved Onstad sund anså nå oppdraget for utført og senket våpen og annet krigsutstyr i elva. Deretter rodde de over Glomma og tok seg opp til gården Hovind. Her traff Johannes Bieltvedt endelig en kjenning, nemlig Johan Kippenes fra Ski. Han var pølsemaker og drev forretning i Oslo. Mor til Johan sto for driften av "Kippa"-kafeen på Nordbyveien i Ski. Johan Kippenes var gift med dattera på gården Hovind og hadde derfor evakuert hit ut.

Johannes Bieltvedt og soldatene fra Onstad sund var fortsatt i uniform og planla nå å reise hjem med tog. De fikk låne sivile klær, men var etter flere dager i felten nokså uflidde og lurvete. Kanskje de ville møte tyske soldater og bli anholdt? Jernbanebrua over Glomma var sprengt i stykker ved Askim, så de måtte stige opp på vestsida av elva.

Alt gikk heldigvis bra og Johannes Bieltvedt kom velberget til Kråkstad stasjon. Her fikk han Borghild Mørck på den kombinerte post- og telegrafstasjonen til å ringe hjem til Bieltvedt og melde fra at han snart var hjemme!

Hjemmefronten i Kråkstad

Hjemmefronten ble i løpet av krigen ganske godt organisert her i distriktet. Bieltvedt var selv med, men av sikkerhetsmessige grunner gjaldt det for alle at hver enkelt skulle vite så lite som mulig om de andre og hva de drev med. I ettertid vet vi at det var et forholdsvis stort våpenlager på Smerta i Ski, men Bieltvedt visste ikke mer enn at Smerta kunne bli et mulig møtested.

Etter at tyskerne hadde kapitulert på flere fronter ute i Europa ble hjemmefronten satt til vakthold på Kråkstad stasjon og ved Bedehuset. Ved jernbane- og veianlegg fryktet man sabotasjehandlinger fra tyskernes side ved en forestående kapitulasjon og tilbaketrekning fra landet. Ved Bedehuset i Kråkstad var det et militært lager som kunne være av interesse.

Denne vaktstyrken fra Kråkstad bestod av på kne i første rekke fra venstre: (1) Johan Toftdal; (2) Per Sannum fra Ski; (3) Helge Gjølberg fra Bjastad; (4) Arne Norøm fra Skotbu. Stående i andre rekke fra venstre: (1) Arne Gjølberg fra Bjastad; (2) løytnant Ole J. Hvidtsten fra Karlsrud (3) Søren Grav fra Retvedt; (4) Johan Skaarer fra Raadim; (5); Johannes Bieltvedt fra Bieltvedt; (6) Ragnar Hagbartsen fra Kråkstad; (7) Birger Sander fra Sagatun i Kråkstad; (8) Asbjørn Løkke fra Store Holt; (9) Ottar Nes, kjøpmann syd for Asperbrua.

Under rasjoneringstiden var løytnant Hvidtsten kontrollør, som ute på gårdene veide opp den mengde korn, poteter, kjøtt og annet som bonden ble pålagt å levere.

Notater nedtegnet etter samtaler med Amund Pedersen og Rolf Haakensen februar 1995

Om morgenen 9. april syklet Amund på jobben som vanlig. Før klokken sju om morgenen traff han "Bayer'n" ( Hans Christoffersen som var brytetrener for Ski Idrettslag). Han kom på motorsykkel fra Drøbak og kunne fortelle om den dramatiske invasjonen. Et tysk fly hadde falt ned ved Nesset 9. april. Amund var 17 år den gangen og svært interessert i det som skjedde. Etter å ha vært ved Nesset, kom han hjem på kvelden. Akkurat da kom forflytningen av depotet ved AR1 i Ski til Sigtunkrysset på vei sørover. "Bayer'n" var motorsykkelordonans, men ingen hadde opplysninger om tyskernes posisjoner. Her i krysset vurderte de derfor å reise om Tomter for å komme uhindret til Askim. Etter å ha bli frarådet dårlige bygdeveier i teleløsningen, og fått forsikringer fra lensmannen i Hobøl om at veien var fri for tyskere, dro de om Elvestad til Askim. (Om kampene ved Fossum bru; se intervju med Johannes Bieltvedt) Amund og Egil Pedersen sammen med Frank Juelsen syklet til Myrakrysset i Spydeberg et par dager senere. Nå var det tyske soldater overalt. Luftvernkanoner på taket av bensinstasjonen var bemannet med tyske soldater som holdt utkikk mens andre sparket fotball under svært gemyttlige forhold.

