Før elektriske kjøleskap kom i bruk i 1950-årene, var det vanlig i de fleste distrikter på landsbygda at is ble skåret på dammer og vann til nedkjøling av melk og andre varer. Isen ble fra vinteren til sommeren lagret i isbinger. De fleste gardsbrukene hadde mindre isbinger til eget bruk.

Kommersiell istrafikk startet på begynnelsen av 1930-årene og varte til etter krigen. Istrafikken skapte arbeidsplasser og gav en kjærkommen attåtnæring i disse vanskelige årene. Til sammen var det i perioden 1930 til 1946 åtte kommersielle isbinger bare i Siggerud-området. Kundene til isselgerne fra Siggerud var bedrifter og husholdninger i Oslo-området.

I mars 1951 påtales det i ØB slurv ved merkingen av alle råkene etter isskjæring i vårt distrikt. Etter snøfall er det ikke lett å oppdage disse.

Se mer: Glimt fra bygdemiljøet s169-172 Istiden av Sverre Lie
Follominne 1996 s70-75 "Istida" på Siggerud av Reidar Haugen
Follominne 1999 s70-77 Isdriften fram fra glemselen: Et historisk jubileum av Frode Gjertsen

Fryserier
Rundt 1950 ble moderne kjøleteknikk tilgjengelig for folk flest, men var ikke i vanlig bruk enda. Før det ble vanlig med dypfrysere i hjemmene, ble det opprettet felles fryseanlegg flere steder i kommunen.

Den 7. nov 1950 ble det f eks holdt konstituerende møte i A/L Kråkstad Fryseri med 39 andelshavere. Fryseriet ble utstyrt med 180 bokser for utleie, og holdt til i det gamle meieribygget ved stasjonen i Kråkstad.

Se mer: Follominne 1988 s75-76 Meieribygget og kornmagasinet ved Kråkstad stasjon av Johs Bieltvedt


Svett ost, smør som smeltet, varmt øl og sur melk var et vanlig fenomen i våre besteforeldres tid. I dag er kjøleskap og dypfryser en selvfølgelighet i alle hjem. Disse apparatene ble vanlige i norske hjem i 1950-60-åra. Men utviklingen gikk ikke direkte fra steinalderen til moderne kjøleteknikk. Mellom disse periodene hadde vi en «istid» som varte i omkring 100 år i Norge. For nedkjøling av alskens varer ble det brukt is fra vann og tjern. I de fleste distrikter på landsbygda var det vanlig at is ble skåret på dammer og vann til nedkjøling av melk og andre varer. Isen ble fra vinteren til sommeren lagret i såkalte isbinger. De fleste gardsbruk hadde mindre isbinger til eget bruk. Også i tettsteder og byer var det mulighet til å kjøpe is utover sommeren, både til større og mindre husholdninger, til større bedrifter med kjølebehov som meierier, sykehus, bryggerier, hoteller og til andre med kjølebehov. Is fra norske tjern var også en stor eksportvare fra Norge, men denne virksomheten var i hovedsak lokalisert til områder nær Oslofjorden og langs kysten av Telemark. Kommersiell istrafikk fra Siggerud startet på begynnelsen av 1930-åra, og varte til etter krigen. Istrafikken skapte flere helårlige- og sesongarbeidsplasser i denne perioden og ga en kjærkommen attåtnæring i disse vanskelige årene.

Det var trolig to faktorer som førte til at Siggerudområdet var et godt og naturlig område for isdrift som nærhet til Oslo og kuldeområde med klar og ren is.

Siggeruds vann var rene, og her er det lokalgeografiske forhold svært kaldt, slik at isen la seg tidlig på vannene. Videre var det lite snø i området, slik at isen ble rein for snøblanding og andre uønskede stoffer. I tillegg til de naturlige forhold hadde Siggerud flere driftige innbyggere som så mulighet i å tjene penger på denne virksomheten. Til sammen var det i perioden 1930 til 1946 åtte isbinger bare i Siggerudområdet. Det var hovedsakelig tre personer som var dirvkraften/nestorer i istrafikken, nemlig Hans Barli (kalt «Brusagen»), Hans Bergseng og Karl Myrvold. Kundene til isselgerne fra Siggerud var bedrifter i Oslo og husholdninger i Osloområdet. Det var sterk konkurranse om å få levering til Oslo, men Siggerud isen var konkurransedyktig, og det ble mange kunder etter hvert.

Isbinger og eiere
Sagajordet: Den første isbingen for kommersiell drift var trolig den som ble bygd på Sagajordet, vis a vis Sagatun forsamlingslokale. Denne ble bygd av Hans Barli Brusagen. Isen ble skåret på Bråtetjern. Denne bingen ble i 1938 flyttet til Sværsvann.

Bru: Vis a vis Bru landhandel (i dag P-plass) hadde Karl Myrvold sin isbinge. Isen ble skåret på Langen.

Juvet: Ved Møllevegen (i dag Siggerudsaga) hadde Karl Myrvold isbinge. Isen ble saget på Bråtetjern og fraktet med hest til bingen. Like ovenfor isbingen var Siggerud vannsag i full drift, slik at det var kort transport av sagflis til isoleringen. Oskar Hansen fra Grønslett kjørte isen til Oslo med lastebil.

Sværsvann: Her var det to isbinger. En var satt opp der det idag er en Hydro-stasjon, og eieren var Reidar Lunde Engersbråtan. Isen ble skåret på Sværsvann. På andre siden av Siggerudvegen, litt nærmere Siggerud, hadde Hans Bergseng en isbinge (flyttet fra Sagajordet i 1938). Isen ble skåret på Sværsvann.