Rudolf Jørgensen, senere gårdsgutt på Prestegården i Kråkstad, var 2.-skytter på et maskingevær ved Fossumbrua i aprildagene. Ivar Herrestvedt fra Ski falt i trefningene her ved Fossumbrua den 15. april. En annen Kråkstad-gutt ligger gravlagt på Kråkstad kirkegård. "Falt for sitt land" står det på gravsteinen til den 25 år gamle Adolf Sørli som falt i løpet av de første dagene av krigen. Han var lagfører og ble skutt av tyskerne ved Hovda bru i Østerdalen den 22. april, men har ikke fått sitt navn på minnesteinen over de falne ved Ski kirke. Hjemmestyrkene holdt til i Gaupesteinmarka, og Granerud var under store deler av krigen mellomstasjon for trafikken inn og ut av skauen. I Granerud hørte de illegalt på radiosendinger fra England under hele krigen. En radio ble levert inn, men de beholdt en annen.

Alf og Margrethe Haakensen i Granerud samt sønnene Rolf og Arne var hjelpere og kontakt mellom guttene på skauen og omverdenen. Alf hadde ei lita kvern i kjelleren og malte korn, og Margrethe bakte brød til Q-gutta; - poteter og andre nødvendige forsyninger sørget Granerud-folket også for. Klesvask og et bad ble det også råd med på Granerud. Når de kom fra skauen, gikk de inn i kjelleren og banket forsiktig i vannledningsrøret som signal på at de ville ha kontakt. På denne måten sikret de seg mot å komme uforvarende om eventuelle uinnvidde eller tvilsomme personer skulle være i Granerud.

Gutta fra Q-hytta hadde med seg ettertraktede engelske sigaretter fra flyslippene, men disse sigarettene måtte nytes i skjul. Under krigen ble det ellers dyrket tobakk av tre typer (bonde-, Havanna- og Virginia-tobakk) på gårder i Kråkstad. Det største tillatte antall planter på hver gård var 50. Tobakken ble delvis levert til fabrikkene for bearbeiding, men kvaliteten på det de fikk tilbake igjen var ikke god. Alf Haakensen la tobakksblader på Norgesglass som han satte i gjødselhaugen for "modning", - dette gav ekstra god kvalitet!

Det var rasjonering på brennevin også. Kvoten var en flaske karve-akevitt pr måned. De fleste benyttet kvoten enten til eget bruk, til bytte eller for salg. Man måtte selv møte fram på Vinmonopolet i Oslo. Ingen fikk stille i kø før klokken 0700 om morgenen. Politiet førte streng kontroll, - til og med i sidegatene. Det var hektisk aktivitet før varene på polet var utsolgt. Et feilslipp fra fly over Gaupesteinmarka havnet ved Solbergbrua i Tomter. Selv om slipp-gjengen var raskt ute og fikk reddet det meste, ble en del beslaglagt av tyskerne som lenge skjønte at noe foregikk inne på skauen. Etter trefningene ved Vasshagen rømte guttene fra Q-hytta, og Smerta med våpenlageret ble forlatt. Etter Myrvoll-opprullingen var det stadig folk innom Granerud for å høre nytt om de andre guttene. Hans Petter Bjørnstad og Kristian Westgaard (sønn av lensmann Willy Westgaard) fra Ski var to av dem som holdt til i Q-hytta under krigen. Bridgeklubben i Kråkstad var ikke bare kortspill, men også et møtested for nyhetsformidling og meldingstjeneste. Den indre kjerne dannet en sjakk-klubb på Skotbu til dekning for sin virksomhet. Arne Haakensen kjørte ved flere anledninger avsnittssjef Torstein Fennefoss usett gjennom Kråkstad. En gang på slutten av 1944 var broren Rolf en morgen med å klargjøre et halmlass hvor Arne skulle kjøre Torstein Fennefoss og en annen til Garder. I bunnen av halmlasset lå de to sammen med et rikholdig utvalg våpen. Svært mye fra slippene i Gaupesteinmarka var beregnet for andre forsvarsområder enn våre.

Det herjet en kraftig difteriepidemi under krigen. Søsteren til Amund Pedersen ble sterkt angrepet og lå svært medtatt på et sykehus i Oslo. Per Sannum, telegrafist ved NSB, ordnet plass til mor Pedersen hver dag på motorvognen "Padda" som passerte Kråkstad ca kl 1200, slik at hun hver dag kunne besøke datteren.

Under krigen var det vanlig å dyrke poteter og grønnsaker på all tilgjengelig jord rundt hus og i hager. I stasjonsbyen hadde de blant annet kaniner og "villagriser" i garasjer og uthus. Elling Moe bodde i Sandaker under en del av krigen. En kveld han var på vei hjem etter mørkets frambrudd, møtte han en gris i skogen mellom Sørum og Sandaker. Etter en intens jakt fikk han omsider tak i grisen som kunne bli et kjærkomment kosttilskudd. Skuffelsen var stor da han kom hjem, for det viste seg at det var hans n gris som hadde rømt!

Rømninger til Sverige

Kåre Myrbråthen, Reidar Jacobsen, Arne Olsen og Gunnar Haakensen ble av tyskerne i 1943/44 innkalt til Arbeidstjeneste (AT). De var bl a vakter på Fillipstad etter ulykken der. De ble senere sendt på tømmerhogst og rømte til Sverige ved å ro over Iddefjorden. Gunnar kom hjem til Granerud ca en måned etter frigjøringen.

Torkild Nilsen på Sigtun gård var en "snill" nasist og hadde tyskere i forlegning med 4-5 hester på gården sin. Torkild hadde vist stor begeistring i 1939 da tyskerne gikk inn i Polen. Amund Pedersen, Egil Pedersen og Hjalmar Østby dro like før jul 1944 til noen kontakter på Eidsvoll som skulle ordne flukt for dem til Sverige over Odalen, Skarnes-brua og Stangskogen. Passord for ulike kontakter var: "Hilsen fra han som kjøpte hesten" og "Hilsen fra han som solgte hesten". De skulle gå alene på ski over grensen. I grenseområdet kunne alle bli stoppet, og måtte da ha papirene sine i orden! Guttene fulgte kart, men ble noe usikre på veien og var innom steder de syntes trygge for å spørre om veien. Men folk var svært usikre og uvillige til å rettlede dem på vei. De var redde for å bli angitt til tyskerne. Guttene ble etter hvert sløve og likeglade og var nære på å gå veien mot et veikryss med en tysk vaktsoldat. De kom velberget over og havnet, via Charlottenberg, i hovedmottaket for norske flyktninger. De fikk senere militær utdanning ved forskjellige forlegninger i Sverige for i ettertid å kunne tjenestegjøre for fedrelandet. Kristoffer og Egil, brødrene til Amund, kom seg over til England.

Den engere krets innen Hjemmestyrkene i Kråkstad bestod av: Erling Nøkleby, Birger Norheim (gift med Aasa Retvedt søster til Brynjulf), Reidar Bøhler, Haakon Øyen, Torbjørn Andersen, Brynjulf Retvedt og løytnant Ole Johan Hvidtsten. Gruppen hadde ofte møter hos Torbjørn Andersen i Langli. Det går en dalsenkning i retning Tomterveien som er ganske lett å følge til og fra Langli selv i stummende mørke. Ellers var det møter på Kråkstad Bruk hos Erling Nøkleby.