Bjørnsletta: Vis a vis Rabben lå det en mindre isbinge tilhørende Kristian Tangen. Isen ble skåret på Bråtetjern.

Syverudtjern og Koppen: På disse stedene var det 2 mindre isbinger eid av henholdsvis Erling Sørensen og Hans Langseth.

Saging av isen
Det vanlig på Siggerud var at 2 mann jobbet med skjæring ute på isen. Redskapen var i første rekke vanlige issager med skaft og store tenner. Hans Bergseng fikk i 1940 laget en motorisert issag. Denne ble laget på «frihånd» og besto av en sirkelsag drevet av en bilmotor. Da det ofte var tykk is, 80 cm var ikke uvanlig, var issagingen et tungt arbeid. Etter at isen var skåret opp i store blokker, 60 x 80 cm med varierende tykkelse, måtte isen «disses» opp av vannet ved hjelp av blant annet en svær issaks. Isblokka ble så satt på høykant, klar til videre transport. Tidspunktet for issagingen var fra januar til ut i mars. Issagerne på Siggerud var i denne perioden daglig ute på isen.

Frakt av isen fra vann til binge
Til frakt av isblokkene fra vannet til isbingene ble det brukt hest som dro geitdoning med ramme bestående av to planker, 4x4 tommer. Isblokkene ble vippet oppå doningen, slik at de ble liggende på skrå. Hver hest dro vanligvis tre blokker i slengen blir det fortalt. Når de kom opp til isbingen kjørte de på oversiden der det var åpning og dro/skjøv isen rett inn i bingen (flere lag). Etter hvert som bingen fyltes, måtte de bygge opp innkjøringen med snø og kvist, for å lette avlessingen. På Sagajordet var det to hester i denne trafikken hele sesongen.

Isbingen
For å bevare isen fra vinteren til sommeren, ble det bygd isbinger. For å oppbevare isen gjennom hele sommeren til langt ut på høsten var det strenge krav til isoleringen og pakkingen i isbingene. De nederste isblokkene ble lagt med litt mellomrom, men øverst lå de tett i tett. Når bingen var full, ble den dekket med et tykt lag med sagflis. Isen og sagflisa måtte til stadighet passes på, slik at det ikke ble hull i systemet, for da ville isen smelte.

Levering til kundene
Fra isbingene på Siggerud ble det levert både til store og små kunder. Hele blokker ble bl.a. levert til Christiania Kull og Vedbolag, Forenede kullimportører og Fellesmeieriet. Mindre blokker, såkalte husholdningsblokker, ble solgt og levert til melkebutikker, delikatessebutikker, kolonialforretninger, bakerier og til private husholdninger på Bekkelaget og Nordstrand. De private husholdningene hadde isskap for kjøling av mat. Det meste av isen fra Siggerud ble solgt som husholdningsblokker. Dette ga også størst fortjeneste, men krevde også mer håndtering før levering.

Kundekretsen var delvis opparbeidet gjennom bekjentskaper, men kundekretsen økte sterkt etter som tiden gikk. Siggerudisen ble kjent for god kvalitet. En av leverandørene på Siggerud delte også ut flyveblader i Oslo, med tilbud om kjøp av is. Noen kunder måtte ha islevering hver dag i sommerhalvåret, mens andre nøyde seg med to til tre ganger pr. uke. Utkjøring av is om sommeren krevde derfor stor arbeidsinnsats. Opplegget var slik: Kl. 03.00 om natta møtte transportørene opp ved isbingen. Hele blokker ble lesset på, og en mann dro til byen for levering. De som ble igjen ved isbingen startet da partering til husholdningsblokker. Når lastebilen kom tilbake var dagens kvantum av husholdningsblokker klar til lessing og utkjøring. Disse måtte leveres butikker før åpningstiden kl. 08.00, så ble det levering til private.

Husholdningsblokkene var også tunge (20-30 kg) og svært glatte og uhåndterlige, så her måtte det teknikk til. Striesekker rundt isblokka og bæring på skuldra var vanlig. Mange av isskapene var «leie» å komme til, men etter hvert ble de kjent med kundene og de ulike isbeholderne. I kolonialbutikkene måtte isblokkene lirkes inn mellom melk, øl og andre varer. Til de private husholdningene var det også ofte vanskelig med innbæringen. Flere etasjer måtte ofte forseres før isblokka skulle vippes inn i isskapet. En av bærerne fra Siggerud forteller om en episode der isblokka skled av skuldra under innbæringen i en privatbolig med den følge at isblokka gikk gjennom ei dør, inn i et stort gulvspeil som knuste og inn i et annet rom før den stanset. Men de fleste gangene gikk det bra.
Kundene betalte ca. 90 øre pr. husholdningsblokk.

Arbeidskraft
Det meste av arbeidskrafta til istrafikken på Siggerud ble rekruttert lokalt. På Sagajordet hadde Hans Barli Brusaga fire faste medarbeidere i vintersesongen (2 mann på isen og 2 mann i isbingen). I sommerhalvåret var det i denne bingen ansatt 2 mann for levering til kunder. I tillegg til de faste isarbeiderne ble det i perioder tatt inn ekstrahjelp. Lønna til is-arbeiderne var forholdsvis god, og det var lett å skaffe arbeidskraft. Vinterarbeidet ble betalt med 2 kr. pr. dag, mens sommerarbeidet ble betalt med 2 kr/dag pluss kosten. Isarbeidet på Siggerud var derfor med på å sikre arbeidsplasser i de «harde 30-åra».