Ellers hadde vi følgende mannskaper: Johan Toftdahl, Per Bergsvik(var sanitetsmann for alle troppene), Arne Berger, Knut Prestrud, Johannes Bieltvedt, Anton Klynderud, Per Sannum, Johan Skaarer, Håkon Håkonson, Hans Ambjørnrud, Willy Bakke, Søren Grav, Frank Juelsen, Henry Harestad, Asgeir Fossvold, Reidar Furu,

Den her nevnte krets var ved frigjøringen klar for mobilisering. Disse møtte til vaktoppdrag i Tomter ved frigjøringen. De holdt vakt ved Bedehuset, Solbergbrua, Engsbrua, Stasjonen og Telegrafsentralen.

Notater etter samtale med Gunnhild og Arne Berger februar 1995 av Idar Furuseth

Arne Berger tilhørte kavaleriet og skulle møte på Gardermoen ved mobilisering. Han bodde på denne tid på Haga gård i Kråkstad. Da han kom til Ski den 11. april, ble han imidlertid stoppet av lensmann Willy Westgaard og sendt til Mysen. På festningen her hadde de nok folk, og ble herfra sendt videre til Askim. Ved Moen skole fikk de utlevert uniform, utstyr og våpen. Sammen med 12-15 andre ble han så sendt med til jernbanebrua ved Fossum for å møte tyskerne her. Blant andre var også Hans Mørch fra Ski beordret til transportoppdrag med sin lastebil på denne tiden. Det var nå blitt kveld og natten til den 12. april.
Berger og en mann til ble plassert på vestsiden av brua på en kolle. De var utstyrt med mitraljøse og bygde et bra brystvern av snø med god dekning mot brua. Busser fra Schøyens Bilcentraler var rekvirert for å transportere tyske soldater sørover fra Oslo. Bussene kom på rekke, og da tre busser var framme ved fjellveggen før brua, ble de beskutt. Reidar Furu fra Kråkstad hørte til de fast oppsatte styrkene og var ganske godt forberedt. Han hadde møtt noen dager før og skulle befeste selve Fossumbrua. Tyskerne i de gjenstående bussene spredte seg utover i nærheten, men uten å forsøke seg på jernbanebrua der Berger og kameraten lå klar for ildgiving.
De nevnte to ble utpå dagen beordret til et ringvern av Høgda utenfor Askim hvor forsvarets hovedkvarteret var midlertidig etablert. På kvelden ble de trukket tilbake til Sekkelsten på E 18 der veien tar av mot Eidsberg. Dro så på natta til Ramstadkrysset. De fikk her ligge i fjøset på en bondegård. Utpå dagen den 13. april kom de til Ørje. Det var tidligere sagt at de her skulle sette seg til motverge, men det ble det ikke noe av. Både offiserer, befal og menige var uten klar ledelse fra høyere hold.
Etter å ha passert grensen måtte de levere fra seg våpnene. Det hadde kommet mange fra de norske styrkene før dem, for det lå hauger av håndvåpen som lignet vedstabler langs veikantene. Berger ble forlagt på Samskolan i Fillipstad i Sverige.

Allerede dagen etter så han et oppslag hvor det ble søkt etter en gårdsarbeider til et større bruk nærmere Trollhättan. Forpakteren her hadde alle sine tre sønner ute på nøytralitetsvakt. Han fikk jobben, og ble her til slutten av juli måned. Det var siste frist for å vende tilbake uten å bli betraktet som landsforræder av tyskerne. Det hadde stadig blitt sendt hjem puljer av soldater. Berger var så gårdsbestyrer på Tronås fram til høsten 1943. Han var videre stutteribestyrer i Askim fram til 1946. I denne perioden var han med på mange illegale transporter av våpen og flyktninger. Pianisten Robert Levin var en av de mange han brakte i sikkerhet. Askim var den siste stasjonen uten krav om spesiell tillatelse for å ferdes. Videre mot grensen måtte reisende ha egne passersedler.

Arne Berger var den 8. mai 1993 med på et minne-arrangement ved Fossumbrua. Dette ble dekket av lokalsendt TV i Askim. Her ble det vist uniformer, våpen og utstyr fra krigens dager.